Gjenvinningsindustrien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gjenvinningsindustrien er systematisk innsamling og gjenbruk av ressurser (resirkulering) og er en viktig leverandør til annen prosessindustri av råvarer og brensler foredlet fra avfall. De viktigste råvarene er metaller (jern, kobber, aluminium, sink, bly, tinn, nikkel, krom og legeringer), papir (aviser, journaler og emballasjepapp), trefiber, glass, forskjellige oljeprodukter, plast og kjemikalier.

Norge[rediger | rediger kilde]

Norsk gjenvinningsindustri består av alt fra logistikkselskaper, bedrifter som sorterer og behandler avfall og omsetter returråstoff, industri som bruker gjenvunnet råvare i sin produksjon, samt behandlingsanlegg for kjemikalier, avfall fra olje- og gassnæringen og farlig avfall. Gjenvinningsindustrien er en viktig leverandør til annen prosessindustri av råvarer og brensler foredlet fra avfall. For avfall med innhold av helse- og miljøfarlige stoffer finnes det spesialiserte behandlingsanlegg som destruerer stoffene, samtidig som avfallsressursene utnyttes i størst mulig grad, for eksempel til energiformål. [1]

Antall ansatte[rediger | rediger kilde]

Gjenvinningsindustrien er blant de raskest voksende bransjene i Norge. Avfalls- og gjenvinningsbransjen i Norge består av ca. 8 000 arbeidsplasser. 2 av 3 personer jobber i den private delen av bransjen. Gjenvinningsindustrien bidrar også til at det skapes arbeidsplasser hos underleverandører og annen tjenesteyting.

Antall ansatte innen avfalls- og gjenvinningsindustrien i Europa (EU27) var ca. 720 200 i 2009. I EU-kommisjonens flaggskip for ressurseffektivitet anslås det at 500 000 nye arbeidsplasser kan skapes dersom 70 % av alt avfall i EU gjenvinnes. European Environment Agency anslår at veksten i arbeidsplasser innen gjenvinning har økt med 45 % fra 2000 til 2007. Potensialet for videre vekst i gjenvinningsindustrien er høyt, særlig dersom mer avfall materialgjenvinnes.

I 2005 anslo EU-kommisjonen at en ved behandling av 10 000 tonn avfall ved materialgjenvinning skaper 250 arbeidsplasser, ved forbrenning 20-40 arbeidsplasser og ved deponering 10 arbeidsplasser.

Omsetning[rediger | rediger kilde]

Norsk avfalls- og gjenvinningsbransje har opplevd sterk vekst i omsetning og verdiskaping de siste årene. Omsetning i avfalls- og gjenvinningsindustrien var ca. 21,1 mrd NOK i 2010 (ca. 17,8 mrd NOK i 2009). Omsetningen i den privat sektor var ca. 14,6 mrd. NOK (ca. 11,8 mrd NOK i 2009). Omsetning i avfalls- og gjenvinningsindustrien i Europa (EU27) var ca. 108 mrd Euro i 2009 og ca. 130 mrd Euro i 2010.

Tonnasjer[rediger | rediger kilde]

Årlig avfallsmengde i Norge har økt med over 30 % fra 1995 til 2010. Samlet avfallsmengde i Norge i 2010 var på 9,5 millioner tonn.[2]

  • Næringsavfall: 7,3 millioner tonn
  • Husholdningsavfall: 2,2 millioner tonn
  • Næringsavfallets andel av totalen: 77 %
  • Total mengde farlig avfall i 2010 var 1,2 millioner tonn

I følge Statistisk sentralbyrå kan det forventes en økning i mengden ordinært avfall på over 30 % fra 2010 til 2020, dersom ikke nye virkemidler iverksettes.

Norsk Industris utvalg for gjenvinning[rediger | rediger kilde]

Norsk Industri organiserer store deler av gjenvinningsindustrien. Utvalg for gjenvinning er et rådgivende utvalg som skal bidra til at medlemsbedriftenes interesser blir best mulig ivaretatt i Norsk Industris arbeid. Medlemmer av utvalget 2013:

  • Runa Opdal Kerr, Norsk Gjenvinning-konsernet (leder og medlem i arbeidsutvalget)
  • Astrid Drake, Franzefoss Gjenvinning AS (medlem i arbeidsutvalget)
  • Jon Lille-Schulstad, Ragn-Sells AS (medlem i arbeidsutvalget)
  • Øyvind Lund, Norsk Gjenvinning-konsernet
  • Halvard Markussen, Franzefoss Gjenvinning AS
  • Bjørn Hoel, Ragn-Sells AS
  • Frederik Eide Aass, Stena Recycling AS
  • Carl Hartmann, Norsk Avfallshandtering (NOAH) AS
  • Are Lorentzen, Perpetuum AS
  • Per Brevik, Renor AS
  • Per Kristian Nagell, SAR AS

Gunnar Grini er bransjesjef i Norsk Industri.

Internasjonal råvare[rediger | rediger kilde]

Avfall har gått fra å være søppel som samfunnet ønsker å kvitte seg med, til å representere en ressurs med økonomisk verdi, på lik linje med naturressurser. Bruk av gjenvunnet råstoff i industriell produksjon gir både bedriftsøkonomiske og miljømessige fordeler. Mange norske industribedrifter bruker gjenvunnet råstoff i sin produksjon. Når industrien bruker råstoff basert på avfall gir det en «vinn-vinn» situasjon både bedriftsøkonomisk og miljømessig. Vareproduserende industri bruker færre ressurser og mindre energi enn om de måtte bruke nytt råstoff. Miljøpåvirkningen ved produksjon blir kraftig redusert og det blir mindre press på begrensede råstoffreserver globalt. Prisene for gjenvunnet råvare følger til dels prisene på jomfruelig råvare. For eksempel settes prisene på returmetall gjerne som en prosentsats av metallprisene på London Metal Exchange.

Noen norske bedrifter som bruker gjenvunnet råvare i sin produksjon er Norske Skog, Norcem, Celsa Steel Service, jernverk og støperier, Jøtul, Norfolier Green Tec, Norsk Hydro, Glomma papp, Smurfit Kappa Norpapp, Peterson Packaging, Glava, Glasopor, Scandinavian Business Seating og Statens vegvesen.

Gjenvinning gir mindre press på begrensede jomfruelige råstoff ressurser og gir bedre utnyttelse av ressursene som allerede er i omløp. Gjenvinningsindustrien er derfor en sterk bidragsyter til økonomisk bærekraft også i øvrig industri. I EU utvikles såkalte «End of Waste» kriterier. Dersom kriteriene oppfylles gis avfallsressursene status som produkt på lik linje med jomfruelig råvare. «End of Waste» kriterier er foreløpig fastsatt for aluminium, jern- og stålskrap og glass. Kriterier for flere fraksjoner utvikles fortløpende. [3]

Gjenvinning gir lavere klimagassutslipp, mindre utslipp av forurensende stoffer til jord, luft og vann, og redusert uttak av jomfruelig råvare. Gjennomførte forskningsprosjekter viser at materialgjenvinning medfører større miljøgevinst enn energiutnyttelse og deponering.

Ressurspolitikk[rediger | rediger kilde]

Avfall- og gjenvinningspolitikken styres i stadig større grad fra EU. Gjenvinning av avfallsressurser og bruk av gjenvunnet materiale som råvare er høyt prioritert. Avfallshierarkiet (avfallsforebygging, ombruk, materialgjenvinning, energiutnyttelse og sluttbehandling i prioritert rekkefølge), utgjør et rammeverk for regelverksutviklingen. Avfallsdirektivet stiller krav til 70 % ombruk eller materialgjenvinning av byggavfall og 50 % ombruk eller materialgjenvinning av husholdningsavfall innen 2020. WEEE-direktivet og ELV-direktivet inneholder minstekrav til materialgjenvinning av avfall fra henholdsvis elektriske og elektroniske produkter og kasserte kjøretøy.

En god avfalls- og gjenvinningspolitikk utvikles i skjæringspunktet mellom miljøpolitikk og næringspolitikk. Virkemidlene må forene hensynene til miljø, verdiskaping, i hele verdikjeden fra avfall til ny råvare, og en markedsmessig håndtering av avfallsressurser. Det er viktig med rammevilkår som gjør det attraktivt å utvikle bedrifter, skape arbeidsplasser og få til verdiskaping som gir miljønytte. Virkemiddelbruken må ta hensyn til at gjenvinning er avhengig av, og foregår i, et internasjonalt marked. For gjenvinningsindustrien er det svært viktig at konkurranse om oppdrag skjer på like vilkår, slik at effektive og miljømessig gode behandlingsløsninger for avfall fremmes.

Referanser[rediger | rediger kilde]