Bekkens hemmelighet

«Bekkens hemmelighet» eller «Ridder Nils Lykke og Jomfru Ellen» er et skillingstrykk skrevet om Jomfru Ellen fra Fru Inger til Austråtts rike og den danske ridder Nils Lykke. På skillingstrykket står følgende: «Af denne smukke og snedige danske kvindeforførers berygtede liv og her i 26 vers skildret en pikant episode fra hans reise i Norge, hvor han blant andre fornemme kvinner også forførte den norske heremands datter, frøken Ellen». Melodien er «Hvi längtar du åter til fäderneland».

Teksten

1.Jeg kastet min randel og satte meg ned ved bekkens glattede sten,
og leste en bok som jeg hadde tatt med der satt jeg så ganske alene.
Og bekken gikk stri i det steinrike løp og skogen sto kledt i sitt høysommer svøp
det suste i blade og grene.

2.Og bekken den sildret og rislet avsted sin evige gang gjennom skogen,
det lød som den mumlet en hemmelighet og ønsket betro seg til nogen.
Den hviskeded om noget der engang var hendt – jeg stanset min lesning og lyttede spent
og lagde et merke i boken.

3.Jeg lyttet og hørte et koklende veld av klukk og av klagende lyder,
min fantasi hjalp meg jeg hadde det hell den selvsomme tale at tyde.
Nu kjenner jeg hele dens hemmelighet i århundrer bekken har tiet dermed,
men nu skal jeg tausheten bryte.

4.Herr Ridde Nils Lykke var fager og stolt han kom i fra Dannemarks rike,
hans ærend i landet var hemmeligholdt thi faste er statsstyrets flike.
Så vide om lande hans ry monne gå han dåret hver mø han i øynene så
og elsket for siden at svige.

5.Herr Ridder Nils Lykke han reiste mot nord for Inger til Østråt at gjeste,
på veien han kom til en herregård stor ved navnet vi ei skal oss feste.
Den herremann bød han velkommen som venn og skaffede herberg for alle hans menn
og pleiet de halvsprengte hester.

6.Herr Nils og hans vert satt om kvelden ved bord og klinkede atter og atter,
men vinen var sterk der lød skjemtsomme ord de drakk under gammen og latter,
Da ropte den herremann: Hør nu en gang i skulle dog høre den nyeste sang
av Ellen min eneste datter.

7.Inn trådte motvillig på faderens bønn en ungmø så fager at skue,
da stirret Nils Lykke og hvisket i lønn Guds død sikken deilig en due.
I aftenens stillhet løt blidt hennes sang ei hørte han før sådan smektende klang
hans øyne begynte å lue.

8.Nils Lykke seg reiste da sangen var endt: Skjønn Jomfru, lød ridderens stemme.
Jers sang vakte tanker jeg før ei har kjent rett aldri jeg kan eder glemme.
Jeg beder Jer smukk om Jers følge at få i aften til skogen en tur vil vi gå
men snarlig vi atter er hjemme.

9.Skjønn Ellen hun følte en lønndomfull angst og søkte med blikket sin fader,
men ridderen akte ei slippe sin fangst og sagde med høviske lader:
Ei sant edle herre I nekter meg ei Jer datter til selskap en kort stykke vei
se skogen i månelys bader.

10.Den herremann satt der av vinen så søt og svarte med lallende stemme:
Herr Ridder jeg beder den ære meg gjør at lade som om I var hjemme.
En fotsti bestrålet av måneskinn lå der såes litt efter to unge at gå
snart var de ved skogranden fremme.

11.Herr Lykke fortalte om livet der syd om fest i de skinnende sale,
om hofflivets renkespill vellyst og dyd om dronningens elskovsskandale.
Og Ellen hun lyttet forundret dertil hans stemme den lød som et lokkende spill
ei hørte hun før sådan tale.

12.Og tro meg skjønn jomfru, lød ridderens ord, slikt liv er dog lystig at leve,
kun stakket er tiden vi lever på jord det gjelder for trell og for greve.
Og elskovens gleder er mennesker gitt hver mann og hver kvinne skal nyte den fritt
og plikter sin andel at kreve.

13.Herr Ridder I taler så dristig et språk sa Ellen med rødmen på kinnen,
I derved har gjort meg på verden for klok det høver seg lite for kvinnen.
I skogdypets stillhet de vandrede inn da stanset Herr Lykke tett under en lind
med skjelvende blade for vinden.

14.Han grep hennes hender og trykket dem fast og sagde: Nu spar eders vrede,
vel kan der min legges så meget til last me nJer kun jeg ønsker at glede.
Ny strømmet en sang fra jers deilige munn jeg elsket jer jomfru fra selvsomme stund
med lengsler så brennende hete.

15.Herr Ridder, sa Ellen jeg kjenner en sang i den eders navn I kan finne,
den synges i smug hvor I styrer jers gang dens omkved nu randt meg i minne.
Nils Lykke er fager hans tale er skjønn Gud hjelpe hver mø som har føyet hans bønn
hun bliver så sorgfull en kvinne.

16.Nu vet I jeg kjenner Jers syndige liv og later oss så gå tilbake,
min freidige tale jeg beder tilgiv ei ille I opp må den tage.
Men ridderen sto der så stolt og så kjekk i nærheten hørtes en rislende bekk
som mumlet sin evige klage.

17.Det smerter meg jomfru I kjenner hin sang som nu over landene farer,
i pikenes kammer går den i svang mitt ærlige navn den ei sparer.
Men skjebnen som bød meg at følge den vei der skapte mitt vanry den kjenne I ei
lytt til hva jeg nu åpenbarer.

18.Som nittenårs ridder mitt hjerte var rent lik linet som skjuler Jers ynde,
da ble jeg til hoffet i København sendt for adelsmenn liv at begynne.
Der traff jeg en kvinne så fager og skjønn vi møttes så titt og vi elsket i lønn
og aktet vårt bryllup påskynde.

19.Så var det en natt jeg i slottsgangen drev at tenke på henne jeg ville,
da så jeg der åpnet en kammerdør ble to mennesker listet seg stille.
Mitt hjerte det stanset jeg kjente dem godt, thi kjærlig ved armen hos Dannemarks drot
gikk hun til hans kammer som frille.

20.Da var det jeg sverget min dyreste ed den rammet så mangen en kvinne,
om morgenen dro jeg fra landet avsted for fred i min smerte at finne.
Der har I mins aga men døm ikke selv thi dommen jeg venter fra himmelens hvelv
når tiden omsider er inne.

21.Vel vet jeg, at det som i aften skal skje i sjelen en skamplett vil klebe
ei mer tør jeg fader i øynene se min skjendsel vil sikkert ham drepe.
Da hviskede ridderen skyndsomt et tyss, og jomfruens stemme han kvalte i kyss
med seierstolt smil på sin leppe.

22.Så redet et leie på mosen de to og følte seg ganske alene,
men bekken i nærheten klukket og lo og skvulpet mot grønskene stene.
Og lyddulm i natten seg formet til ord som hvisket om syndefyllt eksov på jord
det suste i blade og grene.

23.Herr Ridder jeg jeg tror eders saga er sann den gjorde meg såre bedrøvet,
nu vet jeg I er en ulykkelig mann som tidlig i livet er prøvet.
Så sælsom en vending min tanke har gjort nu synes meg nesten kun edelt og stort
det edsvorne verk I har øvet.

24.Herr Lykke sto fremme i fullmånens skinn mens stillheten egget og tirret,
han så henne lenge i øynene inn til blikket hun senket forvirret.
Da slo han om henne så varsomt sin arm og dro henne tett til sin mandige barm
og følte hun sitret og dirret.

25.Jeg elsker jer ridder hun hviskede svakt, og tilgiv jeg før gikk i blinde,
tilfulle jeg fatter hin selvsomme makt den bøyer den stolteste kvinne.
Jeg elsker jer ridder, det gå som det vil vel ved jeg min kjærlighet strekker ei til
for troskap hos eder at finne.

26.Tre dager der etter steg Lykke til hest han videre aktet at drage,
den herremann fulgte på veien sin gjest men Ellen sto stille tilbake.
Hun bar på en lengsel og syknede hen og sommeren gikk det ble vinter igjen
da hadde hun endt sine dage.

Kilder

• De gamle visene 5 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1983