DNA-strekkoding
DNA-strekkoding (engelsk: DNA barcoding) er en metode for identifisering av arter. Prinsippet bak metoden er at korte biter av en ukjent organismes arvestoff (DNA) sammenlignes med DNA fra kjente arter i et kvalitetssikret DNA-bibliotek.[1]
Den canadiske biologen Paul D.N. Hebert kalles «strekkodingens far», eller «the Father of DNA barcoding», ettersom det var han som oppfant og utviklet DNA-strekkoding og tok metoden i bruk i 2003.[2][3]
Anvendelsesområder[rediger | rediger kilde]
DNA-strekkoding har mange bruksområder. Alle er knyttet til identifisering av arter. Listen nedenfor er fra NorBOLs (Norwegian barcode of life) nettsted og viser noen av fordelene med metoden:[1]
- DNA-strekkoding kan skille mellom arter på alle levestadier
- DNA-strekkoding kan identifisere arter basert på fragmenter av organismer
- DNA-strekkoding kan identifisere flere arter raskere og mer objektivt enn mennesket
- DNA-strekkoding kan skille mellom kryptiske arter, dvs. arter som er morfologisk like, men som ikke utveksler genetisk materiale
- DNA-strekkoding kan gi et bedre bilde på hvor mange arter det finnes i Norge og i verden forøvrig
- DNA-strekkoding er et effektivt verktøy for biologisk overvåkning i de fleste økosystemer
- DNA-strekkoding vil bane vei for den digitale artsanalysatoren, fremtidens felthåndbok
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b «Hva er DNA-strekkoding? | Norwegian Barcode of Life (NorBOL)». www.norbol.org. Besøkt 29. januar 2020.
- ^ «hebert | Søkeresultater | Norwegian Barcode of Life (NorBOL)». www.norbol.org. Besøkt 5. februar 2020.
- ^ «The Father of DNA Barcoding». Scienceline (engelsk). 1. februar 2008. Besøkt 5. februar 2020.