Henles sløyfe: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
==Funksjon== |
==Funksjon== |
||
Henles sløyfe består av to parallelle grener som går fra barken, ned i margen, og tilbake til barken. Væsken strømmer således i motsatt retning i de to delene av sløyfen. Den distale, oppadstigende delen av sløyfen har ionepumper som aktivt frakter ioner ([[NaCl]] og [[kalium]]) ut i den omliggende vevsvæsken. Det skapes således en høy konsentrasjon av ioner i margens vevsvæske som gradvis avtar ettersom væsken som transporteres oppover i sløyfen kvittes for ioner. (Denne delen av Henle er lite [[permeabilitet|permeabel]] for vann). Den nedadstigende delen av Henle mangler den aktive pumpemekansimen, men er til gjengjeld svært gjennomtrengelig for vann. Den høye ionegradienten trekker derfor vann ut av nedadstigende tubulus ettersom væsken beveger seg mot margen. Vannet absorberes av nærliggende kar. Væsken i nedadstigende Henle blir således gradvis mer konsentrert, men når den svinger opp i oppadstigende Henle vil den igjen fortynnes, av de nevnte mekanismer. Resultatet er at vevsvæsken omkring Henles sløyfe får en økende konsentrasjon av ioner jo dypere inn i margen en kommer (motstrømsprinsipp). Denne [[osmose|osmotiske gradienten]] utøver sin funksjon på væsken som har passert helt til de terminale samlerør. I samlerørene, som ligger parallelt med Henles sløyfe, strømmer væsken i medullær retning. Dersom organismen trenger å spare vann, vil vannpermeabiliteten i samlerørene øke slik at vann kan bevege seg passivt (osmose) ut av samlerørene nedover den opparbeidede konsentrasjonsgradienten. Denne prosessen reabsorberer vann og skaper en konsentrert [[urin]] for ekskresjon. |
Henles sløyfe består av to parallelle grener som går fra barken, ned i margen, og tilbake til barken. Væsken strømmer således i motsatt retning i de to delene av sløyfen. Den distale, oppadstigende delen av sløyfen har ionepumper som aktivt frakter ioner ([[NaCl]] og [[kalium]]) ut i den omliggende vevsvæsken. Det skapes således en høy konsentrasjon av ioner i margens vevsvæske som gradvis avtar ettersom væsken som transporteres oppover i sløyfen kvittes for ioner. (Denne delen av Henle er lite [[permeabilitet|permeabel]] for vann). Den nedadstigende delen av Henle mangler den aktive pumpemekansimen, men er til gjengjeld svært gjennomtrengelig for vann. Den høye ionegradienten trekker derfor vann ut av nedadstigende tubulus ettersom væsken beveger seg mot margen. Vannet absorberes av nærliggende kar. Væsken i nedadstigende Henle blir således gradvis mer konsentrert, men når den svinger opp i oppadstigende Henle vil den igjen fortynnes, av de nevnte mekanismer. Resultatet er at vevsvæsken omkring Henles sløyfe får en økende konsentrasjon av ioner jo dypere inn i margen en kommer (motstrømsprinsipp). Denne [[osmose|osmotiske gradienten]] utøver sin funksjon på væsken som har passert helt til de terminale samlerør. I samlerørene, som ligger parallelt med Henles sløyfe, strømmer væsken i medullær retning. Dersom organismen trenger å spare vann, vil vannpermeabiliteten i samlerørene øke slik at vann kan bevege seg passivt (osmose) ut av samlerørene nedover den opparbeidede konsentrasjonsgradienten. Denne prosessen reabsorberer vann og skaper en konsentrert [[urin]] for ekskresjon. |
||
==Litteratur== |
|||
*{{kilde bok|forfatter=Douglas C. Eaton, John Pooler |tittel=Vander's Renal Physiology|forlag=McGraw-Hill Medical|år=2004|utgave=6th edition|isbn=0-07-135728-9}} |
|||
*{{kilde bok|forfatter=Lote, Christopher J.|kapittel=The loop of Henle, distal tubing and collecting duct|tittel=Principles of Renal Physiology|forlag=Springer|år=2000|isbn=9780792361787|side=70|url=http://books.google.com/books?id=-joihQfwXzwC&pg=PA70}} |
|||
[[Kategori:Anatomi]] |
[[Kategori:Anatomi]] |
||
Sideversjonen fra 20. okt. 2011 kl. 02:41
Henles sløyfe er den delen av et nefron i nyrene som leder fra proximale tubulus til distale tubulus. Den har en nedadstigende og en oppadstigende gren. Henles hovedfunksjon å skape en konsentrasjonsgradient i nyrenes marg. Navnet stammer fra dens oppdager F. G. J. Henle.
Funksjon
Henles sløyfe består av to parallelle grener som går fra barken, ned i margen, og tilbake til barken. Væsken strømmer således i motsatt retning i de to delene av sløyfen. Den distale, oppadstigende delen av sløyfen har ionepumper som aktivt frakter ioner (NaCl og kalium) ut i den omliggende vevsvæsken. Det skapes således en høy konsentrasjon av ioner i margens vevsvæske som gradvis avtar ettersom væsken som transporteres oppover i sløyfen kvittes for ioner. (Denne delen av Henle er lite permeabel for vann). Den nedadstigende delen av Henle mangler den aktive pumpemekansimen, men er til gjengjeld svært gjennomtrengelig for vann. Den høye ionegradienten trekker derfor vann ut av nedadstigende tubulus ettersom væsken beveger seg mot margen. Vannet absorberes av nærliggende kar. Væsken i nedadstigende Henle blir således gradvis mer konsentrert, men når den svinger opp i oppadstigende Henle vil den igjen fortynnes, av de nevnte mekanismer. Resultatet er at vevsvæsken omkring Henles sløyfe får en økende konsentrasjon av ioner jo dypere inn i margen en kommer (motstrømsprinsipp). Denne osmotiske gradienten utøver sin funksjon på væsken som har passert helt til de terminale samlerør. I samlerørene, som ligger parallelt med Henles sløyfe, strømmer væsken i medullær retning. Dersom organismen trenger å spare vann, vil vannpermeabiliteten i samlerørene øke slik at vann kan bevege seg passivt (osmose) ut av samlerørene nedover den opparbeidede konsentrasjonsgradienten. Denne prosessen reabsorberer vann og skaper en konsentrert urin for ekskresjon.
Litteratur
- Douglas C. Eaton, John Pooler (2004). Vander's Renal Physiology (6th edition utg.). McGraw-Hill Medical. ISBN 0-07-135728-9.
- Lote, Christopher J. (2000). «The loop of Henle, distal tubing and collecting duct». Principles of Renal Physiology. Springer. s. 70. ISBN 9780792361787.