G.C.Rieber & Co
| G.C.Rieber & Co | |||
|---|---|---|---|
| Etablert | 1879 | ||
| Land | Norge | ||
G.C. Rieber & Co A/S er et norsk firma etablert i 1879 i Bergen av Gottlieb Christian Rieber.
Firmaet begynte med engroshandel av huder og skinn. Avdelingskontor ble etablert i Trondheim i 1888, senere også i Oslo, Stavanger, Tromsø og Ålesund. Virksomheten ble utvidet til å omfatte garveri, etter hvert også skoproduksjon og detaljhandel.
Firmaet har også vært engasjert i selfangst og ishavsskuter, herunder MK «Polarbjørn»,[1] samt marine oljer, fôrprodukter og makrellfilet.[2]
Skinn og pels[rediger | rediger kilde]
G.C. Rieber & Co. A/S foretar fortsatt foredling av skinn.[3] Pelsberederiet lå på 1930-tallet i Tromsø med mottak av selskinn fra fangstbåtene. Pelsforedlingen ble flyttet til Bergen, og gradvis utbygd til å omfatte så ulike skinn som ekorn, ape og sebra. Fra Australia kom med tiden opposumskinn i hundretusenvis til garving før videreforsendelse til USA, der de ble brukt å fôre tekstilindustriens skytler. Pelsberedning består av rensing og konservering som ikke må gå ut over pelsens smidighet, deretter garving for holdbarhet, og naturfargen enten friskes opp eller endres med fargestoffer som må være lysekte og ikke allergifremkallende. Tidligere måtte selskinn i tusenvis fraktes til fjells og legges til bleking i vårsolen. Rieber-gruppen arbeidet mye med å forenkle prosesser i tilberedningen, og fant frem til det lysspekteret som fremkalte blekingen. Deretter fikk de laget apparater så blekeprosessen kunne foretas i fabrikken.[4]
Pelsberedning fordrer god tilgang på vann, og i Bergen forsvant rundt halvparten av vannet mellom magasin og fabrikk. Rieber prøvde seg derfor på destillasjon av sjøvann og lyktes. I tillegg ga dette 35 gram rent fint koksalt pr liter, ideelt for produksjonen. Sagflis brukes også i enorme mengder til pelsberedning. Den russiske pelsbedriften Mekhovoi brukte minimum hundre tonn sagflis daglig, og måtte kjøpe fra sagbruk hundrevis av km unna. I Vesten brukes mest flis av bøketre, ofte fra produksjon av sko-lester. Slik bøkeflis er mye dyrere enn hvetemel. Rieber undersøkte flis mikroskopisk for å finne typen som var glattest og hengte minst fast i skinn. Flis fra «oppsag» var overlegent best; men for krøllete pels som persianer var malte valnøttskall optimalt - harde, glatte og svært dyre. Like etter krigen ble det aldri gitt eksportlisens til slike formål, men G.C. Rieber hadde kontakt med en fabrikk i Paris som fremstilte skrivepapir av valnøttømmer fra Dordogne, og slik fikk firmaet ved hjelp av sølvrevskinn byttet til seg franske valnøttskall, et avfallsprodukt fra konfektindustrien. De lette så etter en mølle som kunne male skall i riktig fasong. En bygdemølle på Stend viste seg skikket, og disse valnøttskallene ble voktet som gull.[5]
Det gikk hardt ut over C.G. Rieber da selfangst ble sterkt fordømt av aktivisten Brian Davies,[6] skuespillerinnen Brigitte Bardot og professor Gzimmek ved Frankfurter Zoo, selv om sistnevnte dempet seg da en kommisjon av vitenskapsmenn ble med ut på fangst. Paris Match presenterte et forsidebilde av en skadd sel på et isflak, der blodsporene gikk over åpent vann fra naboflakene. Dette var åpenbart juks med rød tusj, men reporterne bare lo da dette ble påpekt og foreslo at G.C. Rieber kunne saksøke dem: «Da får dere virkelig opinionen mot dere.» Den russiske fiskeriminister Aleksandr Isjkov fikk seg forelagt problemet, men foreslo bare å gi landets filmskuespillerinner hver sin selskinnskåpe.[7] Russerne tok likevel til seg problemet, og foreslo underhånden at de kunne påta seg selfangsten mens G.C. Rieber stod for pelsberedningen, noe som trolig kunne minsket trakasseringen. USA hadde selv fri import av pelssel, men var like fullt de første som stengte for norske selskinn på bakgrunn av hetsen, selv om norsk, kanadisk og russisk selfangst ble vitenskapelig overvåket.[8]
Skoproduksjon[rediger | rediger kilde]
Rieber sko var blant Norges aller eldste skofabrikker da produksjonen ble nedlagt, avrundet med to lastebiler med ti-tyve tusen par Rieber-sko til Sovjet. De ankom som planlagt, ble korrekt betalt, og som en fjær i hatten, ikke eneste reklamasjon. Riebers mangeårige ansatte, Per Martens (f. 1912) representerte pelsbransjen under EFTA-forhandlingene. Danmark var forhåndsorientert om mulighetene, og i god tid før de nye tollsatsene ble fastlagt, sikret de seg tollfritt inntak av halvfabrikata til Danmark og tollfri videreforsendelse til andre EFTA-land. Norge og Sverige var ikke orientert om muligheten og måtte betale full toll. Dette utraderte norsk og det meste av svensk pelskonfeksjonsindustri. Praktiseringen av eksporttoll ramte også pels- og skobransjen. Mottok et firma persianerpels til kr 60 pr skinn,og beredet hvert skinn for kr 7, ble eksportavgiften ved tilbakeforsendelse til eieren kr 67. Begrunnelsen var at utenlandske storbedrifter som foredlet kjemikalier i Norge, gikk med på å betale avgift av full verdi, trolig mot at Eksportrådet arbeidet for deres interesser. Dette gikk hardt ut over norske småbedrifter.[9]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Polarbjørn(I)». Ishavsmuseet. 1987. Besøkt 13. juli 2014.
- ^ «GC Rieber feirer 135 år». GC Rieber AS. Arkivert fra originalen 2. august 2014. Besøkt 13. juli 2014.
- ^ Ertresvaag, Egil: «Paul G. Rieber» i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 22. mai 2024 fra [1]
- ^ Per Martens: Mitt Russlands-eventyr 1961-75, G.C.Rieber & Co (s. 15)
- ^ Per Martens: Mitt Russlands-eventyr 1961-75 (s. 62)
- ^ Who is Brian Davies? hentet fra Wayback Machine
- ^ Per Martens: Mitt Russlands-eventyr 1961-75 (s. 83)
- ^ Per Martens: Mitt Russlands-eventyr 1961-75 (s. 14)
- ^ Per Martens: Mitt Russlands-eventyr 1961-75 (s. 84-86)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) G. C. Rieber & Co. – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
