Hopp til innhold

Den eritreiske selvstendighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den eritreiske selvstendighetskrigen

Krigsminnesmerkestovet i Massawa.
Under: Kart over Eritrea som viser krigens viktige slag og offensiver.
Dato1. september 1961-29. mai 1991
StedEritrea, da en etiopisk provins
ResultatEritreisk seier og uavhengighet. Bidro til Mengistu-regimets fall.
Stridende parter
Etiopias flagg Keiserriket Etiopia (1961-74)
Etiopias flagg Den demokratiske folkerepublikken Etiopia (1974-91)
Støttet av:
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen (1975-1990)
Israels flagg Israel
Sør-Jemens flagg Sør-Jemen (1977-1990)
Øst-Tysklands flagg Øst-Tyskland (1977-1989)
Libyas flagg Libya (1977-1989)
USAs flagg USA (1961-1974)
Storbritannias flagg Storbritannia (1961-1974)
Den eritreiske frigjøringsfront (fra 1961)
Det eritreiske folks frigjøringsfront (fra 1970)
Støttet av:
Kinas flagg Kina
Saudi-Arabias flagg Saudi-Arabia
Somalias flagg Somalia
Iraks flagg Irak
Cubas flagg Cuba (før 1975)
Libyas flagg Libya (før 1977)
Sudans flagg Sudan
Kommandanter og ledere
Etiopias flagg Haile Selassie
Etiopias flagg Abiye Abebe
Etiopias flagg Aklilu Habte-Wold
Etiopias flagg Mengistu Haile Mariam
Etiopias flagg Tesfaye Gebre Kidan
Etiopias flagg Tafari Benti
Etiopias flagg Getaneh Haile
Cubas flagg Arnoldo Ochoa
Sovjetunionens flagg Vasilij Petrov
Hamid Idris Awate
Ahmed Nasser
Isaias Afewerki
Osman Saleh Sabbe
Petros Solomon
Ibrahim Affa
Styrker
Fra 41 000 (1974) til 230 000 (1991) etiopiske soldater.
17 000 (1977) til 3 000
(1989) cubanske soldater.
Opptil 45 000+
Tap
18~75 000+ etiopiske soldater
(sivile tap ukjente men store),
Sovjetunionen: ukjent (1 drept under Slaget om Afabet)
Cuba: Ukjent
~60 000 soldater og ~90 000 sivile

Den eritreiske selvstendighets­krigen var en konflikt som ble utkjempet mellom den etiopiske regjeringa, først Haile Selassies keiser­rike og deretter det sovjet­støttede marxistisk-leninistiske militær­regimet til Mengistu Haile Mariam, og eritreiske separatister, både før og under den etiopiske borgerkrigen. Bakgrunnen for krigen var at FN i 1950 besluttet at den tidligere italienske kolonien Eritrea skulle inngå i en føderasjon med Etiopia, og senere annekterte Etiopia landet og gjorde det til en etiopisk provins.

Uavhengighetskrigen varte i 30 år, fra 1. september 1961, da Hamid Idris Awate fyrte av de første skuddene mot de okkuperende etiopiske styrkene, til 29. mai 1991. Den eritreiske motstanden var fokusert på to opprørs­grupper. Den ene var den nasjonalistiske den eritreiske frigjøringsfront, opprinnelig en hovedsakelig muhammedansk bevegelse i et land hvor den ortodokse kristendommen, ved siden av islam, var den dominerende religionen, men de kristne fikk stadig større innflytelse i gruppa. Den andre var det eritreiske folks frigjøringsfront som var en venstrefløys­gruppe som brøt med frigjørings­fronten i 1970. Disse to gruppene kjempet mot hverandre i det som har blitt kjent som de eritreiske borgerkrigene fra 1974 til 1981. Det eritreiske folks frigjørings­front gikk seirende ut av denne konflikten og i 1991 beseiret den de etiopiske styrkene i Eritrea og tok kontroll over landet. Under navnet folkefronten for demokrati og rettferdighet styrer de fortsatt Eritrea med Isaias Afewerki som president. Samme år gikk Mengistu-regimet i Etiopia til grunne etter en langvarig borgerkrig.

I mai 1993 var det en etiopisk­støttet folkeavstemning hvor det eritreiske folket nesten enstemmig stemte for uavhengighet (99,79 %). Eritrea ble formelt internasjonalt anerkjent senere samme år.

Årsaken til den eritreiske seieren var at både Cuba og Sovjetunionen stoppet sin støtte til Etiopia i slutten av 1980-årene i forbindelse med at de sovjet­vennlige regjeringene i Europa falt. Dette førte til at den etiopiske moralen stupte. Videre vant eritreerne en viktig seier over større etiopiske og sovjetiske styrker i slaget ved Afabet i 1988, som førte til at Etiopia måtte trekke seg ut fra Nordøst-Eritrea. Gjennom konflikten hadde etiopierne brukt både gass og napalm mot de eritreiske geriljaene.