Manly-Balzer motoren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Manly–Balzer motoren var den første hensiktsmessig utformet motoren, bygget i 1901 for Langley Aerodromeprosjektet. Motoren til Aerodrome ble opprinnelig bestilt fra Stephen Balzer (1864-1940) i New York, men hans fem-sylindret stjernemotor klarte ikke klarte å leve opp til sine krav. Langley sjefassistent, Charles Manly omarbeidet så motoren til å produsere nok hestekrefte, en konstruksjon som holdt rekorden for kraft-til-vekt-forhold i mange år. Manly kom senere til å arbeide for Glenn Curtiss, og var med i det teamet som konstruerte den berømte Curtiss OX-5

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Problemet med å drive de Langley Aerodrome hadde vært kjent så tidlig som i 1898 da arbeidet på dette elsperimentflyet begynte. På den tiden bar bensinmotor var en ganske ny oppfinnelse, og ingen motor i verden hadde den nødvendige ytelsen. Etter et kort søk besluttet de å se på en av de motorer som Stephen Marius Balzer arbeidet med.

Balzer var en ungarsk innvandrer som hadde mekanisk teft. Han hadde begynt å konstruere ulike maskiner mens han arbeidet i Tiffany's urnakerversted. Han fulgte opp dette med en nattkurs i prosjektering, og begynte å bygge på egen å det som skulle bli New Yorks første bil i 1894, en liten fire-hjuls bil drevet av en tre-sylindret roterende motor av hans egen konstruksjon. Balzer var nå overbevist om at han kunne bygge en motor som tilfredsstilte Langleys krav ved å skalere opp sin eksisterende motor til en større fem-sylindret stjernemotor. Langley ga ham en kontrakt i desember 1898, og han startet på arbeidet.

Motorens utvikling[rediger | rediger kilde]

Motoren ble ferdigstilt ganske raskt, men viste seg å være for svak, og leverte 8-10 Hk i forhold til 12 Hk som Langley ønsket. Han oppdaget det som mange senere ingeniører oppdaget. Balzer fant ut at skalering opp sin eksisterende motor fungerte rett og slett ikke. Manly arbeidet med ham for å forsøke å forbedre konstruksjonen, men i 1899 var det klart at den kom ikke til å fungere I der hele tatt. Balzer ga aldri opp motoren, og fortsatte å arbeide på den i mange år, og gikk til slutt konkurs.

Hver ingeniør som Manly møtte på en tur til Europa i 1900 fortalte ham at rotary konstruksjon var håpløst. Manly ble til slutt overbevist, og startet arbeidet med å tilpasse en av de eksisterende Balzermotorer til en ikke-roterende Stjernemotor. Den største bekymringen var kjøling, som han løste ved å sveise en kappe rundt hver sylinder og fylle den med vann. Resultatene var lovende, og motoren ytet snart 12-16 Hk. Det dobbelte av den tidligere konstruksjon. Denne versjonen var snart på plass på en 1/4 skala modell av Langley Aerodrome som virket i 1901.

Oppmuntret av denne suksessen, begynte Manly å skalere opp motoren med større sylindre og nye lette stempler. Den endelige Kinstruksjon veide 120 kg, og leverte 52 Hk. noe som gjorde den til den kraftigste og lette motoren i sin tid, langt bedre enn den som vil til slutt ble brukt på den vellykkede Wright Flyer. Motoren ble levert i mars 1903 og installert på Langley Aerodrome for testing den sommeren. I september ble flyet ble flyttet til en plattform på en husbåt i Potomac-elven. Med Langley som pilot krasjet Aerodrome på en spektakulær måte på sin første test på 7. oktober. Langley hadde også falt byttedyr til "skala" problem, og det full-size modell av det var en solid 1/4 skala modell var håpløst skjøre. En annen test også endte i en krasj i elva 8. desember. Manly overlevde begge ganger.

I 1914 Glenn Curtiss brukt motor i sterkt modifisert Aerodrome i et forsøk på å bryte Wright brothers fly control system patent. I flere fly tester Curtiss-teamet har brukt en annen og mer moderne motor.

År senere spurte Smithsonian Institution Manly til en monografi om motoren, og han skrev en avhandling som i vesentlig grad bagatelliserte Balzer's bidrag, redusere den til å være en ikke-arbeidende konstruksjon som han bygde opp igjen. Balzer's familie ble opprørt, og Smithsonian skrev til slutt en mye mer balansert versjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edwards, Park: Smithsonian's Magazine
  • A History of Aircraft Piston Engines, Herschel Smith, Sunflower University Press, 1986, ISBN 0-07-058472-

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]