Geifersjøen

«Geifersjøen» er en gammel vise som kom i skillingstrykk i Norge etter første verdenskrig. Per Johan Skjærstad forteller i boken «Gode gamle viser frem fra glemselen», utgitt på Gyldendal i 1982, at denne visa mest sannsynlig stammer fra Mellom-Europa, og at den kanskje har fått norsk tekst etter først å ha vært innom Danmark. En teori går ut på at visa kanskje egentlig het originalt «Genfersjøen», som faktisk ligger i Sveits. Den er uansett uvanlig til skillingsvise å være: Den begynner trist og ender lykkelig.

Teksten

1. Ned ved Geifersjøen der flaten ble til eng
   lekte jeg som liten pike med en dreng,
   lekte sammen hele dagen til aftenstund
   helt til søvnen vugget oss i blund.
2. Hans han hette, og han var med oss på jord
   thi jeg visste ei at verden var så stor.
   Jeg satt hjemme mens de andre gikk på dans,
   for jeg kunne ikke glemme Hans.
3. Hans han glemte meg og fikk en annen kjær,
   hun var stolt og rik mens jeg var fattig her
   hun var vakker og mens jeg en fattig mø
   og som fattig har jeg tenkt å dø.
4. Så kom krigen og den brøt så voldsomt frem
   og så satt jeg nu alene i mitt hjem.
   Far han døde mor hun fulgte straks derpå,
   og så måtte jeg igjen alene gå.
5. Ned ved Geifersjøen i aftensolens glans
   var det atter jeg oppdagede min Hans,
   da han så meg slo han skamfullt sine øyne ned,
   men jeg hilste ham goddag i fred.
6. Fra hans panne strømmet blodet fra et bind
   men jeg trykkede hans bleke kinn mot min
   i min hytte ble han sakte båret inn
   men han hadde et forvirret sinn.
7. Hans han kom og fikk meg atter kjær
   stoldte Anna også hun bedragen er,
   hun som valgte ham i ungdoms fagre vår
   men jeg valgte ham i barndoms år.

Eksterne lenker

• Gode gamle viser frem fra glemselen. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205140693.