Øverstkommanderende

Storbritannias statssjef og øverstkommanderende, dronning Elisabeth II, 1986

USAs statssjef og øverstkommanderende, president Barack Obama, 2013

Norges statssjef og øverstkommanderende, kong Harald V, 2010

En øverstkommanderende er en person som har øverste kommando over militære styrker i et bestemt område eller en stat. I praktisk betydning beskriver begrepet den militære myndighet som tilligger statssjefen i en nasjonalstat. Den øverstkommanderende behøver ofte ikke å være eller tidligere ha vært offiser eller å ha tjenestegjort i militæret, og det er på denne måten at sivil kontroll over militæret blir virkeliggjort. Sivil kontroll over militæret er et krav for NATO-medlemskap.

Vervet som øverstkommanderende tilfaller vanligvis statssjefen, selv om den reelle utøvende myndighet innehas av en separat regjeringssjef. I monarkier er monarken øverstkommanderende, mens i republikker er presidenten øverstkommanderende. I kolonier er ofte koloniguvernøren utnevnt til øverstkommanderende over militære styrker i kolonien.

Under den nasjonale øverstkommanderende utnevnes ofte forskjellige regionale øverstkommanderende. For eksempel hadde Royal Navy ved begynnelsen på andre verdenskrig ni forskjellige øverstkommanderende, fra Øverstkommanderende Portsmouth (Commander-in-Chief Portsmouth) til Øverstkommanderende Kina (Commander-in-Chief China Station). Slike lokale øverstkommanderende har vanligvis full avgjørelsesmyndighet.

NATO har også etablert flere øverstkommanderende, for eksempel Øverstkommanderende Allierte styrker Nord (Commander-in-Chief Allied Forces North) og Øverstkommanderende Øst-Atlanteren (Commander-in-Chief East Atlantic).