Stavangers historie

Stavangers historie går så langt tilbake som de første bosetningene av mennesker i Norge, mens den nyere historien går fra tusentallet da grunnlaget for byen Stavanger ble lagt og den første kirken ble oppført der Stavanger domkirke nå står.

Navnet

Trolig er opprinnelsen til Stavanger, av norrønt 'Stafangr', fra før vikingetiden. «Angr» ble brukt som fellesnavn på fjorder, viker, bukter mm., bruken av ordet «angr» falt ut tidlig på 800-tallet. Ordet har overlevd som ledd i sammensatte fjordnavn som Stavanger, Mauranger og Hardanger, og har i noen tilfeller blitt overført på tilliggende gårder og bygder. «Angr» kan være komme av det gammelnorsk «ǫngr» som betyr trang eller smal. Navnet Stavanger, «Stafangr», dukker første gang opp i Arnórr jarlaskalds lovkvad til kong Magnus I, Hrynheda. Stafanger er også navn på to gårder i Sunnfjord: Stavang ved Florø og Stong bed Stongfjorden i Askvoll. Ifølge Knut Helle kan Magnus ha passert et av disse stedene som ligger ved leia mot Nidaros. I et annet skaldedikt blir Magnus knyttet til Jæren. Knut Helle konkluderer med at det var dagens Stavanger. Gammelnorsk stafr betyr stav. En hypotese er at Hillevågsvatnet er den opprinnelige fjorden med trangt innløp og har blitt avskåret fra havet ved landheving.^{[trenger referanse]} Vågen, Østervåg og Hillevåg/Hillevågsvatnet kan også ha vært den fjorden eller vågen med det opprinnelig navnet.^{[trenger referanse]} Hillevågsvatnet er noen kilometer unna stedet for den første bydannelsen og er ifølge Helle derfor lite trolig som opphav. Det er mange forslag til hva førsteleddet «stav» viser til, uten at det er konsensus. Det kan være landskapsformer som minner om staver eller det kan skrive seg fra grensestaver.

De første bosetningene

Jernaldergården på Ullandhaug

De foreløpig eldste sporene etter mennesker nær Stavanger er en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika, og på Viste på Randaberg.^{[trenger referanse]} Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt i Doggerland måtte finne nytt land da deres tidligere bosteder ble oversvømt. Noen av migrantene trakk sørover igjen, mens andre passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinsdyr og nytt land.

Bronsealderen

Bronsealderen (1800-500 f.Kr.) var en vekstperiode i regionen.^{[trenger referanse]} Det vokste fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Europa. Denne overklassen tok i bruk hest og ard, skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus og ble gravlagt i store gravhauger. Det har blitt gjort mange arkeologiske funn fra denne perioden, blant annet bronselurene fra Revheim.

De fleste helleristningene i fylket er fra bronsealderen. Det rikeste funnet er på Austre Åmøy hvor det er ti felt. Ellers er det helleristninger på Vardeneset, Buøy, Aubeberget, Fluberget, Sunde, Hafrsfjord og Rudlå i Stavanger kommune.

På Sølvberget ble funnet gropesteiner før Kulturhuset ble bygget. Gropene var under noen hus som ble revet, og de ble ødelagt under sprengningsarbeidene. Gropesteiner er vanskelige å datere dersom de ikke kan kobles mot noe annet. De blir ofte datert tilbake til bronsealderen.

Jordbruk

På Flat-Jæren er det registrert nærmere 200 ødegårder fra folkevandringstiden. Regner vi med de sentrale gårdene der fornminnene er forsvunnet, får vi over 400 gårder fra denne perioden. Det er funnet utallige stolpehull som vitner om bosetning på Tastarustå. Husene antas å være fra jernalderen, det vil si fra cirka 200-300 år før Kristus. De eldste sporene som er funnet etter jordbruk som er 4400 år gamle. På Ullandhaug ligger Norges eneste gjenoppbygde folkevandringsgård, Jernaldergården. Storgården på Gausel er også et godt eksempel på en gård fra folkevandringtiden.

Vikingtid og maktsenter

På Nord-Jæren tyder et rikt arkeologisk funnmateriale på at det like fra eldre jernalder fantes sterk høvdingmakt. Stavanger hadde en naturlig havn og lå strategisk til mellom Jæren i sør, Ryfylke i øst, skipsleia langs kysten i vest, og de fruktbare Ryfylkeøyene i nord. Noe bestemt høvdingsete lar seg ikke peke ut som avgjørende for Stavangers framvekst. Men her lå gamle storgårder i en ring omkring det senere byområdet, både på fastlandet og på øya Hundvåg like i nord. Historikeren Knut Helle mener at det i selve byområdet fantes en gammel sentralgård, Eikanes, med tun ved Breiavatnet, der domkirken og bispegården senere ble anlagt.

Nord-Jæren har sannsynligvis vært et av de viktigste utgangspunkt for vikingferder vestover til De britiske øyer. Denne teorien bygger på at det har blitt funnet flere og mer varierte irske metallarbeid på Nord-Jæren enn i noe annet sammenlignbart område i Europa.

I Gauseldronningens grav på Gausel er det gjort en mengde rike funn fra Vikingtiden. Graven er en av Norges rikeste kvinnegraver fra vikingtid, med stort innslag av både irske og hjemlige prydgjenstander. Kun Osebergfunnet er større. Storgården på Gausel var et maktsentrum i vikingtiden, og de rike funnene fra båtgravene på Gausel viser også at det har vært militær og politisk makt på Gausel.

Arkeologiske middelalderfunn i bysenteret

Det er gjort omfattende arkeologiske undersøkelser på og omkring Torget. Det er funnet spor etter bebyggelse fra vikingtiden (800-1030) utenfor porten til Kongsgård, under Domkirken og ved Romsøebygget. Det er også avdekket avfallsrester i Vågen, rester av en konstruksjon under Domkirken. I tillegg det mange enkeltfunn fra vikingtiden. Funn i Breiavatnet og i Haakon VIIs gate tyder på gårdsdrift fra før vikingtiden, og i hele vikingtiden. Det er blant annet funnet rester av fire hus i Haakon VIIs gate ved Romsøebygget. De eldste husrestene er trolig fra 900-tallet, da det ble satt opp en bygning på stolper (stolpehus).

Det er likevel store forskjeller i tolkningene av informasjonen.

Runesteinen i Mariakirken

Runesteinen fra Mariakirken, foto Arne Kvitrud, 2011

I grunnmuren på Mariakirken ble det i 1883 funnet en runestein av kvartsskifer. Steinen var i 1883 i fire deler. Den har en tekst som er tolket som: Kjetil reiste denne steinen etter sin kone Jorun Utyrmsdatter. Den er trolig fra perioden 1000-1050, men Fridtjov Birkeli mente at den kunne være fra 900-tallet

Mariakirken hadde en gotisk stil og ble trolig bygget på 1200-tallet, men kan være bygd på restene av en eldre kirke. Det har vært foreslått at det har stått en trekirke der Mariakirken står nå. Den kan ha hatt en grunnmur. Det vanskelig å bruke runesteinen i vår sammenheng da vi ikke vet hvor steinen kom fra, hvor den har stått før og når den havnet i grunnmuren.

Erling Skjalgssons minnestein

Minnesteinen tegnet av Bernhard Fredrik Hanson, da den sto i Steglebakken i mai 1852.

Foto: Arne Kvitrud, 2011

I Steglebakken i Stavanger stod et kors, som Aslak Liestøl i 1953 ut fra språkformer og runetyper mente var fra første halvdel av 1000-tallet. Liestøl tolket teksten som at den kan ha stått: «Al…prest reiste denne stein etter Erling, sin herre, som ensom ble sveket ut av aren da han sloss med Olav». Hele teksten er ikke lesbar, og tolkningen er usikker. Ut fra tolkningen er korset trolig laget til minne om Erling Skjalgsson på Sola.^{[trenger referanse]} Erling Skjalgsson falt i slag mot kong Olav Haraldson 21. november 1028.

Liestøl mente at korset sto i Steglebakken fordi det da sto nær veien. Andre anfører også at det var for at flest mulig skulle se det når de kom til Stavanger. En har ved diskusjonen om alderen på Stavanger argumentert med at en neppe hadde plassert et slikt kors utenfor allfarvei. En har også argumentert med at om Stavanger hadde vært et tettsted eller handelssted, ville det være mer naturlig å plassere korset slik at også sjøfarende kunne se korset.^{[trenger referanse]}

Skriftlige kilder før 1135

Hauksbok fra ca. år 1300 forteller at Finn den rike som var sønn av Halldor Hognesson og Hamnar-Orm, begge var fra Stavanger. De bosatte seg ved Mulahverfi på Island i landnåmstiden. Sturlabok nevner også de to. Arne Kvitrud argumenterte at de var fra det som ble byen Stavanger.

I Den legendariske saga om Olav den hellige er det skrevet om kong Olav Haraldson i 1028 før slaget med Erling Skjalgsson: «Det var føre jul på Thomasmessedagen at han siglde sørifrå Stavanger med tre skip inn i Soknasundet». Det er usikkert om Stavanger-navnet ble tilføyd i ettertid.

Omkring 1120 ble det laget en liste over nordiske bispedømmer, – den såkalte Firenze-lista. På denne lista er Oslo, Bergen og Trondheim bispedømmer, men ikke Stavanger. Ifølge Eldbjørg Haug er Firenze-listen fra 1122 bygget på et langt eldre forelegg, og at det er til liten hjelp i dateringen av bispesetet i Stavanger.

Den anglo-normanniske historieskriveren Ordericus Vitalis skrev omkring 1135 at kong Sigurd Jorsalfare grunnla klostre og bispedømmer i sitt rike etter brødrenes død. Han lister også opp seks byer (civitates) i Norge: Bjørgvin (Bergen), Konghelle, Kaupang (Nidaros), Borg (Sarpsborg), Oslo og Tønsberg. Stavanger er ikke nevnt blant dem.

Morkinskinna omtaler Stavanger omkring 1128. Kong Sigurd Jorsalfare ville skille seg og ta seg en ny kone – Cecilia. Biskopen i Stavanger godkjente dette mot å få store gaver av kongen. En slik skilsmisse og et nytt ekteskap må ha vært en viktig politisk begivenhet. Ifølge Kvitrud er det underlig at de islandske annaler, Heimskringla eller andre sagaer ikke omtaler dette ekteskapet, eller hendelsen i det hele tatt. Finnur Jónsson påpeker også at denne teksten er et senere innskudd, og ikke finnes i en eldre variant av Morkenskinna.

Arnórr Þórðarson jarlaskald

I Heimskringla er Stavanger omtalt i kong Magnus den godes saga. I versjonen i Flateyjarbok lyder teksten: «stirdun hielldu Stafangr nordan». I en senere utgave av Heimskringla er teksten oversatt og omdiktet som: «Nordfra styrte der de stive Stavner ut forbi Stavanger». Heimskringla forteller at Arnórr Þórðarson laget teksten. Han ble kalt for jarlaskald og var islending. Han var født omkring 1012 og døde etter 1073. Sitatet er trolig fra kvadet Hrynhenda. Magnusdrapa dekker også omtrent det samme. Hrynhenda ble laget omkring år 1045.

Brøgger antok i 1915 at Arnórr viste til Stavangerfjorden i Sunnfjord.

Sankt Svithun

Domkirken hadde et armbein («armlegg») fra sankt Svithun. En har ment at kirken fikk armbeinet da kirken ble innviet, og at kirken samtidig ble viet til Sankt Svithun. Eldbjørg Haug legger vekt på at en bare kjenner til at sankt Svithuns helgenskrin i Winchester ble åpnet i kong Knut den mektiges tid, 1093 og 1150, og at armbeinet må ha vært tatt ut på et av disse tidspunktene. Knut Helle mente at helgenskrinet kan ha vært åpnet flere ganger. Ingen skriftlige kilder knytter sankt Svithun til Stavanger før i 1205. Armbeinet kan også ha vært knyttet til en eventuell trekirke der Domkirken står nå.

I Breviarium Nidrosiense fra 1516 er det en latinsk prekentekst på rim for bruk på St Svithuns minnedag. Det åpner med "Fryd dere folk i WInchester, vær glade folk i Stavanger." Prekenen inneholder opplysninger som Michael Lapidge mente må være hentet fra dokumenter produsert på sluttet av 1000-tallet. Det er trolig laget i Winchester for bruk i Stavanger. Fra Stavanger har teksten så blitt brakt videre til Nidaros. Eldbjørg Haug mente at det var en eldre engelsk Svithunliturgi fra perioden 966-1066, og at Svithunkulten kom til Stavanger i eller nær denne perioden.

Oppfatninger om bydannelse i Vikingtiden

Peder Clausson Friis har i sin oversettelse av Heimskringla erstattet ordet Sola i forbindelse med Erling Skjalgsson på Sola med «byen». Odmund Møllerop mente at Erling Skjalgsson hadde en bygård i Stavanger. Jan Hendrich Lexow mente i 1992 at Erling Skjalgsson bodde i Stavanger, mest trolig på Kongsgård. Torgrim Titlestad framsatte i 1999 en hypotese om at Stavanger ble grunnlagt av Erling Skjalgsson og at det skjedde samtidig med et bryllup i familien i år 1000. Stavanger er ikke nevnt i kildene i den sammenhengen. Hypotesen er bygd på Erling Skjalgssons mektig posisjon i samtiden. Det er videre underbygd med tilstedeværelsen av steinkorset.^{[trenger referanse]}

Anton Wilhelm Brøgger mente i 1915 at i «Vaagsbunden» var en liten handelsplass omkring år 1100. Han viste også til en engelsk bestemmelse fra 1075 om at bispeseter ikke måtte ligge på landet, men i byene.

Fredrik Macody Lund mente i 1919 at Stavanger fra meget gammelt må ha vært en markedsplass og et sentrum for Rogaland. Han mente at det var naturlig at Erling Skjalgssons ætt kan ha satt sin ære i å bygge en stor og mektig fylkeskirke (Domkirken).

Oluf Kolsrud i 1925 og Knut Helle i 1975 vurderte det som at bispesetet ble opprettet en gang etter 1123, og i Sigurd Jorsalfares styringsperiode fram til 1130. De har da lagt avgjørende vekt på opplysningene fra Ordericus Vitalis, sammen med at Stavanger hadde en biskop i 1135. Kolsrud bruker også opplysningen fra 1128. Helle viser også til Island og Grønland, hvor det var bispeseter uten byer. Helle vurderte det som at det kunne bodd folk i Stavanger på 1000-tallet, men at det ikke var noen by. Arnvid Lillehammer mente i 1971 det ikke var urimelig å tenke seg Stavanger som et sentrum før bispesetet ble opprettet. Det kan ha vært et tingsted og et religiøst sentrum, men han avskriver muligheten for at Stavanger kan ha vært en by.

Finn Bringsjord tok i 1978 utgangspunkt i Asgaut Steinnes sine hypoteser om husebyer og utskyld. Han mente at Stavanger var endestasjon for varer som kom fra Jæren over land og som skulle til kongsgården Husabø på Hundvåg. Stavanger var da utskipingshavn til Husabø og landingssted for de som kom fra Husabø. I Stavanger oppsto det så en markedsplass – et høstmarked. Bringsjord skrev ikke når han mener denne markedsplassen oppsto, men det var før byen ble bispeby.

Knut Helle i 2004 og 2008 mente at Stavanger i praksis ble by rundt 1160-1170-årene. Bispesetet ble sannsynligvis opprettet i 1120-årene, eller noe før. At Stavanger var bispesete er i seg selv er ikke det samme som at det er en by, men det kan bli begynnelsen på en by. Bydannelse er en gradvis prosess med økende tettbebyggelse og flere funksjoner. Dette lar seg ikke belegge før byen ble bispesete. Det betyr ikke at det ikke kan ha vært noe før; markedsplass, ting, kirke og prest. Han mente at det var en kirke med egen prest alt i Erling Skjalgsons tid.

Trond Løken og Harald Jakobsen skrev i 2004 at de begrensete funn av bosetning i Stavanger kan sammenlignes med tilsvarende i Hamar. Der er byen tolket som først og fremst en biskopsresidens med domkirke og nødvendige aktiviteter i tilknytning til de kirkelige aktiviteter. Kanskje var situasjonen tilsvarende i Stavanger. Det var ikke de kommersielle behovene i området som var grunnlaget for bebyggelsen, men kirkens aktiviteter. Ut fra kildesituasjonen er det kanskje mer realistisk å diskutere om Stavanger først kan karakteriseres som by etter 1125. Stavanger som bispesete blir bare sporadisk omtalt i sagaene under første delen av borgerkrigene. Skal en dømme ut fra de skriftlige kildene blir Stavanger et sted av en viss betydning først mot slutten av 1100-tallet (1180-årene). Byprivilegier fikk Stavanger først i 1425.

Helge Sørheim viste i 2010 til at det var en bosetning i området før bispesetet ble etablert, som kan ha vært en gårdsbebyggelse. Det kan også ha stått en kirke der før domkirken ble bygget. Han avviser imidlertid at dette kan tolkes som bybebyggelse, langt mindre kobles mot Erling Skjalgsson som bygrunnlegger.

Petter Molaug og Stan Reed mente i 2016 at mest sannsynlig ble Vågen brukt som havn i vikingtiden, der en trakk båtene opp på en langgrunn strand. Utgangspunktet for tolkningen er steinrekka på stranda ved Skagen 3, som var en mulig vegg i et naust, samt gjenstandene som var sammenblandet med de naturlige avsetningene.

Jon Brendalsmo og Knut Paasche konkluderte i 2017 med at Stavanger i vikingtiden og på 1000-tallet med stor sannsynlighet var et utvekslingssted. Utvekslingssteder er noe forenklet handelsplasser, markeder, kaupanger eller omlastingssteder.

Arne Kvitrud konkluderte i 2021 med at det er ikke noe som tilsier at Stavanger var en by i vikingtiden, men kan ha vært bostedet for rike kristne. Vågen hadde en strand med plass til mange båter. Men selv om grunnlaget var til stede for at det kunne avholdes markeder i vikingtiden, er det så langt ikke underbygd arkeologisk. En mangler spor etter handels- og håndverksvirksomhet som går ut over det en kan finne på gårder (som Jåtten).

Bydannelse og middelalder 1050-1537

Stavanger er en av Norges aller eldste byer. Den vokste fram på 1100-tallet i en periode preget av folkevekst og økende urbanisering over hele Nord-Europa. Det er få arkeologiske og historiske kilder knyttet til den første bydannelsen, og derfor mye usikkerhet om hvordan byen oppstod. Kongemakten og kirken trengte et sterkt fotfeste på Sørvestlandet, som tidlig utpeker seg som et viktig område.

De tidligste kristne impulsene i Norge kom til Stavanger-regionen gjennom kontakt med den kristne kulturen lenger sør i Europa. Midt på 900-tallet opphører tradisjonell norrøn gravskikk i Stavanger-området, samtidig med at de første kristne prester begynner sitt virke. Store steinkors er synlige minnesmerker om kristningstiden (blant annet på Tjora og Kvitsøy). Ved innfartsåren til Stavanger over land ble det reist et minnekors over hersen og lendmannen Erling Skjalgsson etter hans fall i 1028. Erling hadde styringsmakt over Sørvestlandet, og plasseringen av korset tyder på at han hadde en særlig tilknytning til Stavanger. Det var tydeligvis en prest som sto bak runeinnskriften på korset, og han gjorde kanskje tjeneste ved en tidlig kirke på stedet.

I Heimskringla er det fortalt: «Reinald biskop i Stavanger var engelsk; han var reknet for å være svært ærekjær. Han var en kjær venn av kong Magnus, og folk mente det var rimelig at han hadde fått store skatter og kostbarheter i forvaring. De sendte bud til ham, og han kom til Bergen…(…) Så hengte de biskop Reinald utpå Holmen ved valslynga. Biskopen ble jordet på Nordnes ved Mikaelkirken, og dette verk ble sterkt lastet.» Heimskringla tidfester hengingen til 18. januar 1135. Den islandske Annales Regii omtaler i år 1135 «Liflat Reinaldz byskups af Stafangri». Det er flere tegn til bosetting i Stavanger før 1135, men mange av kildene er svært usikre.^{[trenger referanse]}

Stavanger domkirke, foto fra månedskiftet juni-juli 1866. Foto: Hans P.Thykier. Fra venstre Stavanger Rådstue, den tidligere Mariakirken, og Stavanger domkirke. Dette er ett av de eldste bildene fra Stavanger. Bildet er tatt før den omfattende restaureringen av domkirken i 1866-1869.

Kirkebygg og bispedømme

Stavanger bispesete og Stavanger bispedømme ble trolig opprettet en gang mellom 1100 og 1135. En regner med at byggingen av domkirken startet omkring år 1100, og at kirken ble ferdig omkring år 1150. Stavangers første biskop var Reinald. Under krypten er funnet et brannlag fra perioden 800-950. Noen stolpehull lå under trekullet, og er da eldre. Det kan vise til en trebygning. Det var to skjeletter som er datert til vikingtiden. Men på grunn av sammenblanding av skjelettrester fra andre steder er det tvilsomt om det er fra Domkirken. Under koret ble det i 1967 avdekket et ca. 80 cm tykt jordlag med kristene graver.

Året 1125 regnes tradisjonelt for året opprettelsen av bispesetet, alderen på Domkirken og når grunnlaget for byen Stavanger ble lagt, men det er i virkeligheten mye mer usikkert. Middelalderens Stavanger bispedømme omfattet Rogaland, dagens to Agderfylker , Hallingdalen i dagens Buskerud og Valdres i dagens Oppland samt sognene Røldal og Eidfjord i dagens Hordaland.

Kirken med gotisk kor og tårn sett fra øst

Foto: Dundak, 2006

Stavanger bispedømme ble trolig skilt ut fra Bjørgvin bispedømme. Det strakte seg fra Haugesund i nordvest til Gjernestangen mellom Risør og Kragerø, senere til Eidanger, og inkluderte Valdres.

Bybrannen i 1272 la trolig store deler av byen og Domkirken i ruiner. Det romanske koret i Domkirket brant opp. I stedet reiste man et nytt, høygotisk kor. Vestfronten ble samtidig erstattet med en forhall. Ved arkeologiske undersøkelser i dagens bykjerne og i krypten i Domkirken har en støtt på brannlag som kan tidfestes til denne brannen. Gjennoppbygningen etter bybrannen førte til byggingen (eller gjenoppbyggingen) av Mariakirken, Bispekapellet, den gotiske utvidelsen av domkirken og steinkjelleren på Kongsgård.

Gatene

En regner gjerne med at det i middelalderen var to gateløp på østsiden av vågen, noe som på dette tidspunktet utgjorde byen.^{[trenger referanse]} Det er likevel ikke arkeologisk materiale som understøtter dette. Det kan se ut som om byen var delt opp i en del større gårder, eid av kongen eller kirkelige institusjoner. Arnegård gikk fra Østervåg til Kirkegata, kongens almenning dekket området fra Arnegård til Skolebekken, området omkring Torget tilhørte Kongsgård, Skagen var eid av byens kanniker og Sankt Oles grunner var eid av Olavsklosteret. Mange av byens gater var lagt i grensene mellom disse eiendommene.

Kongsgård og Olavsklosteret, med tilhørende St. Olavs kirke kan ha vært de viktigste bygningene utenom Domkirken. Det er usikkert om Kongsgård opprinnelig var kongsgård fram til 1200-tallet, eller om det var bispegård allerede fra 1100-tallet. Ifølge Eldbjørg Haug kan Olavsklosteret ha blitt anlagt på 1000-tallet. Den eldste kilden til et kloster i Stavanger er fra 1160-tallet.^{[trenger referanse]}

Det kan ha ligget et steinhoggeri i tilknytning til Stavanger domkirke på 1100-tallet. Det eksisterer i dag ti døpefonter fra 1100-tallet som kan være hugd ut i steinhoggeriet ved domkirken. Døpefontene er i såkalt romansk stil.

Tidlig skolevesen

Stavanger har en lang historie som skoleby. Som ellers i Vest-Europa var det klosterne som først så behov for å utdanne nye medarbeidere gjennom skolegang. Trolig foregikk den første organiserte undervisningen i byen ved et benediktinerkloster, enten Olavsklosteret, ved Domkirken eller Persklosteret fra midten av 1100-tallet.

Kong Magnus sitt gavebrev

En av de viktigste hendelsene i Stavangers eldste byhistorie, er gavebrevet som kong Magnus Erlingsson ga til Stavangerbiskop Eirik Ivarsson i andre halvdel av 1100-tallet. Nøyaktig når kongen laget gavebrevet, og i hvilken forbindelse det skjedde er ukjent. Det kan ha vært i forbindelse med kroningen i 1163-64, men også hatt sammenheng med den støtten som stavangerbiskop Erik omkring 1181-84 ga til kong Magnus – på slutten av hans kamp mot den senere kong Sverre. Kong Magnus skal ha gitt «bæen» (byen eller gården Stavanger) og leidangsskatten til St. Svithun og biskopen ved domkirken. Dersom brevskriveren har siktet til byen Stavanger, innebærer dette at det allerede i andre halvdel av 1100-tallet lå en by rundt domkirken.

Håkon Håkonssons privilegiebrev

Sommeren eller høsten 1233 skrev kong Håkon Håkonsson et nytt privilegiebrev fordi Magnus Erlingssons gavebrev ikke ble fulgt. Slik er privilegiebrev gjengitt i Regesta Norvegica:

«Privilegiebrev fra kong Håkon Håkonsson for Stavanger bispestol, ved A[skjell], biskop av Stavanger, N[ikolas?] erkediakon, og domkapitlet: Den gaven kong Magnus [Erlingsson] i sin tid ved sitt brev [nr 176 ] gav til Gud og St Svithun, nemlig hele Stavanger «bæen» (= by eller gård), har nå en tid ikke vært respektert. Dette med urette, da kong Magnus, kongens frende, har satt sitt segl under gavebrevet. Derfor fornyes nå gaven, med leidang og sakøre. Til gjengjeld skal kong Sverres, kong Håkon [Sverressons] og med tiden også hans eget navn skråsettes i såvel St Svithuns som i alle andre kirker i bispedømmet og ihukommes hver søndag. Overtredere skal rammes av kirkens bann og Guds vrede. Vitner: Dronning Margreta, Gaut Jonsson, Pål Vågaskalm, Ivar nev, mester Viljalm, Viljalm bote kongens kapellan, Johan bulse kongens hirdprest, og mange andre gode menn. Beseglet med kongens segl»

Stavangerbiskopen Thorgils hadde omkring 1270–1271 opprettet et «almissehus øst ved Peterskirken», der en kunne pleie og helbrede fattige og syke. Han foreslo for kong Magnus Lagabøte at Peterskirken skulle legges til Hospitalet. Kongen hadde allerede etablert to sykehus i Bergen, vesentlig med det formål å ta hånd om spedalske. Kongen ga biskopen tillatelse til å opprette sykehus. Man har gjettet på at kongens «odelskirke» Peterskirken kan ha vært bygd i siste del av 1100-tallet, og kanskje ha tilhørt kongens mor, Margrete Skulesdatter, og hennes forfedre av Skjalgsætten på Sola. Hospitalet fikk flere gaver i middelalderen og ble drevet frem til midten av 1840-tallet. Persklosteret, eller Petersklosteret, kan ha ligget i nærheten av Hospitalet.

Ved byprivilegiene fra 1425 fikk byen fulle kjøpstadsrettigheter, men innbyggertallet var fortsatt lavt.

Det er utvilsomt rett å karakterisere Stavanger som en kirkens by gjennom hele middelalderen og fram til reformasjonen. Derfor ble reformasjonen et hardt slag for Stavanger. Domkirken, biskopen, klosteret og kannikene hadde vært store landeiere. Nedgangstider for byen startet med at folketallet på landbygda sank drastisk. Inntektene til Domkirken og biskopen falt dramatisk på grunn av reduserte leieinntekter. I 1537 ble biskopens og klosternes gods og eiendommer konfiskert av kongen. Kongsgården ble plyndret av Christoffer Trondsen i 1539, St. Svithuns skrin forsvant og biskop Hoskuld Hoskuldsson kan ha blitt henrettet.

1500- og 1600-tallet

Folketallsutviklingen

I perioden 1400-1600 var det store endringer i folketallet både i Stavanger og i resten av landet. Folketallet var svært påvirket av pester. Fra 1349 til ut på 1600-tallet kjenner vi til 26 pestepidemier. De mest kjente pestene er fra 1300-tallet, men vi kjenner også mange pester på 1400- og 1500-tallet. I 1529 var det pest i Stavanger. Høsten 1599 startet en pest i Bergen som rask spredde seg både nordover til Trondheim og sørover til Stavanger. Dette er minimumstall på pester, og det virkelige tallet på pester har nok vært større. Folketallet gikk noe opp mellom hver pest for å falle igjen hver gang det var pest. Den andre viktige bidragsyteren til folketallsutviklingen var de økonomiske rammevilkårene til byen. Harald Maaland har så beregnet folketallet til 50-60 i 1517-18, 100-150 personer for 1533, 200-250 personer for 1567 og om lag 900 personer i 1604. Johannes Elgvin har 50-100 personer for slutten av 1530-tallet, 200 personer for 1567 og nærmere 800 personer i 1604. Arne Kvitrud har omkring 100 personer i 1400, 120 i 1450, 60 i 1500, 150 i 1550 og 350-800 i 1595.

Først på 1600-tallet begynte byen å vokse igjen. Det er blitt beregnet at folkemengden steg til mer enn 1 460 før den store brannen i 1684.^{[trenger referanse]}

Stavangerrenessansen (1600-tallet)

Den såkalte Stavangerrenessansen oppstod omkring tidlig på 1600-tallet og varte det meste av 1600-tallet. Utenlandske kunsthåndverkere. Stavanger ble et kunstnerisk sentrum på 1600-tallet.^{[trenger referanse]} Den viktigste^{[trenger referanse]} representantene for den såkalte Stavanger-renessansen var

• den nordtyske maleren Peter Reimers,
• maleren Gottfried Hendtzschel,
• billedhuggeren Thomas Snekker og
• treskjæreren Andrew Lawrenceson Smith.

Folketall, bybranner og epidemier

Utstrekningen av bybrannene i Stavanger i 1633 og 1684. Bokstavene "B" viser til hus som vi vet brant i 1633, og bokstavene "C" til hus vi vet brant i 1684. De røde og blåe strekene er omtrentlige grenser for brannene.

Foto: Arne Kvitrud, 2018.

I 1701 var det 1 385 innbyggere i byen, derav 524 barn, 356 voksne menn, 307 gifte kvinner, 102 ikke-gifte kvinner, 77 yngre kvinnelige og 19 yngre mannlige tjenestefolk. 126 hadde status som borgere.

Det var utbrudd av pest både i 1618 og i 1629.^{[trenger referanse]} I 1633 brant en stor del av byen ved Vågen. I 1684 brøt det ut en ny stor brann omkring Vågen. Rundt 150 av byens 350 hus går tapt.^{[trenger referanse]} I 1682 ble bispesetet flyttet til Kristiansand. I 1686 gikk kjøpstadsprivilegiene tapt, men de ble imidlertid gitt tilbake i 1690.^{[trenger referanse]} 1695 døde rundt 15 % av byens befolkning døde, trolig av flekktyfus.^{[trenger referanse]} Nye bybranner kom i 1716 ved Skolebekken, i Østervåg og på Kjerringholmen, 1766 på Straen, 1768 på Straen, 1796 på Verket, 1833 på Holmen og i 1860 på Holmen og i Østervåg. Se artikkelen om bybranner i Stavanger. Brannene er årsaken til at de eldste husene som står i dag, ikke er eldre enn fra 1700-tallet.^{[trenger referanse]}

Handel og næringsliv

Stavanger hadde en omfattende handel med det europeiske kontinentet og Storbritannia på 1600- og 1700-tallet. Et nytt generasjonsskifte i byen kom da Kielland-slekten flyttet inn til byen fra Sokndal.^{[trenger referanse]} 1700-tallet var preget av krigskonjunkturer, råvarekonjunkturer og endringer i forbruk og produksjonsmåter påvirket økonomien.^{[trenger referanse]} Den statlige nærings- og bypolitikken snudde fra merkantilisme til "helstatspolitikk" også til økt liberalisme.^{[trenger referanse]} Dette skjedde ved at mange handelsreguleringer ble opphevet og beskyttelsetollsatser ble redusert. Den nordamerikanske frihetskampen 1775-1783 grep inn i byens liv.^{[trenger referanse]} Økonomien fikk et nytt grunnlag.

Sild, seil og hermetikk (1700-1940)

Valbergtårnet

Først utpå 1800-tallet kom et økonomisk oppsving som skulle sørge for varig vekst av byen. En oppblomstring kom som en følge av sildefiske, senere skipsfart og en betydelig hermetikkindustri. Stavanger var fram til begynnelsen av 1950-tallet en typisk industriby, i motsetning til dagens situasjon hvor byen først og fremst fungerer som administrativt senter for næringsvirksomhet i inn- og utland.

Folketallet økte sterkt på 1800-tallet, og i 1801 var folketallet 2 406 (3 916 innenfor dagens bygrenser), mens det var ni ganger høyere i 1900 – 36 202.

Stavanger amt var inntil 1919 navnet på det som i dag går under Rogaland fylke. I 1925 ble Stavanger bispedømme opprettet.^{[trenger referanse]}

Sommerboligen Ledaal

Ledaal herregård, bygget for Kiellandfamilien i perioden 1799 til 1803.

I 1803 sto konsul Gabriel Schanche Kiellands lystgård Ledaal ferdig – et praktfullt bygg som i dag er kongebolig og museum.

Frimenigheter og utvandring til Amerika

I 1818 ble en kvekermenighet (Vennenes samfunn) dannet, i 1842 ble Det norske Misjonsselskap stiftet og i 1844 Den Norske Israelsmisjon. I 1853 stiftet Asbjørn Kloster landets første totalavholdsforening.

5. juli 1825 dro sluppen «Restauration» fra Savanger med emigranter til Amerika. Dette var opptakten for en omfattende norsk utvandring til USA.

Sykehus og straffeanstalt

Hospitalet ved Peterskirken ble i 1845 fjernet og erstattet med Den kombinerte Innretning. Her ble en rekke syke- og pleietjenester samlet på et sted, i flere bygninger – tvangsarbeidsanstalt, sykehus og et sinnssykehus. Deler av dette var i virksomhet fram til 1897. Hospitalet lå i det området der det i dag er kjøpesenteret Stavanger Storsenter. Hospitalgaten er oppkalt etter sykehuset.

Økonomi og næringsliv på 1800-tallet

Stavanger fikk igjen oppgangstider utpå 1800-tallet, først som følge av nytt oppsving i sildefisket, senere også på grunn av skipsfarten. Kriseårene i 1870- og 1880-årene ga et endelig brudd med den ensidige avhengigheten av sildefiske og seilskutefart.^{[trenger referanse]} Da oppstod en rekke nyvinninger i industri og samferdsel som fra 1890-årene gav støtet til en kraftig vekstperiode med et helt annet økonomisk grunnlag enn tidligere. Jærbanen til Egersund ble åpnet 1878, og i 1904 forlenget til Flekkefjord, og dampskipene avløste seilskipene i kysttrafikken. Stavangers første hermetikkfabrikk, Stavanger Preserving, ble startet 1873, og hermetikkindustrien drog med seg blikkemballasjefabrikker, trykkerier og kassefabrikker. Også jordbruket på Jæren fikk stor betydning for Stavangers næringsliv. En moderne skipsindustri ble etablert. Veksten fortsatte nærmest uavbrutt til 1920-årene. Mellomkrigstidens depresjon rammet byen sterkt.^{[trenger referanse]}

Folketellinger på 1800-tallet

Folkemengden var på rundt 2500 mennesker i 1815. Det var i 1875 økt til 23 500. Videre i 1890 var det bare 24 400. Vekstperioden 1890-1920 innebar mer enn en fordobling av folketallet til 50 400 i 1920.

Den andre verdenskrig (1940-1945)

9. april 1940

Roda synker

Tidlig om morgenen den 9. april 1940, varslet eksplosjoner og bombedrønn fra Sola-kanten, nyhetsmeldinger på radio det tyske angrepet på Norge og nordlige Jæren. Det var Sola flyplass som var det første angrepsmålet på nord-jæren. Flyplassen ble angrepet av 6 tyske Messerschmitt Bf 110 jagerfly litt før kl 08.00. Flyplassen på Sola var bygget i 1937 og forsvarsverkene rund flyplassen var i april 1940 ikke ferdig utbygd. Forsvaret her bestod av en betongbunker som var ferdigbygget og en som var under konstruksjon og flere åpne skytestillinger. Bevæpningen besto av tre luftvernmitraljøser, tre bakkemitraljøser og en del maskingeværer til disposisjon for de om lag 80 soldatene som forsvarte flyplassen. Bombevingen var en militær flyenhet som i 1939 var overført til Sola, men flyene, i alt seks Fokker og tre Caprioni-fly, var gamle og umoderne. Like etter at angrepet ble innledet tok de av.^{[trenger referanse]}

Det tyske flyangrepet økte i intensitet, og etterhvert kom også bombefly med. Bombardementet varte i omtrent en time før ti saktegående Ju 52 transportfly inn over flyplassen. Disse hadde tatt av fra en flyplass ved Hamburg noen timer tidligere. Først ble det sluppet fallskjermer med gule beholdere som inneholdt våpen og utstyr. Der etter ble det sluppet fallskjermsoldater mellom ti og tolv fra hvert av flyene. Det var andre gang dette skjedde i en krigssituasjon i hele verden. 3 timer tidligere var en bro sør i Danmark inntatt på samme måte. Betongbunkeren holdt ut lengst av forsvaret, men tyskerne fikk etter hvert kastet inn en håndgranat. Den norske soldaten ble hardt skadet, men ingen norske soldaters mistet livet i motsetning til tyskerne som hadde flere falne. Løytnant Thor Tangvold som ledet det norske forsvaret av flyplassen måtte kapitulerte kl.10.00. Umiddelbart etterpå startet innflygingen av nye tropper, drivstoff og andre forsyninger. I alt landet og tok 200 til 300 transportfly av i løpet av invasjonsdagen. Noen havarerte, men da kvelden kom hadde mange hundre soldater og store mengder krigsmateriell forflyttet seg fra Tyskland til Sola.^{[trenger referanse]}

«Æger» torpedojager av Sleipnerklassen

Tidlig 9. april 1940 innså oberst Gunnar Spørck raskt at Stavanger-halvøya var en felle. Mobiliseringen av Rogalandsbataljonen ble raskt flyttet fra Sviland til Dirdal og Gilja, mens Jegerbataljonen allerede samme dag flyttet til Oltedal. Oberst Spørck startet overføringen av styrkene til Setesdal da veien via Helleland var sperret av fremrykkende tyskere fra Egersund. Major Brandt tok med seg en del av styrken, mot oberstens ordrer, og rykket frem til Ålgård, Figgjo og Bråstein. Kort etter kl 10.00, innledet de første kompaniene med tyske soldater marsjen fra Sola mot Stavanger.^{[trenger referanse]}

Allerede den 8. april hadde den tysk lastebåt «Roda» (6780 brt.) ankret opp ved Ulsnes. «Roda» var angivelig lastet med koks, men tollere og politimyndighet fattet mistanke om annen last da skipet lå dypt i vannet. Skipet ble tatt i arrest/prise og fikk ordre om å flytte seg til Riska. «Roda» flyttet seg ikke, og kapteinen på «Æger», Nils Bruun, bestemte på eget initiativ å senke skipet. Etter å ha sendt mannskapet i livbåtene skjøt «Æger» 25 skudd med 10 cm Boforskanoner uten at skipet sank. Samtidig, tidlig om morgenen 9. april, kom flere Ju 88 bombefly som var satt inn fra angrepet på Sola ble videre dirigert mot «Æger». Etter massivt angrep, som også gav tap av tyske fly, ble «Æger» satt ut av spill etter en fulltreffer midtskips og drev senere i land på Hundvåg hvor overlevende tidligere hadde tatt seg i land. Totalt 8 mannskap og offiserer omkom, 7 under fulltrefferen. «Roda» sank noe senere, og viste seg å være lastet med både luftvernkanoner, mitraljøser og mye ammunisjon.^{[trenger referanse]}

Vraket av «Æger» ved land på Hundvåg

Omkring kl.12.30 var de første tyske soldatene var fremme i Stavanger sentrum. Byen ble da fredelig erobret, men med dette var de første gnistene til motstand mot fienden tent hos mange. Flere menn forlot byen og tok seg frem til de norske troppene inne i Gjesdal, for der å delta i væpnet kamp mot fienden. Politikammeret, telefonkontoret, telegrafsentralen, postkontoret, havnekontoret, tollboden og gassverket var de viktigste steder som nå kom under ny kontroll.^{[trenger referanse]}

Byens havnekontor var av stor interesse for tyskerne og hadde vært et av tyskernes viktigste mål. Flere lasteskip var på vei mot Stavanger med forsyninger, våpen og soldater. De første 3 innledet lossingen ved kaiene allerede ved 7-8 tiden om kvelden. Allerede kl 14.00 hadde tyskerne full kontroll over Stavanger. Uten at noen hadde blitt skadet, eller med tap av liv [ibid]. Kl.15.00 hadde tyskerne under kommando av oberst Karl von Beeren møte med ordfører Lauritz Wilhelm Hansen og byens politiske og administrative ledelse.^{[trenger referanse]}

Livet under krigen

Den 29. april 1944 ble Sørlandsbanen fullført frem til Stavanger. Dette hadde hatt en høy prioritet for tyskerne som i 1940 hadde sett for seg at den skulle være ferdig senest 1. november 1941. Det var viktig med en god jernbaneforbindelse mellom flybasen på Sola – Stavanger-distriktet, og resten av landet.

Det var under krigen flere grupper i byen som organiserte seg mot tyskerne.^{[trenger referanse]}

Slutt på krigen

En tysk soldater rydder miner i Stavanger i august 1945.

Etter Hitlers død i 1945 overtok Storadmiral Karl Dönitz ledelsen av de tyske styrkene, og gav 9. mai 1945 lederen for de væpnede tyske styrkene i Norge, general Franz Böhme, beskjed om at «Reichskommissar» i Norge, Josef Terboven, var avsatt og at alle hans oppgaver var overført til Böhme. Böhme fikk dermed oppgaven med hvordan kapitulasjonen av Festung Norwegen skulle gjennomføres. I Rogaland var det sjefen for 274. infanteridivisjon, general Weckman, som gav den formelle tyske overgivelsen. Det var rundt 15 000 tyske soldater i Rogaland i 1945 [1].

I rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig ble tre Stavanger-menn ble dømt til døden og henrettet de tre var Holger Tou jr. fra Byhaugen, Statspolitiets sjef Hans Jakob Skaar Pedersen – og butikkeier Reidar Haaland fra Våland [2]. Torturist Hans Jacob Skaar Pedersen satt i varetekt i fengselet på Torget i Stavanger fra han ble tatt like etter krigen til han fikk sin dødsdom. Den 30. april 1946 ble han henrettet ved skyting ved Sverresborg i Bergen.

Fra hermetikkby til oljehovedstad (1945-)

Etter 1945 har det vært en ytterligere differensiering i næringslivet. Den dominerende rollen til hermetikkindustrien forsvant i løpet av 1960-tallet. Denne industrigrenen hadde under den første verdenskrig 54 bedrifter med cirka 8 000 ansatte innen byens grenser og stod for 70 prosent av landets hermetikkutførsel. Viktigste trekk i næringsutviklingen etter 1960-årene er imidlertid petroleumsvirksomheten, som har gitt byen betydelige vekstimpulser og gjort den til landets «oljehovedstad».

Etter annen verdenskrig opplevde industrien i byen på ny vekst. Dette på av de gunstige etterkrigskonjunkturene i norsk og internasjonal økonomi. På 1950 og 1960-tallet var fortsatt skipsbyggingen, skipsfart og hermetikkindustrien som var viktigst i byens økonomiske utvikling. I 1950- og 1960-årene ble mange av verdens største tankskip sjøsatt ved Rosenberg Mekaniske Verksted. Flere Stavanger-rederier var blant verdens fremste transportører av råolje, oljeprodukter og gass. 1960-årene ble hardere enn tiden rett etter krigen. Byen opplevde stagnasjon og tilbakegang, først og fremst fordi at etterspørselen etter hermetikkprodukter sviktet. Den ensidige næringsutviklingen hadde igjen blitt et problem, og mangel på nyskaping i næringslivet generelt. Det ble ikke skapt mange nok nye arbeidsplasser og folketallet i byen stagnerte. Midt i 1960-årene ble Stavanger karakterisert som en av landets fattigste byer målt i gjennomsnittlig inntekt per innbygger.^{[trenger referanse]}

I 2008 var Stavangerregionen og Liverpool europeiske kulturbyer.

1. januar 2005 ble Høgskolen i Stavanger omdannet til Universitetet i Stavanger.

Byutvidelser

Stavangers territorium har blitt utvidet sju ganger. Byutvidelsene fant sted i 1848, 1866, 1878, 1905, 1923, 1953 og den mest omfattende ved kommunesammenslåingen i 1965.^{[trenger referanse]} Befolkningstilveksten siden kommunesammenslåingen med tidligere Hetland og Madla kommuner i 1965 er på 42 442, fra folketallet på 78 356 i 1965.^{[trenger referanse]}

Bygrensen før utvidelsene^{i 1848?} omsluttet et landareal på 0,32 km² og fulgte i nord noenlunde nåværende Rosenbergbakken, i vest Løkkeveien med visse unntak til det nåværende St Olav-komplekset og over Tivolifjellet (ved Radisson SAS Atlantic Hotel) ned til Breiavatnet. Fra Byparken fulgte grensen Klubbgatas østside (parallelt med Skolebekken) til Hospitalsgata, denne gaten opp til det som i dag er Petrikirkens tomt, rundet denne og løp i noenlunde rett linje til sjøen, én til to tomter nordvest for dagens Nykirkebakken, litt øst for parkeringshuset på Jorenholmen.^{[trenger referanse]}

Oljehovedstad

Høsten 1962 ønsket det amerikansk oljeselskapet Phillips Petroleum Co. å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Samme høst meldte også store og kjente utenlandske oljeselskaper som Esso og Shell sin interesse.^{[trenger referanse]} Det ble i mars 1965 inngått en avtale om deling av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet mellom Norge og Storbritannia. Samme år ble det inngått en tilsvarende avtale mellom Norge og Danmark. Det ble utformet et juridisk regelverk for oljeutvinning. Første konsesjonsrunde på norsk sokkel ble utlyst 13. april 1965. I august tildelte regjeringen 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til oljeselskaper eller grupper av selskaper. Utvinningstillatelsen ga oljeselskapene enerett til undersøkelse, boring og utvinning på et avgrenset geografisk område for et gitt tidsrom mot en årlig avgift. Esso var det første oljeselskapet som begynte å bore etter olje utenfor kysten av Norge. Det halvt nedsenkbare borefartøyet Ocean Traveler ble slept fra New Orleans til Norge. Fartøyet begynte å bore den 19. juli 1966. Boringen skjedde på blokk 8/3, rundt 180 km sørvest for Stavanger.^{[trenger referanse]}

Etter oljefunn på 1960-tallet startet omdannelsen av Stavanger til den moderne byen den er i dag. Som i resten av landet opplevde byen en kraftig vekst på 1970- og 1980-tallet takket være oljeeventyret. Stavanger ble Norges «oljehovedstad». Byområdene og forstedene rundt Stavanger kommune, som Bryne, Sandnes, Sola og Randaberg er blant de stedene i Norge som øker mest i prosentvis befolningsvekst, og Sandnes er den byen i Norge som vokser desidert raskest.^{[trenger referanse]} Storbyområdet danner i dag norges tredje største urbane område med over 200 000 innbyggere, og har vært et attraktivt sted å etablere seg for store internasjonale olje- og energiselskaper.^{[trenger referanse]}

Referanser

Stavanger i 1888

Litteratur

• Fridtjov Birkeli (1995). Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge, Verbum forlag
• Brandslet Steinar: Middelaldersk, Stavanger Aftenblad, 19.4.2004. Det er et intervju med Trond Løken.
• Bringsjord Finn: Noen synspunkter på Stavangers historie fram til år 1300, Pedagogisk senter, nr 134, Stavanger, 1978.
• Sophus Bugge, Oluf Rygh, Ingvald Undset, Magnus Olsen og Aslak Liestøl: Norges innskrifter med de yngre runer, tredje bind, VIII. Aust-Agder fylke IX. Vest-Agder fylke X. Rogaland fylke, Norsk Historisk Kjeldeskriftinstitutt, Oslo 1954
• Anders Bærheim: Rundt Sylvberget, Stavanger Aftenblad, udatert utklipp 1950
• Eliassen Ingeborg, Folkevandring i sentrum – også i folkevandringstiden, Når ble Stavanger en by? Eldste rest av et hus i sentrum er fra 1300-tallet, men folk fantes lenge før. Nå har arkeologene funnet spor fra 400-600-tallet. Stavanger Aftenblad, 19. januar 2007.
• Anton Wilhelm Brøgger: Stavangers historie i middelalderen, Dreyer forlag, Stavanger, 1915
• Gerhard Fischer: Domkirken i Stavanger, Dreyer forlag, Oslo, 1964
• Flateyjarbok – En samling av norske konge-sagaer, bind 3, Christiania, 1868
• Flokenes Kåre: Den legendariske Olavssaga, Stavanger, 2000.
• Gulliksen Steinar: "Date T-1313", Laboratoriet for radiologisk datering, Trondheim, 13. april 1999
• Haug, Eldbjørg: Fra byens grunnleggelse? Nærlesing og nytolking av Stavanger-privilegiet og bestemmelsens tradering, Stavanger Museums Årbok 2004.
• Haug, Eldbjørg (redaktør): Utstein kloster – og Klosterøyas historie. Rennesøy, Stiftelsen Utstein kloster, 2005.
• Knut Helle: "Stavanger fra våg til by", Stavanger, 1975.
• Helle Knut: "Stavanger by og Utstein kloster", Historisk Tidsskrift, Oslo, 2008.
• Oluf Kolsrud: "Stavanger Bispestol", Stavanger 1125-1425-1925, Stavanger, 1925
• Jens Kraft: "Det Vestenfjeldske Norge", Christiania, 1829.
• Kvitrud, Arne: Stavanger før 1135, Sydvesten, 2000.
• Lapidge Michael med bidrag fra John Anthony Crook, Robert Deshman, Susan Rankin, Lantfred, Wulfstan, Ælfric, John: The cult of St Swithun, Oxford : Clarendon Press, 2003.
• Liestøl Aslak: "Runekrossen i Muséparken i Stavanger", Stavanger Museums årbok 1953, Dreyer forlag, Stavanger, 1954
• Arnvid Lillehammer: "Skagen 3 og Stavanger i mellomalderen", Frá haug ok heiðni, nummer 2, Stavanger, 1969.
• Lillehammer Arnvid: "Arkeologiske bidrag til Stavangers mellomalderhistorie", Stavanger Museums årbok 1971, Dreyer forlag, Stavanger, 1972
• Lillehammer Arnvid: Rapport om forprosjektet mellomalderbyen Stavanger, Arkeologisk Museums rapport, bind 16, Stavanger, 2000.
• Lindøe Rigmor: "Domkirke-tårn fra tusentallet?", Stavanger Aftenblad, 2. april 1998
• Fredrik Macody Lund: Ad quadratum, det geometriske system for antikens og middelalderens sakrale bygningskunst opdaget paa Kathedralen i Nidaros, Kristiania, 1919.
• Løken Trond: Breiavatnet er Stavanger bys historie, Arkeologisk Museums rapport, bind 12B, Stavanger 1999.
• Løken Trond og Harald Jacobsen: Stavanger bys alder, Stavanger Aftenblad, 15.1.2004
• Gro Mandt: Vestnorske ristninger i tid og rom, kronologiske, korologiske og konteksuelle studier, Bergen, 1991.
• Fredrik Paasche: "Arnor Jarlaskald", Norsk biografisk leksikon, bind 1, Oslo, 1926.
• Absalon Pederssøn: "Norges Beskrivelse i 1567-1570", i N Nicolaysen, Norske Magasin, første bind, Christiania, 1858.
• Sandvik Paula Utigard: "Under overflaten i mellomalderbyen Stavanger", Frá haug ok heiðni, nummer 3, Stavanger, 2006.
• Simonsen Asbjørn: "Middelalder-vegetasjon på Skagen, Stavanger", Frá haug ok heiðni, nummer 2, Stavanger, 1969.
• Smidt Hans: "Stavanger bys og domkirkes beskrivelse", trykket i A E Erichsen: Samlinger til Stavangers historie, annet bind, Stavanger, 1906. Opprinnelig trykket i Bergen Adressekontors Efterretninger for 1770 nr 13ff.
• Stige, Morten: "Stavangerkorets utvidelse og innflydelse", Hovedoppgave i Kunsthistorie Universitetet i Oslo Høsten 1997.
• Storhaug Eldri Espedal: "Sabler ned Haug og Titlestads teorier", Stavanger Aftenblad, 12.2.2004. Intervju med Knut Helle.
• Storhaug Eldri Espedal: "Uenighet om bydannelsen", Stavanger Aftenblad, 22.4.2004.
• Gustav Storm: "Islandske Annaler indtil 1578", Christiania, 1888.
• Snorre Sturlason: "Kongesagaer", oversatt av Anne Holsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal forlag, 1968.
• Sørheim, Helge: Sentalsted, tettsted, knutepunkt, by, avhandling for dr. philos grad, Universitetet i Bergen, 2010.
• Torgrim Titlestad: "Stavanger 1000 år i august 2000", Stavanger Aftenblad, Stavanger, 10.2.1999
• Unger C R: "Morkinskinna", fragmentbog fra første halvdel af det trettende aarhundre, Christiania, 1867.
• Whaley Diana Edwards: "Arnórr Þórðarson jarlaskald", Medival Scandinavia: an encyclopedia, New York, 1993

Autoritetsdata