Kart over rutene for noen tidlige antarktisekspedisjoner.
Antarktis er området rundt Sydpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika.
Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned, når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.
Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i syd og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.
Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 4000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.
Port Lockroy, den tidligere britiske Base A utenfor Antarktishalvøya, er omgjort til museum.
Historiske steder og kulturminner i Antarktis er steder eller monumenter av anerkjent historisk verdi som er blitt utpekt som spesielle verneområder eller forvaltningsområder i Antarktis, eller som ligger innenfor slike områder. Disse føres opp på listen over historiske steder og kulturminner (Historic Sites and Monuments, HSM) som ble opprettet i 1972.
Forslag om oppføring av nye steder og kulturminner kan godkjennes av Antarktistraktatens konsultative parter. Registrerte historiske steder og kulturminner skal ikke skades, fjernes eller ødelegges. På hvert sted finnes det oppslag på engelsk, fransk, spansk og russisk som gir en forklaring på områdets vernestatus.
Av de 81 oppføringene på lista (pr. 2011), forvalter Norge alene eller sammen med andre nasjoner åtte historiske steder eller kulturminner, alle knyttet til norsk polarhistorie.
Til sammen 30 land, som alle har signert Antarktistraktaten, driver forskningsstasjoner på helårsbasis eller sommerbasis på det antarktiske kontinent eller på øyer sør for 60° sørlig bredde. Stasjonene har en samlet kapasitet på omtrent 4 000 personer om sommeren og 1 000 personer som kan overvintre. I tillegg til de faste stasjonene, finnes hver sommer noen titalls mindre stasjoner som benyttes til feltarbeid (feltstasjoner).
Troll ved solnedgang tidlig november 2009.
Troll er en norsk forskningsstasjon i Dronning Maud Land. Stasjonen ble etablert i 1989–1990 på 1275 m høyde i Jutulsessen, 250 km fra kysten. I motsetning til de fleste andre forskningsstasjoner i Antarktis, er stasjonen etablert på grunnfjell som bryter gjennom is-shelfen. Feltstasjonen fungerer som meteorologisk stasjon, målingsstasjon for UV-stråling, satelittstasjon og feltstasjon for andre forskningsprogram.
Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans.
Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar1912, men oppdaget at en ekspedisjon ledet av Roald Amundsen hadde vært der trettitre dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble deltagernes historie kjent.
Wilhelm Filchner (1877–1957) var en tyskoppdager. 1903–1905 ledet han en ekspedisjon gjennom Tibet. Etter hjemkomsten fikk han i oppdrag å organisere en tysk ekspedisjon som skulle kartlegge Antarktis. Etter en treningsekspedisjon til Spitsbergen dro de ut med skipet «Deutschland» 4. mai 1911. Ekspedisjonen kom inn i Weddellhavet og oppdaget Luitpold-kysten og Filchner-Ronne isbrem, som Filchner opprinnelig oppkalte etter den tyske keiseren Wilhelm II. De var den første ekspedisjonen som dro lenger inn i Weddellhavet enn James Weddell hadde gjort omkring 80 år tidligere.
[[Fil:|150px|right|border|Seymourøya]]
Seymourøya er en liten øy ved den nordre delen av Antarktishalvøya i Antarktis. Nordspissen av Seymourøya ble observert i 1843 av en britisk ekspedisjon under ledelse av James Clark Ross, som navnga den Cape Seymour etter kontreadmiral George Francis Seymour. I 1892 konstaterte nordmannen Carl Anton Larsen at det dreide seg om en øy. Han fant en mengde ulike fossiler på øya, og Seymourøya besøkes ofte av paleontologer. Deler av den den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03 ledet av Otto Nordenskjöld var tvunget til å overvintre her i 1902.
«Fram» er et skip benyttet av norske oppdagere i Arktis og Antarktis mellom 1893 og 1912. «Fram» ble bygget for å være det sterkeste skipet noensinne, og for å kunne motstå skruingen i isen. «Fram» ble bygget i Rekkevik i Larvik og ble sjøsatt der 26. oktober 1892.
Det var Fridtjof Nansen som tok initiativet til å bygge «Fram», og han ga oppdraget til Colin Archer fra Larvik. Nansen ville ha skipet bygget for sin planlagte ferd til Nordpolen, der han planla å la skipet fryse inn i drivisen.
«Fram» er det skipet som har seilt lengst mot nord og lengst mot syd, og det er fortsatt bevart på Frammuseet i Oslo.
