Alexander av Alexandria
| Alexander av Alexandria | |||
|---|---|---|---|
| Født | 250[1][2] Alexandria | ||
| Død | 17. apr. 326 Alexandria | ||
| Beskjeftigelse | Presbyter | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Romerriket (årsak: Constitutio Antoniniana, kildekvalitet: påstått) | ||
Alexander av Alexandria (født ca 250 i Egypt i Romerriket, død 17. april 326 i Alexandria) var patriark av Alexandria i perioden 313-326. Alexander av Alexandria er blant annet kjent for sin medvirkning på det første konsil i Nicaea i år 325. Han æres som helgen med minnedag den 26. februar (tidligere 17. april).
Alexander etterfulgte Achillas som patriark i 313. Han var den patriark som til slutt fordømte Arius som heretiker, noe som skjedde på en synode i Alexandria i 318 og så ved konsilet i Nicaea i 325.
Alexanders bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Det er lite som er kjent om Alexanders bakgrunn. Under hans tid som prest utstod kristne blodige forfølgelser under keiserne Galerius og Maximinus Daia.
Alexander som patriark[rediger | rediger kilde]
Alexander ble patriark etter Achillas av Alexandria, hvis egen bemerkelsesverdig korte regjeringstid av noen ble antatt å ha blitt forårsaket av at han brøt mot sin egen forgjenger Peter av Alexandrias bestemmelse om aldri å ta tilbake Arius til nattverdsfellesskapet.[3]
Alexander ble høyt respektert av folket og presteskapet, sjenerøs mot de fattige; han var veltalende, rettferdig og asketisk av levned.
Alexander selv sto overfor tre hovedutfordringer i løpet av sin patriarkperiode. Den første av disse var en skismatisk sekt, ledet av Erescentius, som bestred fastleggelsen av tidspunktet for feiringen av påsken. Alexander skrev da en særskilt avhandling om kontroversen, der han siterte tidligere uttalelser angående saken fra Dionysius av Alexandria. Alexanders egne anstrengelser, selv om de tjente til å dempe konflikten, var ikke nok til å bilegge striden selv, selv om det første konsil i Nikea, som ble holdt under hans embetsperiode, løste saken.[3]
Det andre var den vedvarende situasjonen med Arius. Alexander ble dermed en av hovedpersonene i begynnelsen av den ariske kontrovers, som brøt ut da Arius anklaget ham for sabellianisme i en disputas. Da Arius åpent fremla sin egen oppfatning av den kristne lære, prøvde Alexander først å omvende Arius, og ble kritisert av presteskapet for å være for mild.
Etter hvert som striden bare tiltok, sammenkalte Alexander til en synode i Alexandria i 320, derover 100 biskoper fra Egypt og Libya fordømte Arius. Dette løste samtidig (tilsynelatende, fortbigående) striden rundt biskop Meletios av Lykopolis.
Problemene med Arius vedvarte. Arius forlot Egypt og søkte støtte fra Eusebius av Cæsarea og Eusebius av Nicomedia, og involverte dermed praktisk talt hele det kristne østen i tvisten. Keiser Konstantin sendte sin rådgiver, biskop Hosius av Corduba, med et brev til Alexander og Arius, hvor han oppfordret de to til å forsones, og ikke grangle og slåss om «en så ubetydelig sak».
På Konsilet i Nikea i 325 var Alexander en av de førende menn av det ortodokse parti.
Tre brev av Alexander av Alexandria har overlevd for ettertiden. De er viktige kilder for den tidlige historie av den ariske konflikt: et brev til Alexander av Konstantinopel, et annet til alle katolske biskoper, og avskjedigelsen av Arius. Sitater fra brev og prekener finnes i verkene til hans etterfølger Athanasius av Alexandria.
Han ble etterfulgt av sin disippel Athanasius, noe som var hans ønske på dødsleiet. Athanasios skulle regnes som en av kirkefedrene.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Sapere.it, oppført som Alessandro (patriarca), De Agostini ID Alessandro+(patriarca)[Hentet fra Wikidata]
- ^ CERL Thesaurus, oppført som Alexandrinus Alexander, CERL-ID cnp00151892[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Atiya, Aziz S.. The Coptic Encyclopedia. New York: Macmillan Publishing Company, 1991. ISBN 0-02-897025-X.
- ^ Christie, Albany James (1867). «Alexander of Alexandria». I William Smith. Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 111–112.