Driftsbygning

Driftsbygning i landbruket er et uthus som rommer mange ulike funksjoner. De mest vanlige er løe, låve, fjøs og stall, ofte sammen med grisehus, hønsehus og utedo. Driftsbygninger av denne type ble tatt i bruk på norske gårder fra opplysningstiden på slutten av 1700-tallet. Det ble fra landbrukskyndig agitert for at bøndene måtte bygge nye rasjonelle uthus med mest mulig under ett tak, i stedet for den gamle skikken med at hver funksjon hadde sitt hus. Det gjaldt å gjøre arbeidet lettere – ikke minst spare seg for unødvendig bæring i forbindelse med daglig stell av dyra.

Færrest mulig tak å vedlikeholde var også en av parolene, og det ble agitert for å bruke mest mulig bestandig bygningsmateriale. Bygg fjøs av stein var oppfordringen, for fjøs av tømmer råtner fort ned. Det gjaldt å spare skogen.

Driftsbygning var de landbrukskyndiges betegnelse på en slik bygning. Den kunne kalles for uthuset, eller for løa, låven eller fjøset.

En driftsbygning ble om mulig plassert slik at det ble inngang fra terrenget til to eller tre plan. Om nødvendig ble det bygd ei høy bru opp til låven, låvebrua. Her ble ofte treskemaskinen plassert. Hesten kunne trekke høylassene opp på låvebrua, og høyet kunne styrtes ned i det store løerommet. Fra løerommet var det grei transportvei inn til fjøs og stall. Og fra fjøset var det som regel møkkluke som kunne åpnes mot møkkakjelleren under. Hest med kjerre eller slede kunne kjøres helt inntil møkkjelleren, for møkka skulle kjøres ut på åkrene i løpet av våren.

Da traktoren ble innført på 1950-tallet fikk mange et problem med de gamle driftsbygningene. Låvebrua var ikke dimensjonert til traktor. Samtidig ble silo tatt i bruk som alternativt for, og silo krevde spesielle bygningsmessige arrangementer. Melkemaskiner og nye krav angående dyrevelferd har også kommet til. På 1970-tallet fikk mange bønder anledning til å bygge nye driftsbygninger hvor siloene var bedre integrert.