Å kaste sten i glasshus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Å kaste sten i glasshus er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv.

Ordtaket har i følge The Urban Dictionary opprinnelse fra et tyggegummiomslag.[1] George Herbert skrev imidlertid i sitt verk Outlandish Proverbs fra 1640, lenge før det sto ordtak på tyggegummiomslagene, «Whose house is of glasse, must not throw stones at another».[2]

Det er mange bibelsitater som ligger tett opp til dette ordtaket. For eksempel fra Johannes 8.7: «Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: ‘Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.’»[3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ glass house effect i Urban Dictionary «The concept comes from a fortune bubble gum wrapper that reads "Man who live in glass house should not throw stone."»
  2. ^ «Those who live in GLASS houses shouldn't throw stones». Concise Oxford Dictionary of Proverbs. Oxford University Press. 1982. s. 92. ISBN 0-19-281880-5. 
  3. ^ Johannes 8 i Bibelen.no
  4. ^ We Shouldn't Throw Stones! «John 8:7 He who is without sin among you, let him be the first to throw a stone.... There is a cultural expression that sounds similar to John 8:7. This expression states, "If a person 'lives in a glass house,' he or she 'shouldn't throw stones.'" This cultural expression means that a person who has his or her own faults, should not point out the faults of others. The Bible makes a similar statement. In Matthew 7:3-5, God says people should not act hypocritically by pointing out the sins of others when they themselves are deeply involved in sin.»