Konventikelplakatet
Konventikelplakatet var en svensk forordning fra 12. januar 1726 som forbød konventikler (bønnemøter særlig i hjemmene, med unntak av familieandakter). Konventikelplakatet rettet seg fremst mot den pietistiske bevegelse, for å slå vakt om «enhet i religionen» som i pakt med den tids oppfatning var nødvendig for samfunnets vel. Brudd mot forordningen kunne utløse strenge straffer.
Bruk[rediger | rediger kilde]
På 1800-tallet ble Konventikelplakatet benyttet også mot Roparrörelsen og frikirkebevegelsen. Mange ville ikke rette seg etter loven, og fortrakk å utvandre – de fleste til Nord-Amerika. Den første store svenske emigrasjonsbølgen i 1840- og 1850-årene skyldtes til en viss grad Konventikelplakatet.
Opphevelse[rediger | rediger kilde]
Fra nesten alle landets kanter kom det bønneskrift om avskaffelsen av forordningen.
Spørsmålet ble behandet av flere riksdager, men først den 26. oktober 1858 ble Konventikelplakatet opphevet.[1]
En ny, noe mildere lov kom i dens sted. Sammenkomster uten prests ledelse kunne fortsatt ikke forekomme i den vanlige gudstjenestetiden uten særskilt tillatelse. Allerede den 11. desember 1868 ble også den erstattet. Fra da kunne slike sammenkomster avholdes i den allmene gudstjenestetiden, men kunne ikke skje så nær kirken at den forstyrret ordningen.
Norge[rediger | rediger kilde]
I Norge bestod på samme tid (men med kortere varighet) en tilsvarende forordning, Konventikkelplakaten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Tore Frängsmyr: Svensk idéhistoria: Bildning och vetenskap under tusen år, Del II 1809-2000, Stockholm: Natur & Kultur, 2004. s. 91f
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Konventikelplakatet i Nordisk familjebok (1. utgave, 1884)