Samvittighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Samvittighet er en følelse, intuisjon eller intellektuell vurdering som bidrar til å skille rett fra galt. Vurderingen kan være basert på verdier eller normer. I psykologien brukes samvittighet ofte om det som leder til anger når en gjør noe som er imot ens moralske verdier, eller som leder til rettskaffenhet og integritet når våre handlinger er i overensstemmelse med disse normene. I hvor stor grad samvittigheten bidrar til moralske vurderinger eller om slike bør baseres på fornuft og rasjonalitet, har vært en debatt gjennom store deler at vestlig filosofis historie.

Menneskerettighetserklæringen slår fast i artikkel én at: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»[1]

Empati, følelser og samvittighet er knyttet sammen. Samvittighetsfulle personer er pliktoppfyllende og pålitelige, mens samvittighetsløse mennesker er uten anger og kan være psykopater eller narsissister.[2]

Religiøs tilnærming[rediger | rediger kilde]

Hinduismen, og tradisjonen fra bl.a. Upanishadene og Bhagavad Gita, kaller evnen til kunnskap om godt og ondt for samvittighet. Buddha knytter de positive sidene med samvittighet til et rent hjerte og rolig tanke. Islam knytter samvittighet til «Taqwa» som i Koranen omtales som et produkt ikke bare av individets vilje, men som må inspireres av gud. I Bibelen bruker Paulus begrepet samvittighet flere ganger. Blant annet sier han at man kan spise offerkjøtt, i strid med jødisk lov, med god samvittighet om man blir invitert av en ikke-troende, men at man ikke skal spise offerkjøtt dersom andre påpeker det, for samvittighetens skyld. Han skriver at: «Jeg mener da den andres samvittighet, ikke din! For hvorfor skal min frihet bli dømt av en annens samvittighet?»[3] Katlosk tenking anser samvittighet som når dømmekraft og fornuft smelter sammen for å gjøre godt og ikke ondt.

Sekulær tilnærming[rediger | rediger kilde]

Sigmund Freud mente at samvittighet, psykologisk sett, kom fra fremveksten av sivilisasjonen. Ifølge Freud er resultatet av å ikke følge sin samvittighet skyldfølelse, og at både kulturen og individet lager strenge idealer for moralske avgjørelser, der ulydighet fører til "frykt for samvittigheten". Charles Darwin anså samvittighet som noe som utviklet seg for å løse konflikter mellom behovet for selv-opprettholdelse og tryggheten til familien og samfunnet. Richard Dawkins hevder at vår følelse av rett og galt kommer fra vår Darwinistiske fortid.

Filosofisk tilnærming[rediger | rediger kilde]

John Locke skriver at å følge sin samvittighet kan være enten et uttrykk for en konkret type samfunnsmoral eller en spontan individuell forståelse av et evig og uforanderlig prinsipp. En persons samvittighet kan bli motsagt av en annen persons samvittighet. Thomas Hobbes sa at meninger basert på samvittighet burde aksepteres med ydmykhet som potensielt feilaktige og ikke som et uttrykk for absolutt kunnskap eller sannhet.

Dietrich Bonhoeffer så på en dårlig samvittighet som et tegn på at man mistet enhet med sitt dypere selv, og at samvittighet ikke leder oss til å gjøre spesielle ting, men til å være på en spesiell måte. Dårlig samvittighet var for Bonhoeffer ikke likt skam, som moralsk fordømmer ens liv, men en reaksjon på enkelte handlinger. Et menneske med samvittighet sloss en ensom kanp mot situasjoner som krever moralske valg tross sannsynligheten for skadelige konsekvenser. Peter Singer har sagt at vi ofte omtaler en handling som samvittighetsfull for å fornekte enten at motivasjonen var egne behov, som grådighet eller ambisjon, eller at handlingen var et innfall og impulsiv.

Politisk tilnærming[rediger | rediger kilde]

I politisk retorikk har tankefrihet, samvittighet og religionsfrihet ofte vært brukt sammen. Den viktigste arena for samvittighetsfrihet i moderne tid, er fritak fra allmenn verneplikt.[4] Militærnektere har aktualisert behovet for samvittighetsfrihet i mange land, men også samvittighetsfanger, ofte opposisjonelle, har satt fokus på det å følge sin samvittighet.

I Norge er rett til samvittighetsfrihet lovfestet via menneskerettighetsloven. Ifølge tvisteloven skal et vitne stå og love på "ære og samvittighet" at de sier sannheten i rettssalen.[5] Å love på «ære og samvittighet» er også en del av ekteskapsinngåelse.[6]

Menneskerettighetserklæringen artikkel 18 fastslår at «enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet», og noen lover har åpning for fritak av samvittighetsgrunner. Abortloven og loven om rituell omskjæring av gutter har slike klausuler, og at samvittighetsfrihet er et liberalt prinsipp er ofte brukt i argumentasjonen for reservasjonsrett.[7][8][9]

I regimer der ikke-voldelige protester og sivil ulydighet slås ned på med fengsling, tortur, bortførelser, mord eller forfølgelse, kan samvittighetsvegring, å nøle med eller ikke utføre ordre av samvittighetsgrunner, være den eneste praktiske måten for en borger å følge en overnasjonal moral, eller å hevde sentrale historiske rettigheter, slik som rett til liv eller talefrihet. Etter sin død ble Raoul Wallenberg tildelt «the Civil Courage Prize» som gis til «ekstraordinære samvittighetshelter» for sin innsats for jøder i Ungarn under andre verdenskrig.[10] Gruppen den hvite rose skrev løpesedler mot nazismen der det stod: «Vi er ikke tause. Vi er deres dårlige samvittighet.»[11]

Referanser[rediger | rediger kilde]