Rødtvet
Rødtvet er et boligstrøk i bydelen Grorud, i Groruddalen i Oslo. T-banens linje 5 stopper på Rødtvet stasjon (fra 1966) og bruker omtrent 19 minutter ned til Oslo sentrum. Trondheimsveien skiller strøket fra Bredtvet, Kalbakken, Flaen og Nordtvet. I nordøst går grensen mot Ammerud ved Kristian Bogneruds vei ved Rødtvet kirke, mens grensen i sørvest skjærer gjennom både Lillomarka og området Sandås.
[rediger | rediger kilde]
Navnet Rødtvet har ikke vært mulig å tolke fullstendig. Sisteleddet "tvet" kommer av det norrøne Þveit, som betyr "lite jordstykke", mens første ledd har ukjent opprinnelse. Strøket har fått navn etter Rødtvet gård (Rødtvetveien 14), som lå øde etter Svartedauden[1] og i middelalderen lå under Hovedøya kloster.
Historien[rediger | rediger kilde]
Inne i Rødtvets gamle gårdsskog i Lillomarka drev Gotthalfske kobbergruver på 1700-tallet. Men i det store og det hele var området jordbruksland fram til 1800-tallet, da det dukket opp en del mindre industri – kakkelovnfabrikk, isdrift på Vesletjern, teglverk og steinindustri. Sistnevnte ser man fremdeles spor av inne i Lillomarka som omslutter strøket i nord og vest. I nærheten av Hestejordene kan man se flere "amfier" i terrenget som er tidligere dagbrudd, der steinen til dels ble tatt ut med håndkraft.
Reguleringsplan for området ble lagt fram i 1958, og åpnet for blokkbebyggelse (både høye og lave blokker) og småhusområder.
I dag[rediger | rediger kilde]
Dagens uttrykk fikk Rødtvet på 1960-tallet, da blant andre Olav Selvaag bygget småhus, lavblokker og høyblokker. Rødtvet skole ble innviet i 1962, sykehjemmet i 1969 og Rødtvet kirke ble innviet i 1978. Bak kirka lå på 2010-tallet Norsk Hindu Kultursenter, som blant annet årlig arrangerte en storstilt festival som tiltrakk seg hinduer fra hele Nord-Europa.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Heide 1980, side 36.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Heide, Eivind 1980. Groruddalen. Tiden norsk forlag.
- Oslo byleksikon 2000
- Rognstad, Kari 2001: «Gårdsliv på Rødtvet og Øvre Kalbakken», i: Årbok 2001, Groruddalen historielag