Wye-avtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Israelsk statsminister Benjamin Netanyahu (til venstre), USAs utenriksminister Madeleine Albright og Yasir Arafat i forbindelse med Wye-avtalen, oktober 1998

Wye-avtalen var en politisk avtale for å innføre en interimsavtale fra 28. september 1995, kjent som Oslo 2-avtalen, som var satt sammen av USA og gjaldt Israel og den palestinske selvstyremyndigheten. Den tidligere interimsavtalen omhandlet Vestbreddens og Gazastripens fremtid med hensyn til å styrke og utvide det palestinske selvstyret på Vestbredden, uttrekking av israelske styrker og innføring av demokratiske valg blant palestinerne. Wye-avtalen ble sluttført den 23. oktober 1998, og ble forhandlet frem ved Wye River i Maryland.[1] Avtalen ble til slutt underskrevet av Netanyahu og PLOs formann Yasir ArafatDet hvite hus. President Clinton hadde en nøkkelrolle som offisielt vitne.

Den 17. november 1998 ble Wye-avtalen godkjent av Israels nasjonalsamling Knesset, med totalt 120 representanter, med 75 stemmer for og 19 imot.

Den 18. desember 1998 erklærte Clinton-administrasjonen og EU seg fornøyd med begge siders gjennomføring av første fase av avtalen.[2] Den 7. februar 1999 døde kong Hussein av Jordan, Likud-regjeringen hadde falt i januar, og statsminister Netanyahu besluttet å fryse implementeringen inntil nyvalg kunne holdes. Dermed stoppet implementeringen opp etter at Israel bare hadde trukket seg tilbake fra 2 % av de 13 % av de såkalte C-områdene som avtalen forutsatte. Samtidig ga fortsatt utbygging av bosetninger en tiltakende Bantustanisering som svekket de økonomiske utsiktene for en palestinsk stat. På palestinsk side fortsatte menneskerettsbrudd mens demokratiseringsarbeidet stanset opp.[3] Året etter ble forhandlingene tatt opp igjen i Camp David. Etter at forhandlingene feilet, ledet palestinske aksjoner og israelske mottiltak, inkludert senere statsminister Ariel Sharons besøk til Al-Aqsa-moskeen, til utbruddet av den andre intifada. Siden har Wye-avtalens betingelser og mål ligget døde.

Pollard-saken[rediger | rediger kilde]

Avtalen holdt på å falle i grus på den siste forhandlingsdagen. Israels statsminister Benjamin Netanyahu hadde bedt USAs president Bill Clinton om å løslate Jonathan Pollard, en amerikansk etterretningsoffiser i marinen, som hadde vært i fengsel med livstidsdom siden 1985 for å ha gitt klassifisert informasjon til Israel. Store uenigheter fulgte, hvor Netanyahu hevdet at Clinton hadde lovet å frigi Pollard, mens Clinton forsvarte seg med at han bare hadde lovet å «undersøke» saken. Det ble også rapportert om at daværende direktør for CIA, George Tenet, hadde truet med å trekke seg fra jobben dersom Pollard ikke ble sluppet fri.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Wye River Memorandum Arkivert 2001-07-15 hos Wayback Machine. Knesset website, 23. oktober 1998
  2. ^ «US-EU Declaration on the Middle East Peace Process». Det hvite hus. 18. desember 1998. Besøkt 26. april 2024. 
  3. ^ «The demise of the Oslo process». Archived from the original on . Besøkt 27. april 2024.  Joel Beinin, MERIP, 26. mars 1999.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]