Maximilian Ulysses Browne

Maximilian Ulysses Browne
Født		23. okt. 1705 Basel
Død		26. juni 1757 (51 år) Praha
Beskjeftigelse		Militært personell, militær befalingshavende
Ektefelle		Maia Philippine von Martinitz (1726–)
Far		Ulysses Browne
Mor		Annabella Fitzgerald
Barn		Field Marshal Philip George Browne Graf Josef Ulysses Browne
Nasjonalitet		Østerrike
Utmerkelser		Ridder av Det gyldne skinns orden
Maximilian Ulysses Browne på Commons

Maxmillian Ullyses Browne var en østerriksk militærleder på midten av 1700-tallet og en ætling av de irske «villgjessene». Han ble født i Basel og var sønn av grev Ulysses von Browne (født i Limerick, Irland 1659, død i Frankfurt am Main 1731) og Annabella Fitzgerald, en datter fra Huset Desmond. Begge familiene hadde reist i eksil fra Irland etter den irske niårskrigen.

Både faren og onkelen George ble gjort grever av Det tysk-romerske riket (Reichsgraf) av keiser Karl VI av Det tysk-romerske riket i 1716. Dette hjalp karrieren til Browne, og alt 29 år gammel hadde han blitt oberst over et infanteriregiment. Selv om han var ung viste han likevel dyktighet på slagmarken og under det italienske felttoget i 1734 utmerket han seg. Under kampene i Tyrol i 1735 og under den tyrkiske krigen utmerket han seg videre som offiser.

Han ble feltmarskalkløytnant og kommanderte schlesiske garnisoner i 1740 da Fredrik II og den prøyssiske arméen kjørte over provinsen. Han klarte å utnytte de ressursene han hadde og hindret prøysserne lenge nok til at de ikke klarte å erobre området før Østerrike hadde samlet en armé (se den østerrikske arvefølgekrigen). Han var tilstede ved Mollwitz, hvor han ble alvorlig skadet. Han var kraftig imot at noe ble halvhjertet, og dette førte ham ofte i konflikt med sine overordnede, men han bidro på denne måten til den uvanlige energien som de østerrikske arméene viste i 1742 og 1743.

I de neste felttogene viste von Browne den samme gode feltherretalentet og den samme tålmodige kontrollen. I 1745 tjente han under grev Traun, og ble forfremmet til graden Feldzeugmeister. I 1746 deltok han i det italienske felttoget og i slagene ved Piacenza og Rottofreddo. Von Browne selv med fortroppen rykket frem gjennom Appenninene og gikk inn i Genova. Han fikk så kommandoen over en armé som var planlagt å invadere Frankrike, og tidlig i 1747 vant han over alle keiserens styrker i Italia istedenfor Antoniotto Botta Adorno. Mot slutten av krigen ble von Browne delaktig i forhandlingene om tilbaketrekking av tropper fra Italia, som førte til konvensjonen i Nice (21. januar 1749). Han ble øverstkommanderende i Böhmen i 1751, og feltmarskall (Generalfeldmarschall) to år senere.

Han var fremdeles i Böhmen da sjuårskrigen åpnet med invasjonen til Fredrik i Sachsen (1756). Da arméen til Von Browne rykket frem for å hjelpe Pirna, møtte Fredrik til kamp, og ble slått av konge ved Lobositz, men han trakk seg tilbake på en glimrende måte. Like etter gjorde han et nytt forsøk på å nå Pirna med en utvalgt styrke via gjemte fjellstier. Feltmarskalken sparte aldri seg selv og overnattet i snøen sammen med mennene sine.

Han nådde Elbe ved Schandau, men da sakserne ikke klarte å bryte ut, trakk von Browne seg tilbake. Han hadde derimot klart å forsinke Fredrik. I felttoget i 1757 tjente von Browne som frivillig under fyrst Karl Aleksander av Lorraine, som var øverstkommanderende, og 6. mai dette året ble von Brown og Schwerin dødelig skadet mens de ledet et bajonettangrep i slaget ved Praha i 1757. Browne ble ført dødelig skadet inn i Praha og døde den 26. juni, etter at han hadde fått vite at han fikk skylden for nederlaget i slaget.

Kilder

• Zuverlässige Lebensbeschreibung U.M. Reichsgrafen, v. B. K-K. Gen.-Feldmarschall.(Frankfurt and Leipzig, 1757)
• Baron O'Cahill, Gesch. der grossen Herrführer (Rastadt, 1785, v. ii. pp. 264–316).