Kommunikasjonsmodell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sender-budskap-mottaker

Det finnes flere ulike modeller for kommunikasjon som alle stort sett bygger på samme grunntanke, men som kan ha ulike fokus. De mest generiske modellene er prosessorienterte og inneholder stort sett bare «sender» – «budskap» – «mottaker».

Den mest kjente modellen for språklig kommunikasjon er utarbeidet av lingvisten Roman Jakobson. I enhver meddelelsessituasjon er det et budskap som overføres fra en sender til en mottaker. For at kommunikasjonen skal lykkes, kreves det at sender og mottaker kjenner den koden (dvs. det språket) som meldingen framstilles i, det mediet (f.eks. skrift) den sendes gjennom, den situasjonen den overføres i og den konteksten som budskapet viser til.

Ut fra denne modellen kan vi beskrive ulike tekster – skriftlige og muntlige – ut fra den vekten de legger på ulike sider ved overføringen. Roman Jakobson skiller mellom seks ulike måter å bruke språket på; «funksjoner» i hans terminologi.

  1. Den informative eller referensielle funksjonen. Fokus på det som omtales, på konteksten.
  2. Den ekspressive eller emotive funksjonen. Fokus på avsenderen, som er opptatt av å formidle sin holdning til eller sine følelser overfor det omtalte.
  3. Den appellative eller konative funksjonen. Fokus på mottakeren. Hensikten med teksten er å påvirke, overbevise eller overtale mottakeren.
  4. Den metaspråklige funksjonen. Fokus på koden. Hensikten kan være å oppklare misforståelser.
  5. Den fatiske funksjonen. Fokus på situasjonen. Hensikten kan være å etablere et forhold mellom sender og mottaker; «small talk».
  6. Den poetiske eller estetiske funksjonen. Fokus på selve meldinga, på vellyden, skjønnheten eller stilen i teksten mer enn på informasjonen.

Vanligvis vil mer enn én av funksjonene være til stede samtidig i en tekst.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]