Preposisjon
Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatisk ordklasse. Vanlige preposisjoner i norsk er i, på, mellom, over, under, av, bak, før, etter, hos, gjennom, utenom, blant.
Norske preposisjoner bøyes ikke. De står foran et annet uttrykk for å danne en preposisjonsfrase (i senga, på taket). De samme ordene kan i enkelte tilfeller være plassert etter ordet de står til; de er da strengt tatt postposisjoner: oss imellom.
I norsk kan de stå sammen med substantiv, pronomen, infinitiv med å eller leddsetning.
- Substantiv: Jeg sitter i bilen
- Pronomen: Han fikk en gave av meg
- Infinitiv: Jeg er glad i å danse
- Leddsetning: Jeg venter på at noe skal skje.
Semantisk viser preposisjoner til relasjoner mellom to fenomen. I skogen bak huset uttrykker preposisjonen bak et romlig forhold mellom en skog og et hus.
Preposisjoner kan fortelle hvor noe er:
- Per sitter på taket
Preposisjoner kan fortelle noe om tid:
- Du må gjøre leksene dine før middag.
Foran stedsnavn brukes i eller på:
- Jeg bor i Oslo
- Du bor på Voss
Kasus[rediger | rediger kilde]
I språk hvor man har kasusbøying, styrer preposisjoner normalt hvilken kasus det etterfølgende substantivet eller pronomenet får. I enkelte språk, som tysk, tar hver bestemt preposisjon en bestemt kasus, mens i andre, som latin, er det betydningen av preposisjonen i det enkelte tilfelle som avgjør kasus.
I norsk styrer preposisjoner akkusativ (objektsform) på pronomen: til meg. I enkelte norske dialekter finnes det ennå tydelige spor etter at preposisjoner styrer kasus på substantiv. Det finnes også noen eksempler som har blitt bevart i faste uttrykk, som f.eks. til bords, til gårds, til lands, til vanns, til sjøs, fra borde og av gårde.