Norsk avtalerett
Norsk avtalerett er de regler som utgjør avtaleretten i norsk rett. Norsk avtalerett er bygget på romerretten, og er derfor veldig lik annen europeisk rett og nær identisk annen nordisk avtalerett. Både FN og EU har utformet regler for avtalerett som anses som norsk avtalerett. Med økt internasjonalisering er det en merkbar trend mot globalisering av avtaleretten.
Norsk avtalerett tar for seg de avtaler som regulerer et rettsforhold mellom to parter.[1] Eksempelvis vil en avtale om kjøp av en ting skape et rettsforhold mellom partene, mens en avtale om å gå på stevnemøte ikke vil omfattes av avtaleretten.
Grunnleggende avtalerettslige prinsipper[rediger | rediger kilde]
Norsk avtalerett bygger på noen grunnleggende prinsipper som vi blant annet finner i Christian Vs Norske Lov (NL) 5-1-1 og 5-1-2.[2] Blant disse prinsippene er:
- Avtaler skal holdes
- Formfrihet
- Avtalefrihet
Avtaler skal holdes[rediger | rediger kilde]
En avtale er en avtale, så partene kan ikke bare trekke seg fra en avtale. Avtalen skal gjennomføres etter hva partene har blitt enige om. Prinsippet blir omtalt som «pacta sunt servanda». Hver av partene kan få hjelp av myndighetene til å gjennomføre avtalen med tvang (tvangsfullbyrdelse) dersom motparten ikke holder hva han/hun lovet. Det finnes visse begrensninger i dette prinsippet. Blant annet plikter man ikke å oppfylle en avtale som strider mot lov eller «ærbarhet». Det siste innebærer at man ikke kan tvinges til å gjennomføre noe som er direkte umoralsk, eller som er et for stort inngrep i den personlige frihet.
Formfrihet[rediger | rediger kilde]
En avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske. Det er selvfølgelig lettest å bevise hva avtalen faktisk går ut på hvis man har en skriftlig avtale.
Avtalefrihet[rediger | rediger kilde]
Man kan inngå avtale om hva man vil og med hvem man vil, så lenge det ikke kommer i strid med andre viktige hensyn i et samfunn. En avtale om å gjøre noe kriminelt binder ingen. Slik er det også med avtaler som i for stor grad binder den personlige friheten.
Inngåelse av avtaler[rediger | rediger kilde]
Hovedproblemstillingen i avtaleretten er om partene er bundet.[1] Kapittel 1 i avtaleloven oppstiller en modell for avtaleinngåelse, der kombinasjonen av tilbud og aksept utgjør en avtale. Disse begrepene går under fellesbetegnelsen "dispositive utsagn". Dispositive utsagn er bindende for den som avgir disse, og kan i utgangspunktet kun kalles tilbake dersom tilbakekallelsen kommer frem til mottakeren før eller samtidig som mottakeren får kunnskap om utsagnet.[3]
Avtaleloven er ikke uttømmende, og må utfylles av ulovfestet rett.[4] For spørsmålet om en avtale er inngått, har vurderingstemaet av Høyesterett ofte blitt oppstilt som en konkret vurdering av "om løftemottakeren hadde rimelig grunn til å forstå løftegiveren på en slik måte at han hadde bundet seg".[5] Førende for denne vurderingen er partenes atferd og utsagn. Dersom det foreligger enighet om sentrale punkter i avtalen, for eksempel om salgsgjenstand, kjøpesum og betalingstid[6], tillegges dette stor betydning.[7]
En part kan derfor binde seg både uttrykkelig og underforstått, forutsatt at løftemottakeren er i god tro.[8] En part kan likevel unngå binding ved å uttrykkelig erklære at man ikke anser seg som bundet før avtalen er undertegnet, forutsatt at erklæringen er fremsatt på en slik måte at "motparten ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et slikt vilkår".[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Giertsen, Johan (2021). Avtaler (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 3. ISBN 9788215036786.
- ^ Kong Christian Den Femtis Norske Lov (NL) 5-1-1 og 5-1-2
- ^ «Avtaleloven § 7 | Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven] - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 19. mai 2024.
- ^ Giertsen, Johan (2021). Avtaler (3 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 14. «Atskillig ulovfestet rett fra før avtaleloven forble ulovfestet da loven ble gitt. Det betyr at avtaleretten i dag er dels lovfestet, dels ulovfestet.»
- ^ «Høyesterett i HR-2017-971-A, avsnitt 41» (PDF). Norges Domstoler. 16. mai 2017. Besøkt 20. mai 2024.
- ^ Høyesterett i Rt. 1987 s. 1205 (Folgefonna Hotell). På side 1210: "Jeg er her enig med lagmannsretten i at alle vesentlige punkter i avtalen må anses klarlagt. Salgsgjenstanden var på det rene; det var således ingen tvil om hvilket areal selgeren skulle holde tilbake. Kjøpesummen var avtalt. Jeg kan heller ikke se annet enn at det forelå tilstrekkelig klar avtale om betalingstiden". Tilgjengelig fra Lovdata Pro (betalingsversjon) her, og gratis (på engelsk) her.
- ^ «Høyesterett i HR-2017-971-A, avsnitt 45» (PDF). Norges Domstoler. 16. mai 2017. Besøkt 20. mai 2024.
- ^ Giertsen, Johan (2021). Avtaler. Oslo: Universitetsforlaget. s. 56. «En part kan derfor binde seg uttrykkelig (et skriftlig eller muntlig utsagn) eller underforstått (ved sin handlemåte). [...] Skal mottakeren ha en forventning om at avgiveren binder seg, kreves det at mottakeren verken forstod eller burde forstått at avgiverens mening var en annen enn den vanlige foståelsen av ordene "jeg tilbyr" – mottakeren må være i aktsom god tro.»
- ^ Høyesterett i Rt. 2014 s. 100, i avsnitt 33: "Mitt syn er at dersom man ikke uttrykkelig uttaler at man ikke vil være bundet før avtalen er undertegnet, må det i alle fall kreves at man uttrykker seg såpass tydelig at motparten ved vanlig oppmerksomhet og aktsomhet kan forstå at det er stilt et slikt vilkår. Og dersom vilkåret først oppstilles etter at partene har kommet et stykke ut i forhandlingsprosessen, vil kravet til tydelighet generelt lett skjerpes". Tilgjengelig fra Lovdata Pro (betalingsversjon) her.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Avtaleloven fra Lovdata