Grønn landing
Grønn landing betyr at et fly seiler inn mot flyplassen i et jevnt høydetap med motorene på tomgang eller med lite motorkraft, slik at det slippes ut mindre klimagasser. Stillingsenergien som flyet har i høyden i underveisfasen blir omdannet til fremdrift, og i liten grad til øket hastighet under nedstigningen. I dag foregår de fleste landinger ved at flyene blir tildelt høydenivå, og at det innimellom nedstigningsfaser er nødvendig med å gi gass for å holde en høyde, før bakkekontrollen igjen gir beskjed om nytt og lavere høydenivå. I lavere høyder er luftmotstanden større enn i høyden. Derfor krever det mye energi å holde flygenivåer, og eventuelt å måtte tilbakelegge større avstand på grunn av spesielle innflyvningsmønstre.
SAS er en pådriver for grønne landinger i og med deres mål om mest mulig miljøvennlig (og drivstoffsparende) drift. De har siden 2007 foretatt grønne landinger på blant annet på Stockholm Lufthavn, Arlanda. I 2007 sparte SAS Norge 7,2 tonn drivstoff, dvs. ca. 3 % i forhold til forbruket ved tidligere former for landing[1].
For å kunne foreta grønne landinger må både fly og flyplass har tilstrekkelig utstyr for operasjonen. Uten tilstrekkelig utstyr på flyplassen er man nødt til å foreta denne typen landinger manuelt, noe som kan sette både fly og passasjerer i uønskede situasjoner.
7. april 2011 ble det innført et nytt innflygingsmønster til Oslo Lufthavn Gardermoen. Det ble innført «merge point» / samlingspunkt mellom Feiring og Tangen for innflyging sørover og over Oslo sentrum for innflyging nordover. Det er vifteformede innflygingsmønstre omkring disse punktene. Flyene som kommer fra motsatt retning mot flyplassen får en lang omvei i lav høyde og bruker mye ekstra drivstoff.