Kaupanger stavkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kaupanger stavkirke
Bjørn Erik Pedersen
OmrådeSogndal
BispedømmeBjørgvin bispedømme
ByggeårOmtrent 1140
Endringerombygget 1862, restaurert 1959-1965
Arkitektur
PeriodeRomansk
TeknikkStavkirke
ByggematerialeTre
TakrytterStor takrytter over skipet
Kirkerommet
Plasser125
Beliggenhet
Kart
Kaupanger stavkirke
61°11′03″N 7°14′01″Ø
Kaupanger stavkirke på Commons

Kaupanger stavkirke er en stavkirke i Kaupanger i Sogndal kommune. Bygningen tilhører menigheten, mens Fortidsminneforeningen forvalter kirken som turistmål.[1][2] Adkomst til stedet er via riksvei 5.

Navnet på kirken vitner om at den lå på en handelsplass, en kaupang, der en bymessig bebyggelse vokste fram i middelalderen. Kaupangen lå trolig ved stranden nedenfor Kaupanger hovedgård og den omtales i Sverres saga årene 1183-1184. Før 1660 er lite skriftlige kilder om kirken.[3]

I Historisk museum, Bergen, er det et antemensale som fra Kaupanger. Det er en dekorert plate sammensatt av stykker av eik. Dekorasjonene fremstiller scener fra liv til helgener blant annet St. Olav, St. Andreas og St. Nikolas. Antemensalet skriver seg fra siste del av 1200-tallet. To søyler med dekorerte sylinderkapitéler (antatt del av alteret i middelalderen), to dragehoder og et dyrehode ble i 1862 også overført til museet.[4]

Datering[rediger | rediger kilde]

Kaupanger stavkirke på kart over Vestlandets fjorder og kyst, 1610. Stedje stavkirke fremgår også.
Foto: Kartverket

Dateringen har vært omdiskutert. Hans-Emil Lidén antok at kirken var oppført i siste del av 1100-tallet, dette underbygges av over 1000 mynter fra perioden 1177-1319 funnet ved utgraving i 1964. Den forrige kirken på stedet kan ha gått med da kong Sverre satte fyr på kaupangen i 1184. Lorentz Dietrichson mente at den enkle dekorasjonen tydet på at Kaupanger kom før de fullt utviklede stavkirkene med hevet midtrom. Anders Bugge og Roar Hauglid mente på grunnlag av kirkens relativt enkle dekorasjoner representerte en forenkling og at den ble oppført like før år 1200.[5] Under kirken ble det også funnet en mynt fra år 1130 og dette regnes som nedre grense for når nåværende kirke kan være oppført.[1] Etter å ha tatt prøver av trevirket, ble kirken i 2005 fastslått å stamme fra rundt 1137.[trenger referanse]

Utforming og historie[rediger | rediger kilde]

Kaupanger er en langkirke med hevet midtrom omgitt av 22 staver, med 8 staver på hver langside og 3 på hver kortside samt 2 i koret. Dette er det største antall staver i noen stavkirke.[1][6] Bjerknes tegning av grunnplanet etter restaureringen i 1965 viser skipet med 8 staver i rekke på langs i midtrommet og i tillegg 2 staver mellom langrekkene, i korets midtrom vises også 2 staver. Skipets og korets hjørner har også staver i ytterveggene.[7]

I middelalderen ble skipet utvidet mot vest med to staver tilsvarende 3,65 meter, mens nye planker i veggen tilsvarer en forlengelse på omkring 3,45 m. Bjerknes konkluderte med at skipet opprinnelig hadde en innvendig lengde på 10,20 meter. Bjerknes antok også at utvidelsen skjedde i perioden 1200-1350 før befolkningsnedgangen ved svartedauden.[8] Kirken har vært ombygd mange ganger i nyere tid, og er i dag den lengste stavkirken i Norge.

Stavene er til forskjell fra de andre eksisterende kirkene i Sogn uten kapitéler, tenger eller andreaskors. De forsvunne Årdal og Hafslo hadde staver utformet på samme måte, det samme hadde Fortun stavkirke som ble flyttet til Fantoft.[9] Portalene er ikke utstyrt med drageornamentikk, rankemotiver eller annen rik dekorasjon slik en del andre stavkirker er kjent for.[10] Over omgangens tak har midtrommet en vegg som hviler på en svill som er felt inn i stavrekken i midtrommet. Veggen dannes av planker satt inn mellom stavene over omgangens tak.[11] I middelalderen gikk omgangens østre vegg også foran koret slik at skipe var lukket med vegger på fire sider. Til koret var det en portalåpning fra skipet. Koret fremsto som et tilbygg til skipet. Veggen mellom kor og skip ble trolig fjernet på 1600-tallet.[12]

Treverket var trolig innsatt med tjære som beskyttelse fra den var ny.[13] Enden av grunnstokkene hadde råtnet og Bjerknes antar derfor at grunnstokkene ikke hadde vært beskyttet av svalgangen siden kirken var ny, og at svalgangen derfor var tilføyd senere.[14] Svalgangen som trolig har omgitt hele kirken er det ikke noe igjen av. Veggplankene er loddrette og skåret med not og fjær, på innsiden danner plankene en slett flate mens utsiden er en ujevn (bølgende) flatet.[15]

Stavkirken etter ombygging i 1862 og før tilbakeføringen utført i 1965.

Ombygging i 1862[rediger | rediger kilde]

I 1723 ble det føyd til et gravkapell i stein for familien Heiberg, dette ble revet i 1862. Omgangens vegger hadde ikke vinduer i middelalder og dagslyset kom hovedsakelig gjennom små runde åpninger (glugger) høyt opp på midtrommets vegger. I 1862 ble det også satt inn mange nye vinduer (både i midtrommets og omgangens vegger) for å gi mer lys i kirkerommet, vinduene ble skåret ut i plankeveggene. Det ble satt inn gallerier i to høyder og veggene ble dekket med panel malt i lyse farger. Endringene i 1862 ble ledet av arkitekt Stockfleth som beholdt det meste av den opprinnelige stavkirkens konstruksjon. Opprinnelig takstol og stavlegjer i skipet har gått tapt, mens takstolen over koret er bevart.[16]

Restaurering 1965[rediger | rediger kilde]

Ved restaureringen i 1959-1965 ble kirken ført tilbake til utseendet den fikk i renessansetiden omkring 1600. Det meste av det gamle inventar er tilbakeført. Det ble samtidig gjennomført arkeologiske undersøkelser under ledelse av Hans-Emil Lidén.[16]

«Landskap ved Kaupanger med stavkirke» fremstilt av I.C. Dahl i 1847. Dahl brukte Vang stavkirke som modell i dette bildet.[17]

Bilder[rediger | rediger kilde]

  • Interiør med staver, prekestol og alter
    Interiør med staver, prekestol og alter
  • Skipet med midtgang og stavrekker
    Skipet med midtgang og stavrekker
  • Staver, epitafium og lysåpninger
    Staver, epitafium og lysåpninger
  • Alter og kor
    Alter og kor
  • Rosemalt interiør
    Rosemalt interiør
  • Hovedinngang og våpenhus
    Hovedinngang og våpenhus
  • Koravslutning
    Koravslutning

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • ^ Anker, Leif (2005): «Middelalder i tre, Stavkirker» I: Kirker i Norge bind 4. Oslo, ISBN 82-91399-16-6
  • Bjerknes, Kristian (1976): Kaupanger stavkirke og dens konstruksjoner. Oslo, Fabritius. ISBN 82-07-00026-0
  • ^ Bugge Gunnar, Mezzanotte Bernadino (1994): Stavkirker, Oslo. s. 45, ISBN 82-504-2072-1
  • ^ Dietrichson, L. (1892): De norske Stavkirker. Kristiania.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Kaupanger stavkyrkje Arkivert 16. august 2015 hos Wayback Machine., Fortidsminneforeningen, lest 16. september 2015.
  2. ^ Fortidsvern nr. 1-1978, medlemsblad for Fortidsminneforeningen.
  3. ^ Bjerknes, 1976, s. 9-10.
  4. ^ Bjerknes, 1976, s. 92.
  5. ^ Bjerknes 1976 s. 12.
  6. ^ Bjerknes, 1976, fig 46 s. 52.
  7. ^ Bjerknes, 1976, s. 109.
  8. ^ Bjerknes, 1976, s. 87.
  9. ^ Bjerknes 1976 s. 18
  10. ^ Bjerknes 1976 s. 42.
  11. ^ Bjerknes 1976, s. 57.
  12. ^ Bjerknes 1976, s. 70.
  13. ^ Bjerknes 1976 s. 39.
  14. ^ Bjerknes 1976 s. 30
  15. ^ Bjerknes 1976 s. 41.
  16. ^ a b Bjerknes 1976 s. 11, s.98
  17. ^ Bang, Marie Lødrup: Johan Christian Dahl, 1788-1857 : life and works. Oslo : Norwegian University Press, 1987, s. 138, 213, 219.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kaupanger_stavkirke&oldid=24235958»