Thorbjørn Berntsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thorbjørn Berntsen
Thorbjørn Berntsen. Folkets Hus i Oslo 2007
Foto: Harry Wad
Født13. apr. 1935[1]Rediger på Wikidata (88 år)
Aker
BeskjeftigelsePolitiker, rørlegger Rediger på Wikidata
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
UtmerkelserDen norske friluftslivprisen (2004)
Bypatrioten (2006)
Norges miljøvernminister
3. november 1990–17. oktober 1997
RegjeringBrundtland III og Jagland
ForgjengerKristin Hille Valla
EtterfølgerGuro Fjellanger
Stortingsrepresentant
1977–1997
ValgkretsOslo

Thorbjørn Berntsen (født 13. april 1935 i Aker kommune) er norsk tidligere politiker (Ap). Han var i en årrekke stortingsrepresentant, og han var miljøvernminister 19901997.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Berntsen jobbet som skipsrørlegger i Nylands verksted i 19511966, og er en av få sentrale Ap-politikere i nyere tid som har bakgrunn som industriarbeider.

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Han var stortingsrepresentant fra 1977 til 1997, og vararepresentant fra 1965 til 1977. Han møtte allerede som vararepresentant i 1971 for Trygve Bratteli som da ble statsminister, og fra 1973 til 1976 møtte Berntsen fast for Trygve Bratteli, og deretter for Knut Frydenlund fra 1976 til 1977.

Berntsen var formann i Oslo Arbeiderparti fra 1976 til 1982[2]. Han ble nestleder i Arbeiderpartiet i 1989. Ved valget av nestleder var det spenning før avstemningen på landsmøtet om den innstilte kandidaten Gunnar Berge eller Berntsen, som var blitt benket, skulle vinne. Det endte med at partiet endret vedtektene slik at det ble to nestledere, og dermed ble begge valgt inn som nestledere. Han gikk av som nestleder i 1992.

Berntsen har også vært hovedmannen bak den arbeidsmiljøloven Norge har i dag. På bakgrunn av dette har han fått tittelen «arbeidsmiljølovens far».

Som miljøvernminister ble Berntsen kjent som en arg motstander av det britiske kjernefysiske reprosesseringsanlegget Sellafield.

Det vakte internasjonal oppsikt da Berntsen i august 1993 på et debattmøte i Grimstad omtale den britiske miljøvernministeren John Gummer som «den største drittsekk jeg i mitt liv har truffet». Bakgrunnen for Berntsens syn på Gummer var en samtale de to hadde hatt tidligere samme år der Berntsen hadde tatt opp de problemene sur nedbør påfører Norge og at den kom fra utslipp i England. Gummer hadde da under samtalen kommet inn på norsk hvalfangst, som han var sterkt imot, og han var ifølge Berntsen uforskammet mot Norge og den norske regjering.[3] Berntsens karakteristikk ble av engelske aviser oversatt som «John Gummer is the biggest shitbag I have ever met». Berntsen sa etterpå «jeg pleier å si ting direkte, så folk forstår hva jeg mener», men skjønte de negative reaksjonene og innrømmet at han kunne ha brukt andre ord.[3]

Annet[rediger | rediger kilde]

Berntsen ble i løpet av sin politiske karriere kjent for en rekke «friske utspill». Blant annet vakte det oppsikt i mediene da han i 2002 uttalte «... at noen har truet seg til å danse med Anniken Huitfeldt på et fylkespartimøte - den personen må ha vært jævla full».[4] Feiden mellom han og Huitfeldt ble avsluttet kort tid etter.

I 2006 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel.

Familie[rediger | rediger kilde]

Thorbjørn Berntsen er svigerfar til høyesterettsdommer Kine Elisabeth Steinsvik.[5]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Trond Hansen, Stein Bjørge, Yngve Hågensen og Thorbjørn Berntsen: Stemmer fra jernalderen, Schibsted Oslo 2005
  • Berntsen, Thorbjørn: Klar tale. Fra dokk til ting, Oslo 1988
  • Berntsen, Thorbjørn: Atomvåpen og usikkerhetspolitikk, Tiden Oslo 1980

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tor Edvin Dahl: Bygutten som var fra landet (intervju med Torbjørn Berntsen), i Tor Edvin Dahl: Oslo – barndommens by, Gyldendal Oslo 2000

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Thorbjørn_Berntsen[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Biografi: Berntsen, Thorbjørn». Stortinget (norsk). 9. november 2021. Besøkt 10. januar 2022. 
  3. ^ a b «Udiplomatisk Berntsen får britisk støtte». Aftenposten. 18. august 1993. s. 3. 
  4. ^ http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=8685959
  5. ^ «Habiliteteten til fire høgsterettsdommarar i "klimasøksmålet"». Norges Høyesterett. 28. oktober 2020. Besøkt 24. januar 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]