Elektromagnetisk mengdemåler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En elektromagnetisk mengdemåler er en sensor som utnytter Faradays lov om elektromagnetisk induksjon slik mengden av en strømmende væske kan omsettes til et elektrisk signal.

Måleprinsippet utnytter atskillingen av ladninger som er i bevegelse i et Magnetfelt. Den væsken som skal måles, strømmer gjennom et rør som er laget av et ikke-magnetisk stoff, og som har en isolerende utforing (f.eks. av Keramikk eller PTFE). Utenpå røret og loddrett på det er det montert en magnet. De ladningsbærerne som finnes i væsken, for eksempel ioner eller ladde partikler, blir avbøyd av magnetfeltet - de positive for eksempel til venstre. De negative til høyre. Horisontalt på magnetfeltet er det satt på Elektroder der det på grunn av atskillingen av ladninger oppstår en spenning. Denne spenningen måles i en spenningsmåler. Størrelsen av den målte spenningen er proporsjonal med strømningshastigheten til ladningsbærerne og dermed proporsjonal med væskemengden. Ved hjelp av en måleomformer som er koplet i serie etter spenningsmåleren, blir spenningen omdannet til likestrøm som driver et instrument som viser mengden av den strømmende væsken.

Fordelen med den elektromagnetiske mengdemålingen er at det ikke bygges inn deler i strømningsbanen, den gir derfor i praksis ikke noe trykktap og ingen forstyrrelser. På minussiden kommer den høye prisen, og at man ikke kan måle gasser eller væsker med liten ledningsevne, for eksempel Karbohydrater. I den tekniske utførelsen er magnetspolen og måleomformeren plassert i en kompakt konstruksjon omkring rørdelen.