Fangstmarksgraver

Gravene ved Krankmårtenhögen etter at torven er avdekket og gravene er restaurert.

Foto: Riksantikvarieämbetet

Fangstmarksgraver er en type graver fra jernalder og vikingetid som finnes i områder som sannsynligvis har vært benyttet til jakt, fangst og fiske. Gravene påtreffes først og fremst i grensetraktene mellom Sverige og Norge, i områder høyt til fjells, lang inne i skogen eller ved sjøer og vann. Altså på steder der de neppe kan settes i forbindelse til gårdsbebyggelse.

Tolkning av funnene

I Sverge har en funnet graver ved innsjøer- og i skog, mens de i Norge først og fremst ligger til fjells. En tror at de utgjør det samme eller lignende fenomenet, derfor er ordet «fangstmarksgraver» en fellesbetegnelse. Det er betydelige forskjeller mellom gravene, men ofte finner en fangstredskaper som pilspisser i dem. Gravene har likheter med norrøne graver, men at visse gjenstander ikke finnes i gravene og andre forhold gjør at de ikke fremstår som typiske norrøne.

Disse fangstmarksgravene har vært undersøkt og diskutert helt siden 1931 og opp gjennom 1900-tallet. Siden gravene skiller seg fra jordbruksbefolkningens graver på flere måter, antok arkeologene tidlig at de var spor etter en befolkning som hold til i skog og fjell året rundt. Med andre ord at de var spesialiserte fangstfolk. En har hele tiden sett etter tegn på om gravene er av norrøn type eller samisk, men funn peker i forskjellig retning. Svenske arkeologer begynte tidlig å tolke dem som samiske, og norske arkeologer har etterhvert også gått inn for denne tolkningen. De blandede uttrykkene tyder på kreolisering, altså kulturell blanding. De etniske relasjonene i Midt-Skandinavia i jernalder og tidlig middelalderen ga andre kulturelle uttrykk enn det en som er tilfelle lengre nord. Historikere tenker seg at om samene her var omgitt av en tallmessig mye større norrøn befolkning, kan de ha funnet det passende å adoptere norrøne kulturtrekk.