Laurids Nørregaard
| Laurids Nørregaard | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1745 København | ||
| Død | 13. feb. 1804 København | ||
| Beskjeftigelse | Dommer | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
Laurids Nørregaard (født 1745 i København, død 13. februar 1804 i samme by) var en dansk jurist.
Liv[rediger | rediger kilde]
Nørregaards far var kroeier i København, og var opprinnelig kommet fra gården Nørregaard i Jylland. Etter å ha vært elev ved Frederiksborg skole studerte han rettsvitenskap og ble cand. jur. fra Københavns Universitet i 1772. Samme år deltok han sammen med Jacob Edvard Colbjørnsen og Andreas Bang i konkurransen om et ledig professorat i rettsvitenskap, som gikk til Colbjørnsen. I 1775 ble han utnevnt til sekretær i høyesterett, og i 1779 til adjunkt ved universitetet. Fra 1782 var han professor. Ved siden av var han fra 1787 generalauditør i Søetaten og fra 1795 også deputert i Admiralitetskollegiet. Fra 1784 var han ekstraordinær assessor i høyesterett.
Han utga Natur- og Folkerettens første Grunde i 1776 og en omarbeidet versjon av samme bok under tittelen Naturrettens første Grunde i 1784. En svensk oversettelse utført av Lars Peter Wåhlin utkom i 1796. Dessuten utga han en serie Forelæsninger over den danske og norske Privatret (1781–99). Senere utga Anders Sandøe Ørsted et tillegg i tre bind til disse forelesningene (1804–12). Nørregaards framstilling ble snart stilt i skyggen av Hurtigkarls og Ørsteds arbeider.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Julius Lassen: «Nørregaard, Laurids», i Dansk biografisk Lexikon, bind XII. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag, 1898