Samlag
- For andre betydninger av ordet, se Samlag (andre betydninger).
Et samlag eller brennevinssamlag var et utsalgssted i landets byer med kommunal godkjenning, der det ble omsatt spritholdige drikkevarer. Samlagene var i drift i årene 1871 til 1916, da brennevinsforbudet ble innført, og etter opphevelsen av forbudet fra 1928 til 1938 da oppgaven ble overdratt til Vinmonopolet.
Edruelighetssituasjonen i Norge på 1800-tallet var relativt dårlig. Det var mye alkoholmisbruk og utallige skjenkesteder og utsalgssteder i byene, ofte med lite offentlig kontroll. For å få dette inn i mer ordnede former ble det opprettet kommunale (brennevins)samlag. Omsetningen av øl og vin var fremdeles fritt.
Ordningen med samlag mistet en del av sin betydning da brennevinsforbudet ble innført i desember 1916 på grunn av forsyningssituasjonen under verdenskrigen. Ordningen med samlag med kommunal godkjenning fortsatte likevel etter høsten 1922, da Vinmonopolet ble opprettet. I 1938 ble den norske samlagsordningen avviklet ved at samlagenes aktiva og passiva ble overtatt av Vinmonopolet.
Historikk frem til 1871[rediger | rediger kilde]
Brennevinet kom til Skandinavia på 1400-tallet, via handelsmenn i Lübeck. Navnet stammer fra «brent» (destillert) vin. Og de første 200 årene ble det nesten utelukkende brukt til fremstilling av krutt.
Det var først tidlig på 1600-tallet at folk lærte seg å destillere til eget forbruk. Brennevinsproduksjonen startet i byene, men bredte seg snart til bondebefolkningen på landsbygda (som da utgjorde ca. 90% av befolkningen). Først var det for det meste øl og mjød som ble destillert til brennevin, men etter hvert ble det vanlig å bruke gjæret korn.
I nødsårene på slutten av 1600-tallet ble det innført forbud mot hjemmebrenning, bl.a. fordi den gikk ut over matkornproduksjonen. På 1700-tallet kom opplysningstiden, og med den liberalismen, og forbudet mot egenprodusert brennevin ble opphevet i byene i 1792. Fra 1816 hadde alle som var eier av et matrikulert bruk på landet, rett til å produsere og omsette brennevin etter fastsatte regler. Enkelte yrkesgrupper var imidlertid unntatt (bl.a. lensmenn).
På grunn av økende alkoholmisbruk i befolkningen, spesielt i de voksende byene, tiltok motstanden mot det liberale lovverket utover på 1800-tallet, og «Avholdsbevegelsen» ble etablert.
I 1837 innførte man en avgift på småsalg av brennevin. Samme år fikk man også formannskapsloven der formannskapet fikk myndighet til å uttale seg om hvor mange skjenkebevillinger som skulle gis i kommunen. To sentrale virkemidler i norsk alkoholpolitikk, særavgifter på salg og nødvendigheten av skjenkebevilling ble dermed innført.
Etter 1871[rediger | rediger kilde]
Avholdsbevegelsen sto særlig sterkt på Sør- og Vestlandet, og det er ikke unaturlig at landets første kommunale brennevinssamlag ble etablert i 1871 i Kristiansand. Det ble bestemt at all omsetning av sprit i kommunen skulle foregå på et sted, og at en del av overskuddet av omsetningen skulle gå til å dekke skadevirkningene av alkoholkonsumet. Riktignok kom opprettelsen som resultat av en slags krise, ettersom alle private aktører som drev salg og skjenking av brennevin, hadde sagt fra seg retten i protest mot høye kommunale avgifter. Ideen kom fra Gøteborg i Sverige, der hadde de et såkalt bolag, eller aksjeselskap eid av byens fremste borgere (menn). På aksjekapitalen skulle det være en fast rente, forretningen skulle drives av en bestyrer med fast lønn, og overskuddet skulle gå til gode formål i kommunen.
Dermed kunne en i Kristiansand starte på nytt ved å både sørge for at brennevin var tilgjengelig, samtidig som salg og skjenking kunne foregå i mer ordnede og kontrollerte former. Etter hvert gjorde andre byer det samme, og i løpet av de neste årene frem til 1879 fikk 32 av landets byer slike samlag, i 1894 hadde hele 51 av 58 byer og ladesteder utsalg for brennevin.
Dette året kom en ny brennevinslov og slo fast at all omsetning av brennevin, bortsett fra partisalg over 250 liter, skulle legges inn under samlag, og at 65 prosent av overskuddet skulle tilfalle staten. Men så sent som i 1899 ble fremdeles halvparten av all lovlig brennevinsomsetning i landet gjort utenom samlagene. I 1904 kom forslag til en ny, samlet alkohollov opp til behandling i Stortinget, hvor hovedtendensen var en bekreftelse av de gjeldende lovregler. Samlagsordningen og de lokale folkeavstemninger skulle bestå, og som før var det opp til kommunestyrene å avgjøre om salg av vin og øl skulle være gjenstand for bevilling. Tillatelser til å omsette brennevin hadde helt siden 1866 vært gitt for 5 år av gangen. Vin og ølomsetning hadde ikke noe med dette å gjøre, og var ofte omfattet av livsvarige rettigheter. Dette ble opphevet i 1917.
Det ble videre bestemt at lokale folkeavstemninger, som kunne avholdes hvert 5. år, skulle avgjøre hvilke byer som skulle ha samlag, og avstemningsreglene skulle favorisere den rådende situasjonen ved at de som ikke stemte, ble tatt til inntekt for status quo. Før den tid var det kommunestyret som hadde bestemt om det skulle være samlag i byen. Stemmeretten ved slik avstemninger var overraskende vid i forhold til vanlig stemmerett, alle hjemmehørende i byen over 25 år kunne avgi stemme, også kvinner. Det første steget for kvinner på den offentlige arenaen var altså i de lokale avstemningene om samlaget skulle fortsette sin drift eller ikke. Det er vel trolig at bakgrunnen for dette var at kvinner i større grad stod for en edruelig linje og derved ville medvirke til en reduksjon av antallet samlag.
Det var særlig avholdsbevegelsen som gikk inn for å stoppe brennevinssamlagene. Grunnen var at samlagene hadde ført til at omsetningen foregikk i lyse og fine lokaler, som igjen gjorde det mer sosialt akseptert å besøke et slikt sted. I disse årene var også avholdsbevegelsen på sterk fremmarsj, og brennevinssamlagene ble etter hvert hovedfienden. Faktum er at som en følge avholdspolitikken og avholdsbevegelsens økende styrke, sank antall byer med samlag fra 51 i 1894 til 13 i 1913.
I 1910 ble det nedsatt en ny alkoholkommisjon. Den leverte sin innstilling i 1916, og i denne innstillingen finner vi alle de tre hovedretningene i alkoholpolitikken representert. Flertallet på seks avviste avholdsbevegelsens mål om et totalforbud mot alkoholomsetning, og gikk inn for en fortsatt legal omsetning av alkohol, men under sterk offentlig kontroll. Et mindretall på to, Sven Aarrestad og Adam Egede-Nissen, forsvarte avholdsbevegelsens tradisjonelle linje, som gikk ut på et forsvar for en regulert alkoholomsetning, og et mål om å oppnå totalforbud – i første omgang mot brennevin – gjennom lokale folkeavstemninger. Endelig var det et mindretall på én, Johan Scharffenberg, som gikk inn for et landsomfattende totalforbud mot all alkoholomsetning.
Ved behandlingen av alkoholkommisjonens innstilling i Stortinget i 1918, ble det vedtatt en ny lov om salg og skjenking av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Loven slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle legges inn under samlagene, og at samlagenes overskudd i sin helhet skulle tilfalle statskassen. Dermed var de privatøkonomiske interessene helt ute av brennevinssalget, men fremdeles kunne brennevinsproduksjon foregå i privat regi. Det ble også vedtatt et forslag som både skulle gjøre det vanskeligere å opprette nye samlag og lettere å legge ned allerede eksisterende. Loven av 1918 sa nemlig at alle som ikke møtte fram ved samlagsavstemningene, skulle telle som om de hadde stemt mot samlag. Det ble slått fast at alt salg av øl og vin skulle være gjenstand for kommunal bevilling, og det vanlige var at det ble gitt bevilling for en periode på ett år.
Da Vinmonopolet ble opprettet i 1922, fortsatte samlagene sine utsalg stort sett på samme måten som tidligere. I 1930 var det utenom byene Oslo, Bergen og Trondheim bare 10 vinmonopolfilialer, mens det var 17 samlagsutsalg.
Da samlagsinstitusjonen ble avviklet i 1938 var det samlag i 16 kommuner. Vinmonopolet overtok samlagenes aktiva og passiva, og fikk heretter rent monopol på salg av vin og brennevin over disk. Vinmonopolet fikk bevilling til å opprette polutsalg i alle kommunene som hadde hatt samlag, bortsett fra Grimstad. De aller fleste av samlagenes ansatte fortsatte i Vinmonopolet.
Antallet brennevinssamlag[rediger | rediger kilde]
| År/Periode | Byer | Folkemengde | Andel av bybefolkning |
|---|---|---|---|
| 1894 | 51 | 466117 | 97,5% |
| Etter avstemninger 1895-99 | 27 | 465184 | 72,9% |
| Etter avstemninger 1900-04 | 32 | 505938 | 79,3% |
| Etter avstemninger 1907 | 27 | 467998 | 74,8% |
| Etter avstemninger 1913 | 13 | 412486 | 59,5% |
| Brennevinsforbud 1916-1927 | |||
| 1927 | 12 | 459157 | 58,4% |
| Etter avstemninger 1928 | 15 | 538087 | 68,4% |
| Etter avstemninger 1934 | 17 | 559778 | 69,9% |
| Ved avviklingen 1938 | 16 | ||
Inntil 1914 hadde følgende 29 byer brennevinssamlag (-utsalg): Fredrikshald*, Sarpsborg (utsalg), Hølen*, Drøbak, Kristiania, Hamar, Kongsvinger, Lillehammer*, Gjøvik, Hønefoss*, Drammen*, Kongsberg*, Svelvik*, Holmestrand, Horten*, Åsgårdstrand, Tønsberg*, Larvik*, Skien (utsalg), Arendal, Grimstad*, Kristiansand*, Egersund*, Bergen, Molde*, Trondhjem, Bodø, Tromsø og Vadsø*. Stavanger hadde også en gammel rettighet, men omsetningen var ganske ubetydelig og følgelig ikke medregnet.
I 1913 ble samlagene nedstemt i byene merket med *, og disse opphørte sin virksomhet 30. juni 1914 (Svelvik 6. januar 1914), unntatt Tønsberg som fortsatte de følgende år ettersom avstemningen ble underkjent. De tørrlagte byer var: Stathelle, Notodden, Sogndal, Skudeneshavn, Kopervik, Florø, Levanger og Narvik, mens de øvrige byer hadde salg og skjenking av øl og vin.
Se også[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Det historiske grunnlaget for norsk alkoholpolitikk[død lenke]
- Per Fuglum – Brennevinsforbudet i Norge. 1995, 659 sider – ISBN 9788251914147
- Olav Hamran og Christine Myrvang – Fiin gammel , Vinmonopolet 75 år. 1998, 493 sider – ISBN 8251837383
- «Norges Lover for Folk paa Landet» (1882).