Luciano Berio

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Luciano Berio
Født24. okt. 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Imperia
Oneglia[5]
Død27. mai 2003[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Roma[5]
BeskjeftigelseKlassisk komponist, dirigent, pedagog, musikkpedagog, universitetslærer, pianist, musiker, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedConservatorio Giuseppe Verdi
EktefelleCathy Berberian
NasjonalitetItalia (19462003)
Kongedømmet Italia (19251946)
Medlem avDet europeiske akademi for vitenskap og kunst
American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
9 oppføringer
Guggenheim-stipendiet (1968)[6]
Praemium Imperiale (1996)[7]
Ernst von Siemens' musikkpris (1989)[8]
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Premio Feltrinelli
Wolf-prisen (kunst) (1991) (sammen med: Yehudi Menuhin)
Royal Philharmonic Society Music Awards
Gullmedalje av den italienske fortjenstorden for kultur og kunst
PeriodeNeue Musik
Sjangre/
former
Opera
InstrumentPiano
IMDBIMDb

Luciano Berio (1925–2003) var en italiensk komponist.

Berio var en pionér på elektronisk musikk og kjent for sine eksperimentelle verk.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Thema (Omaggio a Joyce), 1958
  • Sequenza I, 1958
  • Circles, 1960
  • Visage, 1961
  • Passaggio (messa in scena), 1961–1962
  • Folk Songs, 1964
  • Laborintus II; med dette verket vant han Prix Italia i 1966
  • Gesti, 1966 (Verk for altblokkfløyte solo)
  • Chemins II, 1967
  • O King, 1968
  • Sinfonia, 1968
  • Recital I (for Cathy), 1972
  • A-Ronne, 1975
  • Cries of London, 1976. Verk med 7 satser for SSAATTBB.
  • Corale, 1981
  • Un Re in ascolto, 1983
  • Ofanìm, 1988 (rev. 2000)
  • Outis, 1996
  • Cronaca del Luogo, 1999
  • Sequenza XIV, 2002
  • Stanze, 2003

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Luciano-Berio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 3006, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Guggenheim fellows ID luciano-berio[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.praemiumimperiale.org, besøkt 19. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Seither, Charlotte: Dissoziation als Prozeß. Sincronie for string quartet von Luciano Berio, Kassel, Bärenreiter 2000, ISBN 3-7618-1466-6
  • Metzger, Heinz-Klaus, Riehn, Rainer und Tadday, Ulrich (red.): Musik-Konzepte. Luciano Berio, München, edition text + kritik 2005, 124 S., ISBN 3-88377-784-6
  • Gartmann, Thomas: ... dass nichts an sich jemals vollendet ist. Untersuchungen zum Instrumentalschaffen von Luciano Berio, 2. Aufl., Bern, Haupt 1997, 177 S., ISBN 3-258-05646-3 (Dissertation)
  • Dressen, Norbert: Sprache und Musik bei Luciano Berio. Untersuchungen zu seinen Vokalkompositionen, Regensburg 1982, ISBN 3-7649-2258-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]