Lom stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lom stavkirke
Foto: The Soul Driver, 2022
OmrådeLom
BispedømmeHamar[1]
ProstiNord-Gudbrandsdal[1]
FellesrådLom kyrkjelege råd[1]
SognLom sokn[1]
Byggeårcirka 1170[1]
Endringer1608, 1634, 1663–1664 (korskirke), 1933, 1973
Viet tilJomfru Maria, Døperen Johannes og Olav den hellige[2]
KirkegårdJa, med leggplass
Arkitektur
TeknikkStavkirke
ByggematerialeTreverk
TakrytterJa, med høyt spir
KorHevet midtrom og apside
SkipOpprinnelig treskipet langkirke med hevet midtrom
Kirkerommet
Alteraltertavle fra 1669, signert «Joan:Nic:Hipinxit»
Plasser340–350 plasser[1]
Beliggenhet
Kart
Lom stavkirke
61°50′23″N 8°33′58″Ø
Lom stavkirke på Commons

Lom stavkirke (Mós kirkja à Lom[2]) er en stavkirke som ble ifølge dendrokronologisk datering (årringsdatering) opprinnelig reist med furutømmer felt i årene 1157/1158,[3] trolig rundt 1170.[1] Koret er ikke årringsdatert og kan være litt yngre enn skipet. Kirken ligger i Lom kommune i Gudbrandsdalen, i tidligere Oppland, nå Innlandet fylke. Stavkirken i Lom var opprinnelig en treskipet langkirke med kor og svalgang, som senere ble tilføyet apsis. Den er viet til Jomfru Maria, Døperen Johannes og Olav den hellige[2] og er fortsatt i bruk for kirkelyden i bygda.

Stavkirken ble omfattende ombygd og restaurert ved minst to anledninger på 1600-tallet, og den framstår i dag som korskirke.[4] Svalgangen ble fjernet under den ene ombygningen. Kirken har 340–350 sitteplasser.[1] Det er gjort en rekke interessante arkeologiske funn på kirkestedet.

De tidligste kildene[rediger | rediger kilde]

Lom stavkirke

Lom stavkirke er kanskje den stavkirken som nevnes oftest i gamle brev og diplomer. Kirken nevnes første gang i et gammelt pergamentsbrev fra 1270. Brevet ble oppdaget av Gerhard Schøning på Lom prestegård, på hans ferd gjennom Gudbrandsdalen i 1775.[2] Kirken er imidlertid også nevnt i lang rekke diplomer som gjengis i Diplomatarium Norvegicum; i så måte er den nevnt i 1312, 1315, 1343, 1356, 1368, 1375, 1376, 1379, 1380, 1382, 1384, 1386 og 1387 for å nevne årstallene på 1300-tallet.[2] Kirken er også nevnt i en rekke diplomer fra både 1400-tallet og 1500-tallet, herunder i 1598 i biskop Jens Nilssøns Visitasbøker på side 14.[2] Lom stavkirke skal ha vært kanonikuskirke og tilhørt kannikene eller domkirken i Hamar.[2]

Bygningsmessige detaljer[rediger | rediger kilde]

Et av de få, eller kanskje det eneste bevarte dragehoder fra middelalderen kommer fra Lom stavkirke. Det stod inntil 1950-årene på østgavlen av skipet, men ble da tatt ned og erstattet av en kopi. Det samme gjelder en mønekam med et kors på kortakets møne. Originalene ble sendt til Maihaugen, men er nå ført tilbake til bygda og utstilt i stavkirkeutstillingen i den gamle skolebygningen ved kirkebakken.

Ombygninger og restaureringer[rediger | rediger kilde]

«Loms kyrka» fremstilt i Nordiska taflor, 1865
Lom stavkirke fotografert av Axel Lindahl i 1880-1890

I 1600-årene gjennomgikk kirken store forandringer, som ga den det utseendet den har beholdt siden. I 1608 fikk koret flat himling, som ble dekorert av en ukjent kunstner. Korskillet ble også endret, til slik det framstår i dag. Under denne restaureringen fikk også kirka ny prekestol, som imidlertid i 1669 ble byttet ut med en større prekestol som ble plassert lenger fram i kirka. I 1634 ble skipet utvidet vestover med et laftet tilbygg med galleri.[4] I 1663–1664 trengtes enda mer plass, og derfor ble tverrskip av reisverk bygget til på begge langsider.[4] Kirken framstod da som en korskirke. Byggmesteren var den kjente kirke- og tårnbyggeren Werner Olsen Skurdal, som opprinnelig kom fra Nes på Hedmarken og gikk under tilnavnet «mester Werner». Han oppførte også Vågå kirke og bygget om Ringebu stavkirke. Samtidig foresto han oppførelsen av sakristiet på nordsiden av koret. Disse forandringene gjorde det nødvendig å rive svalgangene, og da ble det samtidig mulig å sette inn større vinduer. Omtrent samtidig fikk skipet flat himling, men den ble fjernet ved en restaurering i 1933.

I 1973 begynte en istandsettelse som også tok sikte på å forbedre varmeisolasjonen. Behovet for isolering mot grunnen gjorde at en full arkeologisk utgravning måtte gjennomføres. Utgravningene brakte for dagen en stor mengde løsfunn, blant annet 2 270 mynter, som delvis må være lagt ned med hensikt. Under gulvet var det også tallrike graver fra 1600- og 1700-årene, og rester etter eldre begravelser.[4]

Arkeologiske funn[rediger | rediger kilde]

Runepinne med frieritekst, funnet under restaureringen av gulvet i 1933.

Arkeologiske undersøkelser ble gjennomført i 1973 i forbindelse med reparasjon av gulvene.[4] Under tilbyggene fra 1600-årene var det tilstrekkelig å fjerne masser som hadde blitt avsatt på det gamle kirkegårdsterrenget etter at tilbyggene var reist. Ved utgravningene ble det påvist graver som var eldre enn den nåværende kirken og den eldre bygningen. Gravene i skipets midtgang er gravet ned fra et fast, urent sandlag som har dannet terreng da kirken ble bygget. Noen av gravene er berørt av senere graving av stolpegroper. Under utgravningene ble det påvist at det har stått et kirkebygg på samme sted tidligere.

Det viktigste funnet var stolpehull og andre spor etter en eldre bygning som har målt ca. 9,5 x 5,2 meter. Stolpene har hatt firkantet tverrsnitt. Mellomstolper fantes bare i tre vegger, mens den østre veggen kan ha vært åpen. Funnene har vært tolket som sporene etter en stolpekirke, sannsynligvis med et smalere kor mot øst. Inne i det rektangulære rommet har det stått indre stolper i to parallelle rekker ca. 1 meter innenfor langveggene. Et par graver under kirken må være eldre enn stolpebygget, og siden begge er orientert etter kristen skikk, er de tolket som kristne graver. Hvis stolpebygget er reist på en kristen gravplass, har det mest sannsynlig vært en stolpekirke.

Lom stavkirke er den norske kirken det er funnet flest mynter. Under restaureringen i 1933 ble det funnet hele 2 270 stykker, de fleste fra 1200-tallet, men også fra periodene både før og etter.[5] Det ble også funnet et runepinne med teksten «Håvard sender Gudny Guds hilsen og sitt vennskap. Og nå er det min fulle vilje å be om din hånd, dersom du ikke vil være med Kolbein. Tenk over ditt giftermål og la meg få vite din vilje». Runene ble trolig risset inn på en pinne på 1300-tallet, og utgjør dermed Nordens eldste, kjente frierbrev. Den ene enden av pinnen bærer merker etter grus og stein, og var trolig nederste delen av Håvards vandrestav. På vei til kirken kan han ha brukket av denne delen av vandrestaven, risset inn budskapet og stukket det i hånden på Gudny da hun var på vei inn i kirken - hun satt i den enden som var forbeholdt finere folk. Hun har så lest budskapet, og deretter stukket pinnen ned i en sprekk i gulvet, der den ble funnet igjen seks hundre år senere. Dette tyder vel på at hun takket nei til et liv med Håvard.[6] En annen runeinskripsjon sa: «Ek hæfi varit thar to manna na granne» («Jeg har vært her sammen med to andre menn»).[7] En pergamentrull fra 1200-tallet ble også funnet under kirkegulvet, med noter og tekst til musikk skrevet til ære for St. Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury. Dette ga musikeren Elisabeth Vatn inspirasjon til et stavkirkeprosjekt.[8] Under en tidligere restaurering ble det også funnet gamle mynter, både norske og utenlandske, noen så gamle som fra det 11. århundre.

Interiøret[rediger | rediger kilde]

Kirken har flotte malte dekorasjoner i himlingen i koret. Prekestolen fra 1669 fikk i 1793 akantusdekor («krillskurd») skåret av Jakob Sæterdalen. Sæterdalen skar også en korbue som han ga til kirken. Kirken har også en samling med motivtavler, malerier som er gitt til kirken «til Guds ære og kirken til prydelse». En del av disse er trolig malt av Eggert Munch tidlig på 1700-tallet.

Lom stavkirke er av typen med delvis frittstående staver rundt et forhøyet midtrom med omgang på alle fire sider, og med et smalere kor som opprinnelige var rett avsluttet. Koret ser ut til å være en senere tilføyelse til skipet. Ennå senere i middelalderen ble en apside tilbygget. I eldre tid var det svalganger rundt hele kirken, som i Borgund stavkirke.

Skipets indre stavreisning var til å begynne med bare avstivet med bueknær, som sammen med stavenes kapiteler skapte et uttrykk som minnet om arkadeveggen i en basilika av stein. Senere ble det, kanskje som følge av begynnende svikt i konstruksjonen, satt inn tenger i to høyder og avstivende andreaskors i feltene mellom tenger og staver.

  • Skipet
    Skipet
  • Skipet har hevet midtrom
    Skipet har hevet midtrom
  • Prekestol
    Prekestol
  • Alteret med altertavlen
    Alteret med altertavlen
  • Koret
    Koret
  • Himlingen i koret
    Himlingen i koret

Kirkegården[rediger | rediger kilde]

På kirkegården er det bevart flere middelalderske hjulkors av kleberstein. Det er også bevart en del gamle gravminner fra 1700-årene. Her er også forfatterne Olav Aukrust og Tor Jonsson begravet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Leif Anker (2005) Lom stavkyrkje. De norske stavkirkene, Oslo 2005. Kirkesøk. Kirkebyggdatabasen. Besøkt 2023-02-16
  2. ^ a b c d e f g Dietrichson L. (Lorentz) (1892), side 266–267.
  3. ^ Lom I. Stavkirke.info. Besøkt 2019-09-16.
  4. ^ a b c d e Christie, H. (1978). Lom stave church. World Archaeology, 10(2), 192-203. doi: https://doi.org/10.1080/00438243.1978.9979730
  5. ^ «Lom-funnet». Besøkt 20. april 2018. 
  6. ^ «Nordens ældste frierbrev». Arkivert fra originalen 25. november 2009. Besøkt 20. april 2018. 
  7. ^ «Arild Hauges runer». Besøkt 20. april 2018. 
  8. ^ «Fyller stavkirkene med musikk». Besøkt 20. april 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anker, Peter, Stavkirkene deres egenart og historie, Oslo 1997, ISBN 82-02-15978-4
  • Christie, Håkon, Lom stavkirke forteller, i Fortidsminnesmerkeforeningens Årbok 1978, Vol. 132, s.101-112
  • Dietrichson, L. (Lorentz) (1892). De norske stavkirker: Lom stavkirke. Alb. Cammermeyers Forlag. s. 266–268. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lom_stavkirke&oldid=24157892»