Kommutator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kommutatorens virkemåte.

En kommutator (fra latinsk commutare - bytte) er en strømvender. Den tjener til å bytte om tilledningene til en strømkrets, slik at strømmen blir snudd.

Kommutatoren blir normalt nyttet på likestrømmaskiner, der kommutatoren består av isolerte kobberlameller i en krans rundt akselen. Lamellene står hver for seg i forbindelse med visse punkter på en vikling i rotoren og kobles under rotasjonen inn i visse strømkretser via kullbørster. Nyttet i en mengde elektriske enheter og motorer f.eks i en generator/dynamo. På vekselstrømmaskiner blir det nyttet slepering, i stedet for kommutator.

Historikk[rediger | rediger kilde]

En universalmotor med synlig kommutator.

I juli 1832 konstruerer den franske instrumentmakeren Hippolyte Pixii (1808 – 1835) det første apparatet som genererte vekselspenning ved hjelp av roterende permanentmagneter. Etter ideer fra Ampère utviklet han samme år en komponent som kan snu strømmens retning for hver halve omdreining rotoren utfører. Dermed leverte apparatet ut likespenning. Komponenten som snudde spenningen er kjent som kommutatoren. Imidlertid er det skotten William Ritchie (1790 – 1837) som er kjent som oppfinneren av kommutatoren i 1832. Ritchie hevdet å ha funnet opp kommutatoren den samme sommeren som Pixii.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]