Sverige

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kongeriket Sverige
svensk: Konungariket Sverige

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
För Sverige – I tiden

Kart over Kongeriket Sverige

InnbyggernavnSvenske, svensk
GrunnlagtBegynnelsen av 1100-tallet
HovedstadStockholm
Tidssone
 – Sommertid		CET (UTC+1)
CEST (UTC+2)
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 55
449 964 km²
8,67 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 90
10 551 707[1] (2023)
Bef.tetthet23,58 innb./km²
HDI0,947 (2021)
Lesekyndighet99,9% (2021; estimert)
StyreformKonstitusjonelt monarki, parlamentarisk demokrati
KongeCarl XVI Gustaf
StatsministerUlf Kristersson
Lovgivende forsamlingSveriges riksdag
Offisielle språkSvensk4
Uavhengighet fraKalmarunionen3
6. juni 1523
ValutaSvensk krone (SEK)
Nasjonaldag6. juni
Nasjonalsang«Du gamla, du fria»
(de facto)2
ISO 3166-kodeSE
Toppnivådomene.se
Landskode for telefon+46
Landskode for mobilnett240
Sverige på Commons
1För Sverige i tiden er kong Carl XVI Gustafs motto
2Ikke grunnlovsfestet
3Har seinere vært i en løs personalunion med Norge fra 1814 til 1905
4Finsk, samisk, meänkieli, romani og jiddisch er definert som offisielle minoritetsspråk i Sverige.

Sverige, offisielt Kongeriket Sverige, er et land i Norden. Sverige ligger på den østlige delen av Den skandinaviske halvøy og har landegrenser til Norge i vest og Finland i nordøst. Landet er knyttet til Danmark i sørvest ved Øresundsforbindelsen. Med et areal på nærmere 450 000 km² er Sverige det femte største landet i Europa, og det har mer enn 10 millioner innbyggere.[2]

Landets hovedstad og største by er Stockholm, med omtrent 2 100 000 innbyggere, deretter følger Göteborg og Malmö. Befolkningen er konsentrert sør i landet, særlig rundt disse byene, mens Norrland er tynt befolket.

Den nordlige delen av landet er dekket av skog. Der utvinnes det store mengder jern, og av skogenes trær produseres papir. Den sentrale delen av landet har fruktbare jorder ut mot kysten og er landets industrielle sentrum – især metallurgisk industri. Den sørlige delen av landet er mye oppdyrket med vesentlig landbruksproduksjon av hvete, potet, sukkerbete samt kveg.

Sverige ble et selvstendig rike på 1500-tallet og i stormaktstiden på 1600-tallet kontrollerte landet det meste av kystlinjen i Østersjøen. Ved flere kriger med Russland mistet Sverige det som i dag utgjør de baltiske landene, og den østlige delen av riket kom under russisk styre etter finskekrigen 1808–1809. Sveriges siste krig var i 1814 hvor landet invaderte Norge for å tvinge landet inn i en personalunion som ble fredelig oppløst i 1905.

Sverige er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk styresett hvor Carl XVI Gustaf siden 1973 er konge og statsoverhode, og Ulf Kristersson (M) siden 2022 er statsminister. Sverige ble medlem av EU i 1995 og NATO i 2024.[3] Sverige har en av Europas lengste historier som selvstendig stat og gjennomgikk over flere hundre år en gradvis demokratisering.[4]

Sverige er et høyt utviklet industriland med en betydelig eksportrettet industri. Nabolandene i Norden samt Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike er viktige handelspartnere.[5] I siste halvdel av 1900-tallet fremsto Sverige som sosialdemokratisk velferdsstat preget av universielle og utjevnende velferdsprogrammer. Norge, Finland og Danmark hadde mye av det samme preget.[6][7] Sveriges HDI er 0,952 som er svært høyt og den 5. høyeste i verden. HDI gikk opp på 1990-tallet og har siden vært relativt stabilt.[8]

Beliggenhet

Sverige opptar den østlige og bredeste delen av den skandinaviske halvøy, der Norge opptar den vestlige og smalere delen. Sørligste punkt er Smygehuk i Skåne (55⁰ 20' nordlig bredde) og nordligste punkt er Treriksrøysa (69⁰ 4' nord). Vestligste punk er et skjær (10⁰ 58') i Koster i Bohuslän og østligste punkt er en liten øy (24⁰ 10') utenfor Torneelvens munning (Norges østligste punkt er på 31⁰). Største utstrekning nord-sør er 1574 km. Riksgrensen mot Norge er 1619 km, grensen mot Finland er 586 km og dannes av elvene Könkämä, Muonio og Torne.[9]

Etymologi

Navnet Sverige er første gang dokumentert i det anglosaksiske episke diktet Beowulf, i et manuskript fra 1000-tallet, med navneformen Swēorice. Fra slutten av 1200-tallet er det dokumentert i formen Swerike langs Bottenviken. Det betegnet Svearnas rike i området Svealand.[9] Mot slutten av 1400-tallet hadde navnet endret seg til Swerighe, på 1600-tallet ble det så endret til Swerghe og Swirghe, Gustav II Adolf brukte formen Swirge, i dag brukes den senmiddelalderske formen Sverige.

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Sveriges geografi

Satellittbilde (tatt om vinteren) over Skandinavia viser Sverige midt i bildet.
Det svekonorvegiske grunnfjellet er en 900–1100 millioner år gammel, nedslitt fjellkjede som dominerer Sør-Sveriges geologi. Her fra Munkedal.

Sverige ligger i nord-Europa, på den østre delen av Den skandinaviske halvøy og i flateinnhold er landet det femte største i Europa. Landet grenser til Norge i vest (mye av grensen går langs De skandinaviske fjellene), Finland i nordøst (Muonioälven og Torneälven), samt Danmark i sørvest via Øresundsforbindelsen. I tillegg til fastlandet kommer de store øyene Gotland og Öland. I den delen av landet som ligger nord for polarsirkelen, går solen ikke ned i løpet av sommeren, og natten varer hele døgnet om vinteren.

Landet har også maritime grenser til Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tyskland og Russland (Kaliningrad). De omkringliggende havområdene er Bottenvika, Bottenhavet og Østersjøen i øst og sør, samt Skagerrak, Kattegat og Öresund i sørvest. Sverige utgjør en del av det geografiske området Norden.

Landskapstyper og geologi

Terrenget er for det meste flatt eller med lave åser, unntatt i De skandinaviske fjellene langs grensen mot Norge. Riksgrensen har siden 1700-tallet fulgt vannskillet i disse fjellene ganske nøyaktig. Elvene i nord flyter dermed som regel østover, og de rekker i mange tilfeller å bli ganske brede.

Grunnfjellet i Sverige er del av det baltiske skjoldet som deles med Norge, Finland og Kolahalvøya.[10] Raet, en stor morene, går gjennom Norge, Sverige og Finland.[11]

Sveriges landskap består i hovedsak av fire områder samt to øyer:[9]

  • Det nordlige høylandet utgjør omlag ⅔ av arealet. Dette inkluderer høyfjellene langs riksgrensene (50-150 km bredt), for det meste avrundet og delvis alpint med Sarek som det villeste. Det sørlige Jämtland har noen høye fjell blant annet Sylan. Øst for fjellene er store åpne vidder i nord, barskog og myrområder på 200-500 m.o.h.. I sør er Värmlands og Dalarnas "bergslag". Kystbremmen og dalene i Norrbotten danner et lavlandsbelte på vel 100 km inn fra kysten.
  • Det mellomsvenske lavlandet omkring de store innsjøene er for det meste en leirdekket slette med noen lave fjellpartier (sjelden over 100 m.o.h.).
  • Det sørsvenske høylandet med Småland og nærliggende områder er et skogkledd platå med sjøer og myrer på 100-200 moh.
  • Skåne henger geologisk sammen med Danmark og er et bølgende lavland, delvis helt flate sletter, under 200 moh med fruktbar leirjord.
  • Öland og Gotland består av lave kalk- og sandsteinsletter.

Øst for Sverige ligger Østersjøen og Bottenviken, noe som gir landet en lang kystlinje. Mot vest ligger Kjølen, den skandinaviske fjellkjede, som skiller Sverige fra Norge. I Norrland skråner landskapet svakt mot sør. Langs Østersjøen og i lavere delere av Midt-Sverige er leirsletter som i perioder lå under havets overflate. Langs kysten er det mange øyere tildels med preg av skjærgård. Öland og Gotland er eneste øyer av vesentlig størrelse.[12] Riksgrensen mot Norge følger for en stor del vannskiller og fjell, unntatt fra Trysil og sørover der grensen går i skog og lave åser. Mellom Jämtland og Trøndelag er fjellene for det meste lave og det har historisk vært mye ferdsel.[13]

Den sørlige delen av landet er oppdyrket, med mer og mer skog jo lengre man kommer nordover i landet. Befolkningstallet følger det omvendte mønster, med en høy befolkningstetthet i sør, spesielt omkring dalen ved sjøen Mälaren og i Øresundsregionen. Lengre mot nord er befolkningstettheten mindre.[12]

Sveriges høyeste fjellområde er ved den nordlige delen av riksgrensen med Kebnekaise på er 2 111 moh. som høyeste topp.[12][13]

Vann og vassdrag

Sveriges 10 største sjøer i fallende størrelsesorden: Vänern, Vättern, Mälaren, Hjälmaren, Storsjön, Siljan, Torneträsk, Hornavan, Uddjaure og Bolmen. Väneren er den tredje største innsjøen i Europa. I Norrland er innsjøene ofte lange og slangeformede, mens blant annet Vänern og Vättern er store senkninger i det sentrale lavlandet.[12]

Sveriges 10 største øyer i fallende størrelsesorden: Gotland, Öland, Orust, Hisingen, Värmdön, Tjörn, Väddö och Björkö, Fårö, Selaön og Gräsö.

Sveriges 10 lengste elver: Klarälven, Torneälven, Dalälven, Umeälven, Ångermanälven, Luleälven, Vindelälven, Kalixälven, Ljusnan og Indalsälven. De store elvene renner for det mest sørøstover fra grensefjellen til den botniske kysten.[12] Torneälven har et nedbørsfelt på 40204 km2, mens Göta elv med et nedbørsfelt på 50229 km2 (hvorav en del i Norge) er det største i Skandinavia.[9] Riksgrensen følger for en stor del vannskillet. Et unntak er Trysilelven som kommer fra Norge og i Sverige fortsetter som Klarälven. Göteborg ligger ved utløpet av Göta elv og Stockholm ved Mälaren.[13]

Klima

Sverige har tross sin nordlige beliggenhet et primært temperert klima noe som skyldes hovedsakelig Golfstrømmen. Samtidig er klimaet påvirket av kontinental luft fra Sibir. Disse to faktorene har ulike påvirkning i ulike deler av landet avhengig av topografi og avstand til hav. Stor utstrekning nord-sør bidrar også til vesentlige klimaforskjeller innenlands. Vestkysten omkring Göteborg har minst forskjell på sommer og vinter med relativt milde vintre og relativt kjølige somre. I Norrland er forskjellen på gjennomsnittstemperatur sommer og vinter på opp mot 29 ℃ og snøen kan ligge over halve året. Stockholm får omkring 560 millimeter nedbør årlig, Göteborg 670 mm, Storlien 1012 mm og Karesuando 380 mm. Mest nedbør er det i fjellområder mot vest. I Skåne er vekstsesongen 240 dager og i nord 150 dager.[12][9] I Sveriges nordlige del som er preget av fjell, har landet et subarktisk klima, med lengre, kaldere og mer snørike vintre. Ved riksgrensen i nord kan snøen ligge 245 dager, mens i Lund ligger snøen normalt 46 dager. I Lund er gjennomsnittstemperaturen 17 ℃ i juli og -0,6 ℃ i januar, mens ved grensen i nord er tallene 10 ℃ i juli og -11,4 ℃ i januar.[5]

Årsnedbøren ligger normalt rundt 1 000 mm, med relativt større mengder over det smålandske høylandets vestre deler og langs vestkysten.[14] De høyeste fjellene har trolig en årsnedbør opp mot 3000 mm. De tørreste områdene er det indre av Lappland med for eksempel Abisko på under 300 mm årsnedbør.[9] Døgnmiddeltemperaturen i januar varierer fra rundt 0 ℃ i sør, noen minusgrader i landets midtre del til −16 ℃ i det nordlige Sverige.[15] I juli er det rundt 16–17 ℃ i Götaland og Svealand og straks over 10 ℃ i den nordligste delen av Sverige.[16] Sveriges laveste temperatur ble målt til −52,6 ℃, i Vuoggatjålme, Lappland, den 2. februar 1966, mens den høyeste var 38 ℃, målt i Ultuna, Uppland, 9. juli 1933.[17] Om vinteren dominerer sørvestlige vinder som bringer mye varme til det sørlige Sverige som er omgitt av hav på tre kanter og uten fjell som skjermer; dette gir en mer maritim værtype enn Nord-Sverige som for en stor del er skjermet av fjell. Nord-Sverige har i stor grad et kontinental klima med kalde vintre og relativt varme somre; Bottenviken har relativt liten innvirkning.[9]

Innsjøene fryser ofte til og Bottenviken innenfor Kvarken er islagt fra november til mai.[9]

Arealbruk

Områdene sør for Stockholm og de store innsjøene er for en stor del oppdyrket med blandet jordbruk og noe beite og skog. Skåne er 80 % oppdyrket og Norrland 1 %. Samlet sett er 8 % av landet oppdyrket. I sør dyrkes blant annet hvete, sukker og oljevekster, mens i nord dyrkes mest bygg, rug, poteter og gress. Områdene nord for Stockholm og Väneren er for en stor del skog og en del fjell og vidde langs riksgrensen. Langs Østersjøen nord for Stockholm er det en del jordbruk med blant annet korndyrking. Rundt Stockholm og Göteborg er det en god del industri. Over 8 % av landets areal er innsjøer. Godt over 50 % av landet er dekket av skog for den stor del gran og furu som utnyttes kommersielt til trelast og cellulose. Fjell utgjør 16 % og myrlendte områder 12 %. Bebyggelse, veier og lignende dekker 6 % av arealet.[12][5] Småland er preget av myrer, små innsjærer og skog med små gårder. Skåne er det rikeste jordbruksområder i Sverige. Gotland er en fruktbar øy.[13]

Flora og fauna

Løvtreskog i Humlamadens naturreservat i Skåne

Det nordlige barskogsbeltet går gjennom Norge, Sverige, Finland og Russland,[18] og barskog dekker nær halvparten av landets areal.[9] I det sørlige Sverige dominerer løvtrær; i de nordlige områder er det gran, furu og bjørk. I sør finnes det varmekjære treslag som eik, bøk, alm og ask. Vegetasjonen er nokså lik den norske. Floraen i norske fjell er noe rikere enn i svenske, mens i Sør-Sverige er vegetasjonen rikere med innslag av planter fra sentral-Europa. På øyene Öland og Gotland er det rik blomstervekst som ikke finnes ellers i Skandinavia.[9] Om lag 55 % av landet er dekket av skog, og mens jordbruk dominerer i det sørlige Sverige er skogbruket viktigere i den midtre og nordlige delen av landet.

Sveriges fauna defineres av klimaet og landets historie siden siste istid og av menneskelig bosetning. Ulv var truet av utryddelse på 1900-tallet, men øker nå i antall og utbredelse i de midtre og nordlige delene av landet. Sverige har store bestander av elg, rein, rødrev og hare.[19] Det er betydelig bestand av elg. Brunbjørn er vanligere i Sverige enn i Norge. I Skåne finnes dådyr, stork og nattergal.[9]

Demografi

Befolkningstetthetsfordelingen i Sverige, målt i antall innbyggere per kvadratkilometer

Sverige har 10 161 797 innbyggere per mai 2018. De nådde 10 millioner i januar 2017.[2] Fødselsraten er lav som i de fleste rike land.[18] Befolkningen øker med 60–80 000 personer hvert år, hvorav rundt ¾ skyldes innvandring. Godt over halvparten av sysselsettingen er i tjenesteytende næringer.[12] Fra midten av 1800-tallet til 1920 utvandret over 1 million fra Sverige til USA.[18]

Folkegrupper

Utenom etniske svensker (ca. 75 %) bor det finner (2 %) og samer i den nordlige delen av landet. De seneste tiårene har mange ifra Italia, Danmark, Norge, Tyskland, det tidligere Jugoslavia, Iran, Libanon, Syria, Chile, Irak og ellers folk fra Midtøsten og Afrika immigrert til landet. I 2005 hadde Sverige et arbeidsmarked der 20% av arbeidskraften hadde en utenlandsk bakgrunn.[20] Historisk har det vært mye migrasjon mellom Norge og Sverige, i begge retninger.[21][22] Estlandssvensker, da omkring 10.000, flyttet til Sverige i forbindelse med andre verdenskrig da Sovjetunionen tok kontroll over Estland.[9]

I den nordlige delen av Sverige lever et lite antall samer. Samene bor i små lokalsamfunn langs de vestlige grensefjellene Kjølen fra Könkämaälven ned til Idre øverst i Dalarna. Samene lengst i nord, i bygder som Karesuando og Jukkasjärvi, snakker nordsamisk. Samene i Jokkmokk-området snakker lulesamisk. Lenger sør snakkes det pitesamisk og umesamisk av svært små grupper. Den sørligste gruppen snakker sørsamisk.

I Tornedalen, som ligger langs grensen mot Finland i nordøst, samt lenger nordvest mot Gällivare, er finsk det opprinnelige språket, og har en historie som går lengre tilbake enn svensk. Tornedalsfinsk kalles meänkieli. Langt de fleste finsktalende er innvandrere eller etterkommere etter innvandrere som kom fra Finland i årene etter andre verdenskrig, og de fleste bor i industribyer i Sør- og Midtsverige.

På 1500-1600-tallet slo finsktalende grupper seg ned i skogstrøkene i Värmland, Dalarna og Hälsingland.[9] Bosettingen omfattet også skogsområder i Hedmark på norsk side og Finnskogen er grenseområdet mellom Värmland og Hedmark.[9] Denne gruppen vandret inn fra Savolax (finsk Savo) i Finland fra 1620-tallet av og holdt på det finske språket til etter 1900.

Bosetning

Bosetningen finnes for det mest sør i landet, fra Stockholm og sørover. Befolkningskonsentrasjonene er Stockholm og Mälaren, Göteborg og Skåne med tyngdepunkt i Malmö. De indre områdene nord for Stockholm er tynt befolket. Befolkningskonsentrasjonen skyldes blant annet betydelig forflytning fra Norrland til byene i sør på første del av 1900-tallet. Store deler av Sveriges utkanter, særlig Norrland og Småland, ble på 1900-tallet avfolket i et langt større tempo enn i Norge. I Skåne er det til dels landsbypreget bosetning med relativt større befolkningstetthet på landet. Kiruna-området var praktisk talt ubebodd ødemark før malmutvinningen begynte. Sverige er urbanisert med mesteparten av befolkningen i byer og tettsteder, passerte 75 % på 1960-tallet og Sverige ble urbanisert raskere enn Norge. Det har vært tendens til overvekt av menn i "glesbygdene" og overvekt av kvinner i byene.[12][13][11]

Det bor om lag 2,2 millioner innbyggere i Stor-Stockholm, rundt en million i Stor-Göteborg og 700 000 i Stor-Malmö. Sveriges demografiske midtpunkt er beregnet til et sted som heter Hjortkvarn.

Religion

Sverige var blant de landene i Nord-Europa som først gjennomførte reformasjonen, og i århundrer var den evangelisk-lutherske religionen, eller Svenska kyrkan eneste tillatte religion.[trenger referanse] Først på 1800-tallet vokste det frem religiøse minoriteter, først og fremst ved at noen gikk ut av Svenska kyrkan for å danne ulike frikirker. I tillegg fikk Sverige en innvandring av jøder.

I årene etter 2. verdenskrig fikk Sverige en stor og mangeartet innvandring, noe som også endret det religiøse landskapet. Religioner som katolisismen, den ortodokse kirken, islam, buddhisme og hinduisme har blitt viktige minoriteter, men størst er fortsatt den evangelisk-lutherske kirke. Pinsebevegelsen var det nest største trossamfunnet etter 2. verdenskrig, men telte 83,000 medlemmer i 2009. I 2013 var det 550,000 muslimer i Sverige.[23]

Den samiske minoriteten er preget av den læstadianske vekkelsesbevegelsen som oppsto i Karesuando i 1840-årene.

Historie

Gustav Vasa ble valgt til svensk konge den 6. juni 1523, en dato som nå er Sveriges nasjonaldag, maleri av Jakob Binck fra 1542

Utdypende artikkel: Sveriges historie

Forhistorisk tid

Det finnes arkeologiske vitnesbyrd om at det området som utgjør det nåværende Sverige fikk sine første innbyggere i steinalderen, etter hvert som innlandsisen fra den siste istiden trakk seg tilbake. De første innbyggerne var jegere og samlere, som særlig levde av rikdommene i Østersjøen.

En rekke arkeologiske funn fra store handelssamfunn støtter teorien om at det sørlige Sverige var tett befolket i bronsealderen. Sverige skiller seg ikke særlig fra Danmark og Norge i denne perioden. Folkegruppen rundt Mälaren er kjent første gang skriftlig hos Tacitus som sviones.[9]

Vikingtid og middelalder

Gjennom det niende og tiende århundret var vikingkulturen dominerende i Sverige og denne perioden ligner mye på samtiden i Danmark og Norge. Skriftlige kilder gir mindre detaljer om forholdene i Sverige.[9] I vikingtiden pågikk handel og koloniseringer mot øst først til kysten av Finland og senere (fra omkring år 800) til de baltiske landene og lengre øst. Ferdene fra Sverige mot øst var mer preget av handel enn ferdene mot vest fra Norge og Danmark. Vikinger fra Sverige grunnla trolig det riket omkring hovedbyene Novgorod og Kyiv (Kievriket). Store mengder arabiske mynter tyder på handel langt sørover til 1000-tallet da tyske grupper begynte å dominere handel i de østslaviske områdene. Birka, Sveriges første bydannelse, oppsto trolig i tilknytning til østferdene.[9]

Kristendom

Kristningen i Sverige begynte med Ansgar på 800-tallet og ble videreført av andre tyske misjonærer. I 1164 ble Uppsala erkebispesete.[9] På 1200-tallet ble landskapslover og rikslover innført, blant annet av Magnus Eriksson. På 1300-tallet ble kongemakten styrket og Norrlands kystkområder ble kolonisert og forsvensket. Slaveri ble formelt avskaffet i 1337. Fra rundt 1300 ble kobber og høyverdig jernmalm utvunnet i Bergslagen. I de tyske områdene hadde nye bergverksmetoder blitt utviklet i de tyske områdene og fra Lübeck ble kunnskap og kapital sendt til Sverige.[7]

I 1319 møttes almue og adel i Uppsala for å velge konge og etablerte prinsipper for skattlegging. I 1350 kom den første skriftlige forfatning som blant annet fastslo at inngrep i liv og eiendom skulle være i samsvar med loven.[7]

I 1397 ble de tre landene Norge, Danmark og Sverige forent under en konge.[7] Kalmarunionen var ikke en politisk union, men en personalunion, og gjennom det 15. århundret forsøkte Sverige å motstå et dansk sentralisert styre under den danske kongen.

Sverige som uavhengig stat

Etter blodbadet i Stockholm i 1520 begynte et opprør i Bergslagen og det sentrale Sverige under ledelse av Gustav Vasa. Sverige brøt ut av Kalmarunionen i 1523, da Gustav Eriksson Vasa, senere kjent som Gustav I av Sverige, ble valgt til konge i 1523 på riksdagen i Strängnäs. Under Gustav Vasa ble Sverige en sentralstat med relativt lite føydale trekk og stabile forhold i samfunnet. Bøndene var mye friere i Sverige enn på kontinentet og eide rundt 1500 over halvparten av jorden mens adelen eide 20 %. Gustav Vasas styre var opprinnelig nært knyttet til Lübeck som hadde bistått under opprøret. Riksdagen i Västerås i 1527 tillot luthersk forkynnelse og igangsatte dermed Reformasjonen i Sverige. Etter Gustav Vasa ble det rivalisering mellom sønnene og barnebarnet Sigismund ble konge av Polen av slik at en kortvarig (1592-1599) polsk-svensk personalunion kom i stand. Gustav Vasas stat ble gjenetablert etter Sigismund.[7]

Sveriges viktigste eksportvarer på 1500-tallet var jern, skinn og smør. Handelsrutene til og fra kontinentet var kontrollert av Danmark og hansaen. Øresund var kontrollert av Danmark og de store elvene var kontrollert av hansa. Tekstiler fra Flandern kom ofte via Elben og Lübeck. Bare ved Älvsborg hadde Sverige fri adgang til verdenshavene. Sveriges strategiske mål var å bryte disse barrierene og selv få kontroll over handelsrutene i området. På 1600-tallet gikk man over fra å kreve inn i skatt i naturalia (for eksempel smør) til en pengeøkonomi. Sverige og Danmark konkurrerte om å få kontroll over handelsrutene mellom Novgorod og Vest-Europa. Gotland hadde lenge vært en dansk besittelse og på 1500-tallet forsøkte Danmark å ta kontroll over Ösel. Sverige søkte å få full kontroll over Finskebukta og munningen av Daugava.[7] Sverige og Danmark utkjempet 10 kriger fra 1520 til 1720 i forsøk på å dominere Østersjøen og Skandinavia.[4]

Stormaktstiden

Sveriges viktigtes ressurs rundt år 1600 var mineraler og metaller. Spania tok i bruk kobber og prisen gikk opp samtidig som Sverige på den tiden hadde tilnærmet europeisk monopol på kobber. Tekniske fremskritt i bearbeiding av metallene la grunnlag for en eksportrettet industri i Sverige. Bergverkene og metallindustrien gjorde Sverige selvforsynt med gode våpen. Jern utgjorde 50 % av Sveriges eksport og kobber 30 %. Nederlandske handelsfolk hadde brutt Lübecks monopol og seilte rundt Skagen, og nederlendere sendte sin kunnskap og kapital til Sverige.[7]

På kontinentet var leiesoldater vanlig, mens Gustav Adolf (konge fra 1611) brukte vernepliktig fra den frie bondestanden. Menn fra samme distrikt tjenestegjorde sammen og Gustav Adolf la vekt på gode våpen, disiplin og mobilitet. Fra Gustav Vasas tid var den svenske sentraladministrasjon kompetent og hederlig. Gustav Adolf la i nært samarbeid med kansleren Axel Oxenstierna grunnlaget for Sverige som stormakt. Freden i Stolbovo (1617) avsluttet Den ingermanlandske krigen og ga Sverige hånd om Estland og Ingermanland. Livland og elvemunningene i Prøyssen ble erobret i 1621 og 1626.[7]

På 1600-tallet ble Sverige en av stormaktene i Europa, etter at landet med suksess hadde deltatt i 30-årskrigen. På denne tiden var Danmark et vidstrakt rike med besittelsene Norge, Jämtland, Skåne, Halland, Gotland og Bohuslän. Fra oppløsningen av Kalmarunionen var den svenske staten svak, militært innestengt og statens overlevelse var usikker. I løpet av 1600-tallet var rollene byttet om og Danmark kjempet for å overleve. Denne epoken fremmet militarisering av begge statene og styrket statsdannelsen; i Sverige var den militære, politiske og økonomiske eliten tett sammenvevd. Danmark innførte enevelde i 1660 mens Sverige ble styrt i stor grad gjennom adelen som dominerte både militæret og den sivile statsadministrasjonen. Sverige var en få stater Europa der bøndene var representert i parlamentet. I 1708 satte Sverige med Finland opp en hær på 110.000 soldater fra en samlet befolkning på bare 2 millioner. Danmark hadde en landhær på størrelse med Prøyssens og en større marine enn både Sverige og Prøyssen.[4]

Sverige ble involvert i trettiårskrigen da Gustav Adolf gikk i land i Pommern i 1630. Gustav Adolf utmerket seg i en serie manøvrer og nedkjempet de keiserlige tyske styrkene. Han ble drept ved slaget i Lützen (1632) da datteren Kristina var 6 år gammel. Oxenstierna videreførte den svenske krigføringen med nye seire i de tyske områdene. Svenske styrker angrep Danmark i 1645 og erobret Härjedalen, Jämtland, Halland, Gotland og Ösel, og Sverige oppnådde tollfrihet i Øresund. Ved freden i Westfalen ble Sverige tildelt områder i Pommern og kontroll over elvemunningene Oder, Wismar, Bremen-Verden og Weser. Ved en rask og dristig marsj fra Holstein over isen til København i 1658 tok Karl X Gustav Bohuslän, Skåne og Blekinge fra Danmark; med dette mistet Danmark kontroll over Øresund.[7] Landområdene erobret fra Danmark på 1600-tallet ble fullt integrert i den svenske nasjonalstaten og det var ingen etnisk uro av betydning. Sveriges riksgrenser ble på 1700-tallet for det meste klart fastlagt.[4]

Stormaktsposisjonen forsvant tidlig på 1700-tallet da Russland tok makten i den store nordiske krig.[4]

Etter 1809: Tap av Finland og personalunion med Norge

Fra 1807 var det krigstilstand mellom Danmark-Norge og Sverige på grunn av Frederik 6.s allianse med Napoleon. Sverige var samtidig i krig med Russland og Norge med Storbritannia.[24] Etter krigen mot Russland i 1809, den såkalte finskekrigen da Sverige tapte Finland, har ikke Sverige vært involvert i vesentlige krig. Dette ble fulgt av vesentlig politisk omdanning av det nordiske området. Finland fikk under Russland en relativ nasjonal selvstendighet. Med Norge som egen stat i personalunion med Sverige uten Finland ble Skandinavia preget av nasjonalstater. Politikere og offiserer i Sverige reagerte på tapet i 1809 med et vellykket statskupp der Gustav IV Adolf ble avsatt. Landet fikk en ny demokratisk forfatning og Riksdagen gjenvant sin myndighet. Kuppet i 1809 ble støttet av den norske hæren som ikke utnyttet situasjonen da den svenske armeen i vest rykket mot Stockholm. Prins Kristian August, leder for den norske hæren, ble valgt til svensk kronprins; han døde året etter. Sverige var da uten tronfølger.[24]

Den franske generalen Jean Baptiste Jules Bernadotte ble i 1810 valgt til kronprins og fungerende regent under navnet Karl Johan.[22] Den siste krigen var mot Norge sommeren 1814, i Sverige kalt fälttåget mot Norge. Krigen endte med konvensjonen på Moss, hvor Sveriges kronprins aksepterte den nye norske grunnlov av 17. mai og Norges konge gikk med på å abdisere for å gjøre en personalunion med Sverige mulig.

Krig truet med å bryte ut i 1905 da det norske Stortinget erklærte unionen med Sverige for oppløst. Krigen ble unngått ved forliket i Karlstad i 1905.[22] Riksdagen var til 1865 en ståndsriksdag der fire samfunnsklasser, eller stender, var reprenstert: adel, presteskap, borgerskap og bønder. I 1866 ble tvåkammarriksdagen innført til erstatning for den standsbaserte. I 1907 ble stemmeretten utvidet til alle menn og i 1917 til kvinner.[4]

Sverige forble nøytral under første og andre verdenskrig og under den kalde krigen.[12]

Den første nobelprisseremonien ble avholdt i Stockholm i 1901. Fra 1902 er de vitenskapelige prisene formelt blitt utdelt av den svenske kongen, mens fredsprisen utdeles av det norske Storting.

Sverige var nøytralt under andre verdenskrig, men det betyr ikke at landet ikke var involvert i krigen. Sverige tillot tyske tropper og krigsmateriell å passere gjennom landet for å krige i Norge. Under krigen flyktet over 50 000 nordmenn til Sverige, flesteparten ble i Sverige til krigens slutt. Det ble opprettet en norsk militær organisasjon, reservepolitiet, med norske flykninger som trente i Sverige, de var nærmere 13 000 som ble satt inn i tjeneste ved frigjøringen. Svensken lot Danmark bygge opp Den Danske brigade (DANFORCE) i Sverige i perioden 1943–1945, brigaden bestod av 3 500 danske flyktninger som fikk våpen og trening av svenske militære.[25][26]

Politikk og administrasjon

Riksdagshuset i Stockholm

Utdypende artikkel: Sveriges politiske system

Sverige har vært et monarki i nesten ett årtusen med skiftende kontroll av en Riksdag. Den lovgivende makt har vært delt mellom kongen og Riksdagen. Den utøvende makt var delt mellom kongen og et adelsråd inntil 1680, etterfulgt av et eneveldig kongedømme.

Som en reaksjon på nederlaget i den store nordiske krig begynte frihetstiden i 1719, etterfulgt av tre organisatorisk forskjellige konstitusjonelle monarkier i 1772, 1789 og 1809, der den siste inneholdt flere borgerlige rettigheter.

Sveriges forfatning

Utdypende artikkel: Sveriges konstitusjon

Sveriges forfatning reguleres av flere lover som har preg av grunnlov:[9][27][28][29]

  • Regeringsformen av 1809 var en forfatning på linje med Norges grunnlov av 1814.[30][9] Ny lov om regjeringsformen kom i 1974 og fastsetter styringsformen i Sverige.[28]
  • Successionsordningen regulerer tronfølgen til den svenske tronen.
  • Tryckfrihetsförordningen av 1949 fastsetter fri meningsutveksling og opplysning for alle borgere.
  • Yttrandefrihetsgrundlagen av 1991 er en forlengelse av tryckfrihetsförordningen og dekker blant annet andre nye medier.

Ifølge grunnloven er den øverste myndighet i Sverige Riksdagen som har 349 medlemmer. Riksdagen kan oppløses og valg må holdes hvert fjerde år.[27] Riksdagen kan endre grunnloven. For at Riksdagen kan endre grunnloven kreves et to vedtak i Riksdagen, og det skal avholdes et riksdagsvalg mellom disse to vedtakene.[9] Grunnlovsvedtak i Riksdagen skjer med vanlig flertall, ikke kvalifisert flertall slik det er vanlig i andre land. Samtidig kan et mindretall i Riksdagen kreve at forslag til forfatningsendringer legges ut til folkeavstemning.[29] Lovgivning kan fremlegges av regjeringen eller av en gruppe eller enkeltrepresentanter fra Riksdagen. Medlemmene av Riksdagen velges etter et proporsjonalt valgsystem for en fireårsperiode.

Regjeringen leder formelt forvaltningen (departementene) som et kollektivt organ, mens i Norge leder statsrådene hvert sitt departement.[27] Regjeringen utfører sin funksjon uten monarken som er et symbolsk statsoverhode.[12] Vedtak i regjeringen skjer uavhengig av kongen og kongens underskrift er ikke nødvendig; mens i Norge og Danmark må både statsråden og kongen signere (kontrasignatur) som et middel til å kontrollere statsoverhodets beslutninger.[27]

Bakgrunn og vesentlige endringer

Regjeringsformen av 1809 var en vesentlig omlegging av statlige myndigheter i Sverige og skjedde gjennom en palassrevolusjon mot Gustav IV Adolf. 1809-forfatningen la Montesquieus maktfordeling til grunn og fastsetter statsmaktene som utøvende, lovgivende og dømmende. Statsrådene ble i 1809 gjort ansvarlige overfor parlamentet.[7][30][31] Den svenske grunnloven av 1809 var den eldste i Europa til den ble skiftet ut i 1974 og deretter er Norges grunnlov den eldste.[29]

Unionen med Norge fra 1814 førte ikke til endringer i Sveriges regjeringsform fordi det var en personalunion som bare berørte kongen som etter svensk lov hadde rett til å være konge av et annet land.[32]

Parlamentarismen ble gjenintrodusert i 1917[12][27] da kong Gustav V av Sverige, etter en lang kamp, aksepterte å utnevne regjeringen ved flertallsavgjørelser i Riksdagen. Parlamentarismen ble bevart av kongens etterfølger Gustav VI Adolf av Sverige inntil en grunnlov i 1975 i praksis fjernet kongens politiske makt.[12]

Monarkiet ble i 1974 bevart som en formell, men rent symbolsk statsoverhodeinstitusjon, med hovedsakelig seremonielle plikter. Tidligere var kongen øverstkommanderende for de væpnede styrker, leder for utenrikspolitikken og deltok i lovgivningen.[12] Fra og med 1975 gjør regjeringen sine vedtak uavhengig av kongen og kongens underskrift er ikke nødvendig.[27] På 1970-tallet innførte man regler for regjeringsdannelse under ledelse av talmannen i Riksdagen.[27]

I 1918–1921, ble den allmenne stemmerett innført, stemmerett for kvinner i 1921.[27]

Politiske partier

På det meste av 1900-tallet hadde Sverige i hovedsak hatt fem forskjellige partier i parlamentet, Riksdagen, som grovt regnet har representert sosialisme, sosialdemokrati, liberalisme, konservatisme og rurale interesser. Fra 1932 til 1976 var det sosialdemokratiske regjeringer.[12] På slutten av 1900-tallet kom to parlamentariske partier til, Miljöpartiet de gröna (1988) og Kristdemokraterna (1991). Det nasjonalistiske[33] Sverigedemokratene sitter i Riksdagen siden 2010. I 1991-valget kom Ny demokrati inn i parlamentet, men forsvant etter 1994-valget fra svensk politikk.[34] Siden 2018-valget er de største partiene utenfor Riksdagen: Feministiskt initiativ, Alternativ för Sverige og Medborgerlig samling.

I Europaparlamentet, er Sverige representert ved de parlamentariske partiene, og siden det europeiske valget i juni 2014 Feministiskt initiativ. Årene 2004–2009 var Junilistan første tre og deretter to vilkårene og årene 2009–2014 var Piratpartiet to seter i EU-parlamentet.

Rettsvesen

Det juridiske system er oppdelt i rettsinstanser som håndhever henholdsvis sivile rettssaker og straffesaker, samt spesialrettsinstanser som har ansvaret for det juridiske forhold mellom offentligheten og regjeringen eller andre offentlige myndigheter. Sverige har egne forvaltningsdomstoler som kan etterprøve om forvaltningens vedtak er lovlige, mens dette i Norge og Danmark ligger under de vanlige domstolene. Sveriges rettssystem er oppdelt i instanser bestående av lokale rettsinstanser (byretter), regionale appellrettsinstanser (landsretter) og en høyesterett (svensk Högsta domstolen). Høyesterett fungerer som forfatningsdomstol (Sverige har ikke egen forfatningsdomstol som Tyskland) og kan underkjenne en lov som åpenbart er i strid med grunog nloven.[27]

Administrativ inndeling

Utdypende artikler: Sveriges len og Sveriges kommuner

Sverige er oppdelt i 21 fylker eller län. I hvert fylke finnes en fylkesadministrasjon eller länsstyrelse, utnevnt av regjeringen. I hvert fylke er det også et landsting som er den lokale befolknings representasjon. Denne velges av de valgte representanter for den lokale befolkningen. Hvert län er ytterligere oppdelt i en rekke kommuner, i alt 290 pr. 2009. Tidligere har det også vært andre historiske oppdelinger av Sverige i fylker og regioner (landskap).

Næringsliv

Understøttet av fred og nøytralitet gjennom hele det 20. århundret har Sverige oppnådd en meget høy levestandard. Dette er bygget opp ved en blandingsøkonomi av kapitalisme og utdeling av betydelige velferdsgoder gjennom en skattefinansiert omfordeling av landets rikdommer. Landet har et moderne distribusjonssystem, gode interne og eksterne kommunikasjonsmidler og en velutdannet arbeidsstyrke. Tømmer, vannkraft og jernmalm er viktige naturressurser i en økonomi som er sterkt orientert mot handel med utlandet.

Norrland er tynt befolket og næringslivet er dominert utvinning av skog- og mineralressurser samt lokal vannkraft. Sør- og Mellom-Sverige har en mer sammensatt og utviklet økonomi basert på industri og jordbruk. Fiske utgjør en ubetydelig del av landets økonomi og foregår særlig på vestkysten. Det fiskes blant annet makrell, sild og torsk. Sverige er nettimportør av fisk. Svensk industri er preget av at en stor andel går til eksport, blant annet maskiner, elektriske artikler, transportmidler, trevarer og jernmalm samt produkter fra skogindustrien. Importen består blant annet av drvistoff og matvarer.[12][5]

Landets stålindustri har lenge vært grunnlaget for annen mekanisk industri. Bilprodusenten Volvo er blant de store industrivirksomhetene, Ericsson har vært store innenfor telekommunikasjon og ASEA (del av ABB) innenfor tyngre elektrisk utstyr.[12] Göteborg har en del skipsverft.[13]

Gruvedrift

Fra 1300 ble det i Bergslagen utvunnet kobber og høyverdig jernmalm som ble brukt i svensk metallindustri. De vidstrakte malmfeltene ved Kiruna og Gällivare har vært utnyttet siden rundt 1900 og består av høyverdig malm rik på fosfor. Malm i nord skipes blant annet ut vi Ofotbanen og Narvik som ble anlagt for formålet. I Bergslagen finnes bly, sink, wolfram og molybden. Ved Skellefteå finnes bly, kobber og arsenikk i berget.[12][7]

Økonomiske nøkkeltall

Private selskaper står for cirka 90 % av landets industrielle produksjon.[12] Maskinindustrien står for 50 % av produksjonen og eksporten. Landbruket utgjør alene 2 % av bruttonasjonalprodukt og sysselsetter også kun 2 % av arbeidsstyrken. Den svenske nasjonalbank fører en inflasjonsstabiliserende politikk med en målsetting om en årlig inflasjon på 2 %.

Økonomiske nøkkeltall [35][36] 2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd kr [36] 2.944 3.089 3.550 3.922 IMF
BNP mrd US$ [37] 420,0 429,7 543,9 Verdensbanken
BNP/innb US$ [38] 46.256,6 46.207,1 57.134,1 Verdensbanken
BNP realvekst [39] 4,7 -5,2 -0,3 2,8 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 1,5 2,0 0,9 1,4 IMF
Renter, 3 mnd 2,3 0,4 1,3 .. IMF
Investering, kr 18,7 16,3 18,4 19,3 IMF
Arbeidsløshet 7,0 8,3 8,0 7,7 IMF
Eksport mrd kr 1.471 50,0 1.473 47,7 1.678 47,3 1.757 44,8 IMF
Import mrd kr 1.241 42,2 1.268 41,0 1.490 42,0 1.561 39,8 IMF
Handelsbalanse mrd kr 230 7,8 205 6,6 189 5,3 196 5,0 IMF
Betalingsbalanse 8,4 7,0 6,0 6,1 IMF
Budsjettbalanse 1,9 1,3 0,4 0,3 IMF

Samfunn

Kalender og helligdager

Den svenske regjeringen bestemte i 1699 at den gregorianske kalenderen skulle innføres, men motstanden mot en kalender utviklet av katolikker var stor i det protestantiske Sverige og det drøyde inntil 1753 før den ble innført. Norge og Danmark innførte gregorianske kalender i 1700. Til 1879 hadde Sverige lokaltid og ikke felles klokketider for hele landet. I 1879 ble fellestid innført basert på meridianen som går midt gjennom landet omtrent 15⁰ øst for Greenwich.[40][41]

Den svenske helligdagskalenderen består hovedsakelig av kristne helligdager. Hoveddelen av disse består som en fortsettelse av før-kristne høytideligheter, som midtsommerdagen.

Nasjonaldagen er den 6. juni, den kalles Svenska flaggans dag og er offentlig fridag siden år 2005.

Forskning

KTH, Kungliga Tekniska Högskolan
Foto: Bengt Nyman

I 2012 bevilget den svenske stat rundt 30 milliarder svenske kroner til forskning,[42] tilsvarende rundt 1 % av BNP, mens svensk næringsliv brukte i overkant av 2 % på forskning og utvikling.[43] Blant de største offentlige forskningssentre er universitetet i Lund, Karolinska Institutet og Kungliga Tekniska högskolan, mens store firma som Ericsson og AB Volvo er ledende i forskning innenfor næringslivet. Sverige og svenske forskere har også et bredt internasjonalt samarbeid, blant annet bidrar Sverige med over 200 millioner i året til CERN og rundt 100 svensker forsker der.

Blant kjente svenske vitenskapsmenn og kvinner kan nevnes Carl von Linné, astronomen Anders Celsius og fysikeren Lise Meitner. Svenske forskere som har fått nobelprisen i fysiologi eller medisin er Allvar Gullstrand, Hugo Theorell, Ragnar Granit, Ulf von Euler, Torsten Wiesel, Sune Bergström, Bengt Samuelsson og Arvid Carlsson. Nobelprisen i kjemi har blitt tildelt Svante Arrhenius, Theodor Svedberg og Arne Tiselius. Nobelprisen i fysikk har blitt tildelt Nils Gustaf Dalén, Manne Siegbahn, Hannes Alfvén og Kai Siegbahn.

Utdanning

Barn mellom 1-5 år har krav på plass i offentlig barnehage, på svensk «förskola» eller mer vanlig slang, «dagis»). Fra de er 6 år gamle og frem til de er 16 går barna i grunnskole. I testene utført av OECDs program for nivå i grunnskoler, PISA, er svenske 15 år gamle elevers nivå nær gjennomsnittet.[44] Etter gjennomført grunnskole fortsetter om lag 90 % av elevene med tre-årig videregående skole, på svensk kalt gymnasium, som både kan kvalifisere for arbeidslivet og for tilgang til universitet. Det svenske skolesystemet er stort sett finansiert av skatter.

Den svenske staten behandler offentlige og private skoler likt[45] ved som en av de første land i verden å ha innført skolepenger. Det er fri etablering av skoler og en kommune må betale nye skoler det samme som eksisterende offentlige skoler får. Skolelunch er fri for alle elever i Sverige og det anbefales også at elevene får frokost.[46]

Det er en rekke universiteter og høyskoler i Sverige, de eldste og største ligger i Uppsala (Uppsala universitet), Lund (Lunds universitet), Göteborg (Göteborgs universitet) og Stockholm (Stockholms universitet). I år 2000 hadde 32 % av den svenske befolkningen utdannelse utover videregående, noe som gir Sverige en 5.-plass innen OECD i den kategorien.[47] Tilsvarende som i flere andre europeiske land så subsidierer staten utdanning for studenter fra andre land, selv om en ny lov vil begrense dette til innbyggere av EØS og Sveits.[48]

Massemedia

Svensker er blant de som kjøper mest aviser i verden og nesten hver by dekkes av en lokalavis. Landets viktigste morgenaviser er Dagens Nyheter (liberal), Göteborgs-Posten (liberal), Svenska Dagbladet (liberalkonservativ) og Sydsvenska Dagbladet (liberal). De to ledende tabloidavisene er Aftonbladet (sosialdemokratisk) og Expressen (liberal). Den annonsefinansierte gratisavisen Metro ble opprinnelig startet i Stockholm i 1995.

Sendinger i radio startet i Sverige i 1925, kostnadene ble dekket av lisensavgift og det statlige selskapet Radiotjänst (fra 1957 Sveriges Radio) sto for sendingene, samme selskap startet opp fjernsynssendinger i 1956. Sendingene både i radio og fjernsyn var reklamefrie.

Svenske medier reguleres av tryckfrihetsförordningen (TF), som i sin første versjon kom ut i 1766, og yttrandefrihetsgrundlagen (YGL). I korthet garanterer de etableringsfrihet, sensurforbud, anonymitets- og varslerbeskyttelse og retten til å ta del av myndigheters dokumenter gjennom offentlighetsprinsippet.

Svenske massemedier er konsentrert til noen få store aktører – fremfor alt Förvaltningsstiftelsen för SVT, SR og UR, Bonnierkonsernet, Schibsted, Stenbecksfären (Kinnevik), Stampen samt Mittmedia. Andre medieeiere er Egmont og svensk LO.

Helse

Helsetilbudet til innbyggerne i Sverige har tilsvarende kvalitet som andre utviklede nasjoner. Landet er blant de fem beste i verden med hensyn til lav barnedødelighet og det har også høy plassering internasjonalt for livslengde (I 2010 var det 79,1 år for menn og 83,2 år for kvinner)[49] og sikkert drikkevann. Blant faktorer som bidrar til lang levealder er fremst bedret kosthold, men også større bevisshet om sunn livsstil og faren ved tobakk har bidratt og i Sverige røker kun om lag 15 % av befolkningen.[49] Helsetilbudet styres av de 21 landsting og blir i hovedsak dekket av skatter, med små egenandeler for pasienter.

Likestilling

Nyamko Sabuni var i årene 2006–2013 integrasjons-, ungdoms- og likestillingsminister i Sverige

Sverige har gjennom de siste 150 år utviklet seg mot stadig større likestilling mellom menn og kvinner, allerede i 1845 fikk svenske kvinner lik rett til arv.[50] Sverige lå imidlertid etter andre nordiske land vedrørende stemmerett for kvinner og det ble først innført i 1921.[50] I 1938 ble prevensjon lovlig og i 1965 ble det vedtatt en lov mot voldtekt innenfor ekteskap.[50] I 1974 ble foreldreledighet innført og i 1975 ble fri abort inntil 18. uke i svangerskapet innført.[50]

Siden 1954 har landet hatt en egen likestillingsminister (svensk jämställdhetsminister), den første var sosialdemokraten Ulla Lindström.[51]

Samferdsel

Innenlands transport foregår for en stor del på vei samt på jernbane. Göta kanal og tømmerfløtning på elvene har begrenset kommersielle betydning. Havnene i Göteborg og Stockholm står for en tredjedel av utenrikshandelen. Havnen i Luleå er stengt av is 4-5 måneder i året og en stor del av jernmalmen fra Kiruna eksporteres via Ofotbanen og Narvik. Øresundbroen og ferjer forbinder Sverige med Danmark.[12]

Sverige har omkring 10.000 km jernbane og 100.000 km riks- og fylkesveier. Det er store avstander særlig i den nordlige delen av landet. Hurtigtog mellom storbyene har fra slutten av 1900-tallet overtatt for en del av flytrafikken og i mindre grad erstattet biltrafikken. En stor del av godstrafikken over lange avstander foregår med båt.[5] Den første mellomriksbanen ble anlagt til Kongsvinger i 1865, og 1885 ble Norge og Sverige forbundet med jernbaner over Kornsjø og over Meråker. Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna åpnet i 1902.[18]

Energi

I Norrland er det utbygget betydelig vannkraft og på 1970-tallet ble over halvparten av landets elektrisitet produsert av vannkraft. Ved Trollhättan er det store fosser som utnyttes til vannkraft. Sverige har bygget ut kjernekraft (Oscarshamn, Forsmark, Ringhals og Barsebäck), men det har vært politisk kontroversielt.[12][13] På 1990-tallet sto kjernekraft for halvparten av elektrisitetsproduksjonen.[52] Rundt år 2000 ble det vanlig med vindmøller til kraftproduksjon. Andre energikilder er importert olje, kull/koks og naturgass. Sverige er i verdenstoppen i energiforbruk per innbygger.[5]

Kulturliv

Tradisjonell svensk rødmalt hus på landet, i dag en vanlig «sommarstuga» for mange svenske byboere

Svensk kultur er en del av de nordiske, germanske og vestlige verdens kulturområde og svenske kulturuttrykk innen kunst, musikk og litteratur tilslutter seg fremst til disse tradisjonene.

August Strindberg anses som den fremste forfatter innen Svensk litteratur, mens Astrid Lindgren er verdenskjent for sine barnebøker. Svenske forfattere har oppnådd en lang rekke nobelpriser i litteratur, blant de Selma Lagerlöf og Harry Martinson. Av svenske billedkunstnere er særlig Alexander Roslin, Anders Zorn og Carl Larsson kjent, blant billedhuggere Carl Milles og Johan Tobias Sergel.

Svensk kultur i det 20. århundret er kjennetegnet ved pionerarbeid i filmens tidlige dager av Mauritz Stiller og Victor Sjöström. Senere gjorde Ingmar Bergman og skuespillere som Greta Garbo, Ingrid Bergman og Anita Ekberg karriere også utenfor landets grenser.

Sanger av Bellman, Evert Taube og Birger Sjöberg er internasjonalt kjent. ABBA settes ofte lik ny svensk populær musikk, men nye grupper som The Cardigans, Roxette og The Hives har også i det siste oppnådd internasjonal anerkjennelse.

Verdensarvsteder

15 steder i Sverige er med på UNESCOs verdensarvliste:

Se også

Fotnoter

Type nummerering


Referanser

  1. ^ (på sv) Folkmängd i riket, län och kommuner 31 december 2023 och befolkningsförändringar 1 oktober - 31 december 2023, Statistiska centralbyrån, 22. februar 2024, Wikidata Q124633063, https://www.scb.se/hitta-statistik/statistik-efter-amne/befolkning/befolkningens-sammansattning/befolkningsstatistik/pong/tabell-och-diagram/folkmangd-och-befolkningsforandringar---manad-kvartal-och-halvar/folkmangd-och-befolkningsforandringar---kvartal-4-2023/ 
  2. ^ a b «Nu är vi 10 miljoner invånare i Sverige». Statistiska Centralbyrån (svensk). Arkivert fra originalen 24. januar 2017. Besøkt 20. januar 2017. 
  3. ^ «Sverige og Finland har levert sine Nato-søknader». www.vg.no. Besøkt 17. oktober 2022. 
  4. ^ a b c d e f Knudsen, Tim; Rothstein, Bo (1994). «State Building in Scandinavia». Comparative Politics. 2. 26: 203–220. ISSN 0010-4159. doi:10.2307/422268. Besøkt 9. mai 2024. 
  5. ^ a b c d e f Rosén, Inga-Lisa (1995). Sverige. xx#: NRK ; [København] : Danmarks Radio Forl. ISBN 8271182226. 
  6. ^ Stokke, Kristian (1999). Politisk geografi. no#: Tano Aschehoug. ISBN 8251838207. 
  7. ^ a b c d e f g h i j k Brems, Hans (1970). «Sweden: From Great Power to Welfare State». Journal of Economic Issues. 4 (2/3): 1–16. ISSN 0021-3624. Besøkt 7. mai 2024. 
  8. ^ Nations, United. «Specific country data» (engelsk). United Nations. Besøkt 6. mai 2024. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 18. Oslo: Aschehoug. 1972. ISBN 8203047203. 
  10. ^ Sørbel, Leif (2005). Geografi. xx#: Gyldendal undervisning. ISBN 8205337772. 
  11. ^ a b Geografi. Landskap, ressursar, mennesker, miljø. Oslo: Cappelen. 1999. ISBN 8202173078. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Geografisk leksikon. Bind 6. Oslo: Cappelen. 1982. ISBN 8202044480. 
  13. ^ a b c d e f g Stokke, Bernhard (1959). Folkeskolens geografi. no: Cappelen. 
  14. ^ Kartkisse over årsnedbør i Sverige Arkivert 8. juli 2010 hos Wayback Machine., fra nettstedet MarkInfo]
  15. ^ Kartskisse over middeltemperatur januar Arkivert 23. juni 2010 hos Wayback Machine., fra nettstedet MarkInfo
  16. ^ Kartskisse over middeltemperatur juli Arkivert 24. juni 2010 hos Wayback Machine., fra nettstedet MarkInfo
  17. ^ «Svenska temperaturrekord | SMHI». www.smhi.se. Besøkt 15. februar 2024. 
  18. ^ a b c d Solerød, Hans (1990). Geografi for den vidaregåande skolen. xx#: Cappelen. ISBN 8202122384. 
  19. ^ Fra nettstedet sweden.se Arkivert 9. juni 2010 hos Wayback Machine., avsnittet «Geography of Sweden»
  20. ^ Watson, Goodwin and Edwin Glaser (2005). Evaluering av kritisk tenkning. Side 49. Assessio. ISBN 9789174183306.
  21. ^ Dolve, Knut (1987). Geografi. xx#: Samlaget. ISBN 8252129412. 
  22. ^ a b c Hansejordet, Harald (1988). Historie. xx: Samlaget. ISBN 8252129382. 
  23. ^ Mabon, Hunter (2014). Arbetspsykologisk testning: Om urvalsmetoder i arbetslivet. Assessio. Side 256. ISBN 9789174183085.
  24. ^ a b Øystein Rian (10. juli 2009). «1809–1814: grunnlaget for det moderne Norden». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). 26 (2): 164–169. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2009-02-06. Besøkt 9. mai 2024. 
  25. ^ «Flukten til Sverige». 
  26. ^ «80 år efter tysktransporterna». vartlulea.se (svensk). 28. september 2020. Besøkt 27. januar 2024. 
  27. ^ a b c d e f g h i Østerud, Øyvind (1997). Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200229246. 
  28. ^ a b Bernitz, Hedvig Lokrantz (2006). «Sweden». I Bauböck, Rainer. Acquisition and Loss of Nationality|Volume 2: Country Analyses. Amsterdam University Press. s. 517–550. ISBN 978-90-5356-921-4. Besøkt 7. mai 2024. 
  29. ^ a b c Sejersted, Fredrik (14. januar 2015). «Grunnlovens funksjon i de nordiske land». Tidsskrift for Rettsvitenskap (norsk). 127 (5): 535–562. ISSN 0040-7143. doi:10.18261/ISSN1504-3096-2014-05-03. Besøkt 7. mai 2024. 
  30. ^ a b Michalsen, Dag (31. mars 2014). «Bård Frydenlund og Odd Arvid Storsveen: Veivalg for Norden 1809–1813». Historisk tidsskrift. 1 (norsk). 93: 153–158. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2014-01-07. Besøkt 7. mai 2024. 
  31. ^ Ottosen, Morten Nordhagen (4. juli 2012). «Gustav IV Adolf og Norge». Historisk tidsskrift. 2 (norsk). 91: 221–250. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2012-02-04. Besøkt 7. mai 2024. 
  32. ^ Michalsen, Dag (22. juli 2021). «Den svensk-norske unionen 1814–1905». I Mestad, Ola. Grunnloven (norsk). Universitetsforlaget. s. 457–482. ISBN 978-82-15-02258-1. doi:10.18261/9788215054179-2021-060. Besøkt 7. mai 2024. 
  33. ^ «Inledning». Sverigedemokraternas principprogram 2011 (PDF) (svensk). Sverigedemokraterna. 2014. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2017. Besøkt 16. desember 2018. 
  34. ^ Jens Rydgren: «Varför inte i Sverige? Om den radikala högerpopulismens relativa misslyckande»[død lenke], Arkiv för studier i arbetarrörelsens historia, nr. 86/87, 2002, s. 1–34. Sitat s. 10: «Ny demokrati försvann emellertid nästan lika snabbt som det hade vuxit fram. När Ian Wachtmeister hade avgått som partiledare – på grund av interna splittringar – accentuerades partiets nedgång i opinionsundersökningarna. Denna nedgång hade dock börjat redan 1992. I 1994 års riksdagsval fick ny demokrati endast 1,2 procent av rösterna, och har sedan dess praktiskt taget försvunnit.»
  35. ^ IMF Ch IV Report 2011
  36. ^ a b IMF Ch IV Report 2014
  37. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  38. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  39. ^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar
  40. ^ Nils Lithberg: Almanackan. Från astrologisk rådgivare till svensk kalender, Norstedts, Stockholm 1933. Svenska Humanistiska Förbundets publikation nr 40
  41. ^ Alexander, Anton (1974). Matematisk geografi. Aschehoug. ISBN 8203059600. 
  42. ^ Årsredovisning 2012, fra Vetenskapsrådet, side 10
  43. ^ Årsredovisning 2012, fra Vetenskapsrådet, side 15
  44. ^ «PISA results for Sweden» (PDF). Besøkt 25. august 2010. 
  45. ^ The Swedish model, The Economist
  46. ^ «The provision of school food in 18 countries (pdf)» (PDF). Children's Food Trust. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mars 2013. Besøkt 13. mai 2014. 
  47. ^ «Tertiary > Educational Attainment statistics – countries compared». NationMaster. Besøkt 22. september 2012. 
  48. ^ «Sweden introduces tuition fees and offers scholarships for students from outside EU». Studyinsweden.se. 21. april 2010. Arkivert fra originalen 28. juni 2010. Besøkt 3. august 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. juni 2010. Besøkt 3. april 2013. 
  49. ^ a b «Swedish health care» Arkivert 30. mars 2013 hos Wayback Machine., fra nettstedet sweden.se
  50. ^ a b c d «Equality in Sweden» Arkivert 24. april 2013 hos Wayback Machine., om likestilling i Sverige fra nettstedet sweden.se
  51. ^ «Statsrådet och genusordningen - Ulla Lindström 1954–1966» Arkivert 19. oktober 2013 hos Wayback Machine., artikkel i Historis tidsskrift 2003
  52. ^ Karlsen, Ole G. (1998). Geografi. no: Aschehoug. ISBN 8203304338. 

Litteratur

  • Bernt Olsson, Ingemar Algulin, Litteraturens historia i Sverige, Norstedts (2009) ISBN 9113022687

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sverige&oldid=24450620»