Diskusjon:Geir «Cast» Kristiansen
Har dere sett denne? En fyr som heter Ole Martin Ihle som disser Cast noe jævlig i Morgenbladet:
Drekkapulespyogslåss En gang bestilte jeg en sang fra et firma som skriver sanger til bryllup og konfirmasjoner. Jeg blir minnet på disse rimene når jeg hører på Casts album, Problembarn, skriver Ole-Martin Ihle. Ungdomskollektivet Pass It har lekt i hjemmestudioet sitt igjen – og som sedvanlig triller ubegrunnede femmere ut over avisenes musikksider. Sist var det en rytmedøv fjortis som kalte seg Lille-Phillip, nå er det Equicez' mest notoriske halvdel, Geir Kristiansen (for anledningen under pseudonymet Cast Zoobon) som blir strøket medhårs av nesegruse journalister. Nå skal man alltid ta hype av norsk musikk med en klype salt, og kanskje særlig gjelder dette hiphop. Overfor den har norske musikkjournalister inntatt kulturrelativistens positur: Norsk hiphop skal ikke behandles på lik linje med annen hiphop, men forstås på sine egne premisser. Innenfor denne tankegangen blir litt dårlig flow og produksjon sett på som noe av "særpreget", som en del av norsk hiphopkultur.
Drapstrusler. Patroniserende særbehandling fordekt som kulturforståelse kan imidlertid ikke forklare musikkpressens knefall for Geir Kristiansens solodebut, Problembarn. For selv om Espen Stueland snart vil nominere Kristiansen til Nordisk Råds litteraturpris og Tore Renberg vil følge opp med å si at "det er dette som er den norske innvandrerromanen", vil alle musikkyndige høre at Problembarn ikke er et godt album. Det er selvhøytidelig, humørløst og platt, med lite gjennomarbeidet produksjon, pinlige tekster og statisk rapping. Faktisk ligger nivået langt under mesteparten av det som gis ut av norsk hiphop om dagen (noe som ikke sier rent lite). Det må derfor være lov å spørre seg: Hva i helvete har gått av musikkjournalistene? Her forleden fikk vi svaret. Dagen etter at journalist Anders Løvlie hadde gitt Problembarn en treer i Dagsavisen, tikket nemlig truslene inn på hans mobiltelefon (og det ryktes at dette ikke er en enkeltforeteelse i Pass Its historie). Hvis ikke musikkjournalistene snakker Pass It etter munnen vanker det altså juling. Geir Kristiansens manager, Julian Alexander, beklaget hendelsen, men presterte likevel å innvende at han selv ble provosert av anmeldelsen som han mente ikke tok Kristiansens album seriøst. Kristiansen hadde nemlig levert et selvransakende album der han "blottlegger seg og sine mørkeste kriker og kroker". Som om det er noen kvalitetsgaranti. La meg likevel våge å ta det som en oppfordring: Å forsøke å ta Problembarn på alvor.
Norsk film. Et tilbakevendende tema på Problembarn er Kristiansens mørke fortid. "Han negern her har gått gjennom altfor mye dritt", rapper han, og det skal vi heller ikke trekke i tvil. Andregenerasjons innvandrere bærer på mange historier det kunne blitt gode raptekster av. Dessverre klarer ikke Kristiansen å omsette sine til hiphopformatet. Problemet skyldes først og fremst at Kristiansen ikke er en god historieforteller. På tittelkuttet forteller han en historie han kjenner godt, men narrativiteten drukner i en strøm av fragmentariske stikkord:
Fylte tolv testet dop, sine første alkoholdråper, skriker når moren gråter, du blir et dopoffer, skulker skolen, stjeler biler, røyker, drikker, puler, sniffer, sjekk han lille dritten knipser, syrebiter, seksten år, alle ser hvor veien går, prøvde å vokse opp for fort, gjør ting han ikke har peiling på…
Dette er ikke bra. Fremstillingen minner om en "Nei til Narkotika"-brosjyre, og formen er uten språklig eller fortellerteknisk driv. Hva verre er, er at Kristiansens fremførelse er så flat at det høres ut som om han leser teksten rett fra bladet. Det er dette norske musikkjournalister kaller "stor fortellerkunst". Forfallsorgier av typen "skulker skolen, stjeler biler, røyker, drikker, puler, sniffer …", som Kristiansens tekster er breddfulle av, bidrar dessuten til å svekke troverdigheten. Kristiansen maler virkeligheten med så bred pensel at den begynner å leve sitt eget smått surrealistiske liv. Det som er ment å være sosialrealisme ender opp som en slags "norsk filmrealisme", der betoningen av alt jævlig blir så sterk at historienes nyanser og dynamikk overdøves. På Problembarn vil skrekkscenarioet ingen ende ta: "Tester alt dop som finnes, røyker hero i sølvpapir, fy faen for et møkkaliv, snart et dødt lik i en søppelbil …"
Greit nok. Kristiansen vil være for real, men når materialet han har til rådighet ikke er real nok, faller han ofte for fristelsen til å pynte litt på det. Albumets omslag er betegnende: Her er høyblokkene på Kolbotn spritet opp med "etter bomben"-filter og piggtråd. Den ufrivillige komikken i norsk hiphop hadde jeg egentlig bestemt meg for å la ligge. Men når Kristiansens pompøse og overdramatiske gangsterstil innimellom kommer så til de grader på kollisjonskurs med det han rapper om, kan jeg likevel ikke dy meg. Over en apokalyptisk beat rapper han: "Sinnssykt fucka håndskrift fra en viss fortid". Hvordan det har gått med touch-teknikken får vi imidlertid ikke vite om. Denne er også morsom: "Saken er hvis dritten min ikke skulle blowe blir jeg nødt til å gå tilbake til jobber som betaler greit nok, men skulle aller helst slippe…" (min uth.). Når Kristiansen har brukt et titall låter på å male fanden på veggen, blir det eventuelle tilbakefallet til "jobber som betaler greit nok" en litt snodig anomali. Det var altså ikke så ille. "Var en hatefull neger, nå har jeg grunn til å leve. Kjærlighet og glede, jeg er med på å spre det", rapper Kristiansen på åpningskuttet "Avanser". Kristiansen har nemlig lagt fortiden bak seg og startet et nytt liv. Det finnes imidlertid få spor av kjærlighet og glede på Problembarn, og bortsett fra at han er blitt "veltrent og selvsikker, jobber og sykler, trener styrke, ett hundre prosent nykter", hører vi fint lite om hva hans nye liv består i, langt mindre årsakene til hamskiftet. I tråd med black power-mytologien har Kristiansen konvertert til islam (om han gjorde det i løpet av de 21 dagene han satt inne er riktignok uvisst), men dette blir aldri nevnt.
Få ord. De få gangene han forsøker å beskrive tingenes tilstand, sporer tekstene som oftest av i umotiverte og platte voldsfantasier.
Han negern her prøver å komme på rett kjør. Men uansett hva jeg gjør vil jeg aldri bli den jeg var før. Han negeren her flyr på den største fucker'n i crewet ditt. Kicker dritten ut av bitcha, blander blodet hans med blodet mitt.
Norske anmeldere har kalt dette "schizofreni", at "den nye" Kristiansen ikke greier å flykte fra sin brokete fortid. Jeg tror derimot det illustrerer Kristiansens minimale uttrykksrepertoar som tekstforfatter. Kristiansens lepper er nemlig formet slik at de ikke greier å sette ord på ting som ikke har med vold, dop, og puling å gjøre, og han vender derfor uavlatelig tilbake til en mer actionspekket fortid med like håpløst resultat hver gang. Unntaket er hyllesten til sønnen Malcolm. Her forteller Kristiansen om en hendelse som har gjort ham "positivt forandret". Dessverre blir låta ødelagt av et hook som ikke engang Dina kunne gjort mer tacky. Men selv når Kristiansen reflekterer over det å være far, tar voldsfantasiene innimellom overhånd:
kanskje ikke en kjernekar, men yo jeg er en far, og klar til å drepe hvem som helst som kommer nær mitt barn, ikke fuck med farsinstinktet, bli slått og filleristet, kidnappet, voldtatt, begravd levende i en kiste… Verdens tøffeste pappa. Et "lyrisk maraton" kaller Pass It ham, men Kristiansens evner som rapper er svært begrensede. Selv kaller han seg "Norges Mozart". For en livsstilsmuslim som har oppkalt sønnen sin etter den revolusjonære svarte separatisten Malcolm X, må dette kalles å snuble i referansene. Bedre her ville eventuelt vært "Norges Charlie Parker", men sett i forhold til det Kristiansen leverer rytmisk er sammenligningen grei. Her er han nemlig forutsigbar, synkopefattig og kjedelig, og fremfører en søvndyssende strøm av rette åttendedeler med partiturtro wienerklassisk pertentlighet. Kristiansen legger seg aldri bakpå beaten. Han følger den slavisk. Stilen er oppramsende, statisk og identitetsløs. Det eneste stedet hvor det faktisk groover litt av det han gjør, sporer teksten nok en gang av og blir slitsomt infantil: "En av få svartinga i landet som klarte å lage en hit, sperme i trynet på dama di hadde vært skikkelig digg, faen er det du vil bitch what!?". Kristiansen liker altså skryterapper, men enkelte steder går det frem at han ikke engang mestrer sjangeren: "Den mest undervurderte rapper'n i landet, men sannheten er at jeg er blant de feteste" (min uth.). Beskjedenheten er søt, men malplassert.
Gutterom. En gang bestilte jeg en sang fra et firma som skriver sanger til bryllup og konfirmasjoner. Et av rimene gikk sånn her: "…Torun og André som endelig er gift. Og i alle oss her er det masse pift". Nivået på Problembarn ligger ikke veldig mye høyere: "Jeg er i Norge kun for disse spenna, og jeg skal tjene dem kjapt kun på å uttrykke meg gjennom penna" – men ifølge EMI setter albumet "en ny standard for norske rhymes". Er det noe Problembarn derimot gjør, er det å sette en ny standard for dårlige hooks. På "Hvem jeg egentlig er" går tankene til 30-tallets barneregler: "Men nå er negern her, og nå er negern der, hvorfor har negern klær …" Her er nok et rim: "Fremtidsplaner veldig få. Gatehjørnet henger'n på". Ikke akkurat cutting edge, men produsent "The Afterglow" har tydeligvis syntes at dette var et usedvanlig bra rim. Han har nemlig valgt å markere det med et break, slik at kompet stopper og strofen fremføres i solo. Når Kristiansens rapping i tillegg understreker de trokeiske verseføttene kan det ikke bli mer johann. Konfirmasjonsrimene gjør at man sitter igjen med en følelse av at norske rhymes har stått dønn stille siden Ståle Stil. Kanskje mener EMI dette er retro. Enda verre står det til med produksjonen. Beatene på Problembarn virker vilkårlig satt sammen, de er trege og tunge i sessen og lydpåleggene så blottet for gode musikalske ideer at det er en sann plage å høre på. De rytmiske parametrene er mikset på en måte som får dem til å jobbe mot hverandre, og grooven dør. Her nytter det ikke å ty til argumentet jammen slik er estetikken – for dette er og blir venstrehåndsarbeid. De mange forsøkene på å kopiere gangsterbeats ender opp som feilslått minimalisme, uten verken trøkk eller finesse, og instrumentallåtene er så tanketomme at man mistroisk skipper tilbake for å bekrefte at det man hørte virkelig stemte. Problembarn illustrerer den musikalsk krisen den teknologiske utviklingen har brakt med seg: Den viser til fulle hvor galt det kan gå når hvem som helst kan lage musikk. Det er foruroligende at norsk platebransje og musikkpresse i det hele tatt omtaler dette gutteromsproduktet som hiphop.
Ole-Martin Ihle
Denne artikkelen skal vel strengt tatt ligge på Geir Kristiansen med omdirigering fra Cast. Martin 8. jul 2005 kl.10:57 (UTC)