Storelva (Brekke i Gulen)
| Storelva | |||
|---|---|---|---|
| Brekkeelva | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Vestland | ||
| Kommune | Gulen | ||
| Lengde | 7,5 km[1] | ||
| Nedbørfelt | 16,91 km²[1] | ||
| Middelvannføring | 2,14 m³/s[1] | ||
| Munning | Risnefjorden ved Brekke | ||
 Storelva 61°01′03″N 5°27′37″Ø | |||
Storelva (også kalt Brekkeelva) er ei elv i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Den renner i nordvestlig retning og munner ut i Risnefjorden ved Brekke. Elva er 7,5 kilometer lang, og har et nedbørfelt på 16,91 km². Middelvannføringen ved munningen er 2,14 m³/s.
Vassdraget består av mange små sideelver som samles i Storelva. Den største sideelva er Olselva, som kommer inn fra sør ved Engeset. De eneste innsjøene av noen størrelse er Botnavatnet (455 moh) og Langvatnet, som begge ligger i elvas kildeområder lengst sørvest i nedbørfeltet. Elva begynner fra Langvatnet, og etter samløpet med elva fra Botnevatnet faller den bratt ned i Engesetdalen gjennom Reievegfossen. Elva er fortsatt stri fra fossen og ned til samløpet med Olselva, men fra Engeset blir dalbotnen flatere og herfra til munningen i Risnefjorden ligger det bebyggelse og jordbruksområder på begge sider av elva.
Fv2 går langs sørsida av elva, mens Fv1 krysser elva ved munningen. Det går også en kommunal vei langs nordsida av elva til et stykke inn i Engesetdalen.
Elva er som andre vassdrag i området sterkt påvirket av sur nedbør, noe som reduserte fiskebestandene allerede på 1960-tallet. Innholdet av aluminium er noe høyt, men likevel innenfor grensa for drikkevann. Innholdet av andre metaller er relativt lavt. Vassdraget er næringsfattig, men de nederste delene er påvirket av avrenning fra landbruket og av kloakk.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Nedbørfelt til hav. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 12. juli 2017
- ^ Annie Elisabeth Bjørklund: «Naturressurskartlegging i Gulen kommune, Sogn og Fjordane: Miljøkvalitet i vassdrag.»[død lenke], Rådgivende Biologer AS, Institutt for miljøforskning, Rapport nr. 155, mars 1995