Kultivasjonsteorien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kultivasjonsteorien er en kommunikasjonsteori som hevder at mediene bidrar til å konstruere vrangforestillinger omkring virkeligheten. Det grunnleggende premisset i teorien er at personlige erfaringer og andre måter å kjenne til verden på har blitt erstattet med fjernsynets fremstillinger fordi fjernsynet har fått en så sentral plass i dagliglivet.

Annenberg- gruppen[rediger | rediger kilde]

Kultivasjonsteorien, betydningen av implisitte og akkumulerte mediebudskap i forhold til samfunnets normer og verdier er spesielt knyttet til TV. Spørsmålet har blitt studert av forskere ved Annenberg School of Communication. I disse studiene var man ikke opptatt av effekten av enkeltprogrammer, men de samlede effektene av alle TV budskapet som publikum blir eksponeret for over lang tid. Forskerne hevdet at TV fungerer som en "kultiverende" faktor i samfunnet og at kulturelle og sosiale forskjeller viskes ut (mainstreaming).

Annenberg- gruppen har drevet med kontinuerlig innholdsanalyser av en ukes fiksjonsstoff i "prime time" og på dagtid i helgene siden 1969 for å avdekke hvilket virkelighetsbilde TV serverer publikum. Deres analyser viser at TV innholdet avviker systematisk og vedvarende på flere viktige områder:

  • barn, kvinner, eldre og entiske minoritetsgrupper er underrepresentert
  • offentlige middelklasseyrker og yrker som er knyttet til håndhevelse av lov og orden er overrepresentert
  • TV verden er mer voldelig enn virkeligheten

Fjernsynsvold[rediger | rediger kilde]

Teorien har vært utgangspunktet for studier hvor man ønsker å kartlegge om det er en statistisk sammenheng mellom høy eksponering av vold i fjernsynet og egen voldelig adferd. Den mest kjente representanten for kultivasjonsteorien er George Gerbner. Hans studier viser at TV-seere som henter sin informasjon om vold i samfunnet gjennom fjernsynet, er tilbøyelig til å tro at samfunnet er mer voldelig enn det faktisk er. Selv om vedvarende eksponering av voldsinnhold i fjernsynet haddet små effekter på den perspetuelle verden til publikum, var disse effektene signifikante.

Fjernsynets fremhevelse av vold vil kunne skape frykt, mistenksomhet, usikkerhet og angst (”mean world syndromet”) som igjen kan føre til krav om strengere straffer, bedre lover og mer midler til bekjempelse av kriminalitet.

Gerbner's kommunikasjonsmodell[rediger | rediger kilde]

Modellen er orientert mot det individuelt kognitive og legger vekt på den dynamiske aspektet ved menneskelig kommunikasjon. Modellen tar utgangspunkt i at en begivenhet (E) finner sted i "virkeligheten". Denne begivenheten kan bli oppfattet av en mottaker (M) som fortolker begivenheten. Fortolkningen er avhengig av en rekke faktorer; holdninger, kunnskap, kulturelle og sosiale posisjon etc. Tre sentrale faktorer er seleksjon av begiveneheter, begivenhetenes kontekst og hvor mange begivenheter som er tilgjengelige. Mottakerens oppfattelse av begivenheten markeres som E1 i modellen. E1 kan korrespondere godt eller dårlig med E. I modellens neste fase blir mottakeren en ny avsender når han eller hun skal viderebringe E1 til nye mottakere. M produserer et utsagn om begivenheten (SE). For å videresende utsagnet kan M ta i bruk medier eller andre kommunikasjonskanaler. I modellen benevnes dette som kontroll (dvs. M sine kommunikasjonsevner, tilgjengelighet til medier og bruk av kommunikasjonsverktøy). SE (statement about event) blir i andre kommunikasjonsmodeller kalt "budskapet" og består av et innhold og en form.

Kritikk av teorien[rediger | rediger kilde]

Kultivasjonsforskere har blitt kritisert på metodisk grunnlag, for eksempel ved at inndelingen mellom høykonsumenter og lavkonsumenter av fjernsynsinnhold er for unyansert. Teorien har også blitt kritisert av representanter fra kulturstudier.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Severin, Werner J & Tankard, James W. Jr (2001). Communication Theories, Origins, Methods, and Uses in the Mass Media (5th edition). New York: Addison Wesley Longman, ISBN 0-8013-3335-0
  • Waldahl, Ragnar (1998). Mediepåvirkning. Gyldendahl