Kaldkiling
Kaldkiling var en gruveteknikk med tysk opprinnelse der gruvearbeidere brukte enkle jernredskaper. Opprinnelsen av navnet kommer av at teknikken foregår uten bruk av brann, i motsetning til fyrsetting hvor man bruker brann for å lage sprekker i fjellet.
Redskapene som ble brukt i dette arbeidet het på norsk håndfeisel og bergsjern. En håndfeisel var en stor symetrisk hammer med to overflater. Et bergsjern var en litt mindre hammer hvor den ene siden av hodet gikk ut i en firkantet spiss.
Gruvearbeideren som utførte slik arbeid ble kalt en hauer (hogger). Haueren banket spissen av begsjernet ned i sprekker med feiselen. Bergsjernet ble banket så langt inn i fjellet som haueren klarte slik at det ble dannet en fure i fjellet. Etter dette ble bergsjernet brukt til å lage en ny fure inntil den første furen. Bergsjernets spiss av stål ble fort ødelagt og måtte byttes ut ofte. De brukte spissene ble tatt med ut igjen for å smis skarpt igjen. Noen ganger tok man i bruk et stort bergsjern som ble kalt en fimmel. Da holdt en mann fimmelen inntill fjellet, mens en annen slo på fimmelen med en ekstra stor feisel.[1]
Når fjellet var blitt løst nok brukte haurene kilhakker for å få løs malmen. Kilhakken var mellom 20 og 30 cm lang og var festet til et skaft på ca 70 cm.[2]
Nær overflaten kunne kaldkiling brukes alene siden fjellet nær overflaten var mer oppsprukket og løsnet lettere. Lenger nede var det som regel nødvendig å kombinere kaldkiling med fyrsetting siden fjell som regel har mindre sprekker under bakken. Kaldkiling kunne gå meget sakte. "Det hendte at en hauer bare klarte å hogge 20 cm innover i fjellet i løpet av en måned".[3] Fyrsetting ble brukt til å sprekke opp fjellet etter at man hadde laget en liten sprekk med kaldkiling.
Kaldkiling var hardt arbeid og krevde mye styrke og utholdenhet. Det krevde også opplæring i bruk av de nevnte redskapene. "Arbeidet krevde også erfaring i å innrette seg etter vekslende fjellforhold. Det gjaldt å benytte seg av små og store sprekker, bløtere bergarter og andre svakhetssoner"[4].
Kaldkiling ble introdusert til Norge av tyske gruvearbeidere i løpet av 1500-tallet. På 1700 tallet ble kaldskiling til slutt ikke lenger brukt noe særlig i gruvedrift i Norge på grunn av stadig bedre fyrsettingsteknikker og stadig bedre eksplosiver, men ble brukt lenger i steinbryting på overflaten.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Berg, Bjørn Ivar (1991). Gruveteknikk ved Kongsberg sølvverk 1623-1858. Kongsberg: Norsk Bergverksmuseum. s. 10.
- ^ Harald Duklæt. «Steinkjer kunnskapsportal». Arkivert fra originalen 6. mars 2018. Besøkt 05.03.2018.
- ^ Berg, Bjørn Ivar (1991). Gruveteknikk ved Kongsberg sølvverk 1623-1958. Kongsberg: Buskerud trykk as, Kongsberg.
- ^ Per R. Mikkelsen. «Kaldkiling». Besøkt 09.03.2018.