Mahmoud Ahmadinejad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mahmoud Ahmadinejad
Født28. okt. 1956[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Aradan
BeskjeftigelseUniversitetslærer, politiker, ingeniør Rediger på Wikidata
Akademisk gradSivilingeniør
Utdannet vedIran University of Science and Technology (1975–) (akademisk grad: bachelor i ingeniørfag, studieretning: byggeteknikk)
EktefelleAzam Farahi (1981–)
PartiForbundet av det islamske Irans utviklere
Samfunnet av den islamske revolusjonens hengivne
NasjonalitetIran
Medlem avForbundet av det islamske Irans utviklere
UtmerkelserAugusto César Sandino-ordenen
Æresdoktor ved det Libanesiske Universitet
Æresdoktor ved Universitetet i Havanna
Irans president
2005–2013
ForgjengerMuhammed Khatami
EtterfølgerHassan Rouhani
Signatur
Mahmoud Ahmadinejads signatur
Mahmoud Ahmadinejad på Commons

Mahmoud Ahmadinejad (محمود احمدی‌نژاد, født 28. oktober 1956) er en iransk politiker som var president i Iran fra 2005 til 2013. Han var tidligere borgermester i Teheran (2003-05) og er vidt regnet for å være en religiøs konservativ med et folkelig syn, men samtidig sosialt radikal.[5] Han er sønn av en smed og ble i 1990 guvernør i Ardabil, en by med en konservativ religiøs befolkning. Her måtte han som leder forholde seg til et alvorlig jordskjelv og en flomkatastrofe på 1990-tallet.[6] Ahmadinejad regnes som en «mann av folket» og en politiker som står nær Irans øverste åndelige og politiske leder, ayatolla Ali Khamenei. Han har størst oppslutning blant de fattige og religiøse deler av den iranske befolkningen.[7] Som tidligere offiser i Revolusjonsgarden og leder for den religiøse Basij-militsen har han også støtte langt oppe i det iranske makthierarkiet.[6] Han har i sin presidentperiode ført en forholdsvis konfronterende linje overfor USA[8][9] og Israel,[10][11] men har hatt et forholdsvis godt forhold til land som Kina, Russland, Pakistan, India, Libanon, samt flere latinamerikanske land.[12][13][14] Forholdet til Venezuelas president, Hugo Chávez, skal være særlig bra.[15] Ahmadinejad har ellers markert seg som en sterk støttespiller for fremdriften av Irans atomprogram.[16] Innenrikspolitisk har han ført en forholdsvis konservativ linje, blant annet med sterkere vekt på moral, religion og påkledning.[11][17] Han representerer dermed et brudd med politikken til sin forgjenger, Muhammed Khatami, som førte en mer moderat innenrikspolitikk og tilnærming til Vesten.[11]

Ahmadinejads kritikk og tildels harde verbale utfall overfor USA har blitt tolket som at han vil USAs globale hegemoni til livs.[18] Han har flere ganger gitt uttrykk for at USA og Storbritannia representerer en anakronisme i verden.[18]

Ahmadinejad er utdannet ingeniør og var professor ved Irans teknologiske og vitenskapelige universitet før han ble borgermester. Politisk er Ahmadinejad medlem av Det islamske samfunn av ingeniører, men han har også et solid maktgrunnlag i partiet Alliansen av byggere av islamsk Iran (også kjent som Abadgaran). Ahmadinejad er regnet som en av hovedfigurene i denne partialliansen. Alliansen ble delt i synet på støtte til ham og Muhammed Bagher Ghalibaf i den første runden av valget.

Valget i 2005[rediger | rediger kilde]

Ved presidentvalget i Iran 12. juni 2009 hevdet hans medarbeidere å ha vunnet valget like etter at stemmelokalene stengte,[19] men landets åndelige leder Ali Khamenei satte igang etterforskning av valget etter påstander om valgfusk.[20]

Ahmadinejad ble valgt til president i Iran 24. juni 2005 etter den andre valgrunden av presidentvalget fremfor sin rival, tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, som Ahmadinejad beseiret med 61,69 % av de rundt 28 millioner stemmene. Valgdeltakelsen var på rundt 59,6 %. Før første stemmerunde ble rundt 1000 kandidater diskvalifisert av det iranske vokterrådet, som etterlot syv kandidater i første runde. Rafsanjani vant flest stemmer i første runde, mens Ahmadinejad kun sikret 19,48% av stemmene. Iranske analytikere forklarer Ahmadinejads støtte, særlig blant de fattigere klassene i folket, med hans enkle livsstil og populistiske meninger.

Plattform[rediger | rediger kilde]

«Den grønne bevegelsen» til støtte for Ahmadinejads motkandidat Mir-Hossein Mousavi (midt i bildet) i 2009

Ahmadinejad har generelt sendt blandede signaler om sine planer for presidentskapet, som noen amerikanske analytikere regner å være skapt for å trekke til seg både religiøse konservative og de sosialt og økonomisk fattigere menneskene. Det følgende er basert på hva som ikke vites å ha blitt benektet senere av ham eller hans tilhengere. Hans motto for kampanjen var «det er mulig og vi kan gjøre det» (می‌شود و می‌توانیم).

I hans kampanje tok Ahmadinejad en populistisk innfallsvinkel, ved å legge vekt på sitt enkle liv, og sammenlignet seg med Muhammed Ali Rajai, den andre presidenten i Iran, et krav som møtte protester fra Rajais familie. Ahmadinejad planlegger å skape en «regjering som er et eksempel for verdens folk» i Iran. Han er en selverklært prinsipplist, med hvilket han mener å handle politisk på islamsk grunnlag med revolusjonære prinsipper. Et av hans mål er å «sette olje-inntektene på bordet til folk», der han henviser til at Irans profitt fra landets oljevirksomhet skal distribueres blant de fattigere klassene.

Ahmadinejad var den eneste presidentkandidaten som snakket mot fremtidige relasjoner med USA. Han anklaget også USA, i et intervju med Irans statlige kringkasting noen få dager før valget, for å være «ensidig, samlet mot den islamske verden». Han har åpenlyst noe mot vetomakten som er gitt til de fem permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd. I det samme intervjuet nevnte han at «det er ikke bare for noen få stater å sitte og legge ned veto mot saker som hele verden er enig i. Skulle slike privilegier fortsette å eksistere, bør den muslimske verden med en befolkning på nesten 1,5 milliarder bli gitt det samme privilegiet.» I tillegg forsvarte han Irans atomprogram og har anklaget «noen få arrogante makter» for å forsøke å begrense Irans industrielle og teknologiske utvikling i dette og andre felter. Til spørsmål fra en Shargh-journalist om frigjørelsen av politiske fanger dersom han ble president, svarte han med et spørsmål: «Hvilke politiske fanger? De politiske fangene i USA?»

Etter at han ble valgt, uttrykte han «takk til martyrenes blod, en ny islamsk revolusjon har kommet, og den islamske revolusjonen i 1384 [det nåværende iranske år] vil, dersom Gud vil, kutte røttene til urettferdighet i verden. Bølgen av islamsk revolusjon vil snart nå hele verden.»[21]

I den andre valgkamprunden sa han at «vi deltok ikke i revolusjonen for steg-for-steg-styre [...] Denne revolusjonen forsøker å nå verdensomspennende styre».[22] Han har også nevnt at han har et utvidet program for å bekjempe terrorisme og for å forbedre relasjonene med utlandet, og har tatt til orde for sterkere bånd med Irans naboer og få slutt på visumkrav mellom stater i regionen. «Folk burde kunne besøke hvor de vil fritt. Folk burde ha frihet i deres pilegrimsreiser og turer.»

Ahmadinejad unngår vanligvis intervjuer med uavhengige journalister, eller unngår å svare på deres spørsmål ved å stille andre spørsmål[23] og ber dem om ikke å stille «kompliserte spørsmål».[24]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ahmadinejad med øverste leder Ali Khamenei (i midten) og motkandidat Ali Akbar Hashemi Rafsanjani (til venstre), november 2005.
Foto: Khamenei.ir

Han er født i Arādān-landsbyen Garmsar, og hans far er en smed. Familien hans flyttet til Teheran da han var ett år gammel. Han ankom Irans teknologiske og vitenskapelige universitet for å studere til sivilingeniør i 1976. Han fortsatte sine studier ved det samme universitetet, og gikk inn i mastergrad-programmet for sivilingeniører i 1986. Samtidig sluttet han seg til Det islamske revolusjonære vokterkorpset, og fullførte sin doktorgrad i bygging og planlegging av trafikk og transport. Utdanningsprogrammet var et spesielt program for medlemmer av de revolusjonære vokterne som ble finansiert av organisasjonen. Etter avlagt eksamen ble Ahmadinejad professor ved avdelingen for sivilingeniører ved universitetet.

I 1979 var Ahmadinejad øverste representant fra universitetet til den uoffisielle samlingen som av og til møtte ayatollah Khomeini. I disse samlingene ble Kontor for styrkende enhet (daftar-e tahkim-e vahdat) skapt. Flere medlemmer i denne studentorganisasjonen stod bak overtagelsen av den amerikanske ambassaden som førte til gisselkrisen i Iran. Ahmadeinejad ble medlem av studentorganisasjonen. Før overtagelsen av ambassaden, foreslo Ahmadinejad et samtidig eller lignende forsøk mot ambassaden til Sovjetunionen, men ble nedstemt.

I 1986 under Iran-Irak-krigen tilsluttet Ahmadinejad seg Det islamske revolusjonære vokterkorpset i [...]. Etter trening ved hovedkvarteret, deltok han i operasjoner mot Kirkuk, Irak. Senere ble han også den ledende ingeniøren for den sjette armé i vokterkorpset og leder for korpsets stab i de vestlige provinsene i Iran. Etter krigen tjente han som viseguvernør og guvernør i Maku og Khoy, rådgiver for ministeren for kultur og islamsk rådgivning og guvernør av den nylig etablerte Ardabil-provinsen fra 1993 til oktober 1997.

Tiden som borgermester[rediger | rediger kilde]

Ahmadinejad var en ukjent figur i iransk politikk frem til han ble valgt til borgermester av det andre byrådet i Teheran 3. mai 2003, etter at en valgdeltagelse på 12% førte til valget av de konservative kandidatene i Alliansen for byggere av islamsk Iran. I hans periode som borgermester, reverserte han mange av de forandringene som tidligere borgermestre hadde innført, innførte separering av heiser for menn og kvinner i kontorene til de lokale styresmaktene og foreslo begravelsen av likene til martyrene fra Iran-Irak-krigen i de største bytorgene i Teheran.

Som borgermester ble også Ahmadinejad ansvarlig styreleder av den daglige avisen Hamshahri. Han sa opp Muhammed Atrianfar som redaktør og erstattet ham med Alireza Sheikh-Attar. Ahmadinejad sa senere opp Sheikh-Attar 13. juni 2005 (noen få dager før presidentvalget), for ikke å støtte ham i embedet. Sheikh-Attar ble erstattet av Ali Asghar Ash'ari, en tidligere viseminister for kultur og islamsk rådgivning under ministeren Mostafa Mirsalim. Nafiseh Kouhnavard, en av Hamsharis journalister, ble sagt opp fordi han spurte president Khatami om de «røde linjene» i regimet og ulovlige parallelle ettertningsbyråer. Dette spørsmålet regnet Ahmadinejad ikke som passende. Hun ble senere anklaget for å spionere for Tyrkia og Aserbajdsjan.

Ahmadinejad er kjent for å ha kranglet med den reformvennlige forrige presidenten, Muhammed Khatami, som da hindret ham fra å delta på møtene til ministerstyret, et privilegium som vanligvis blir gitt til borgermestrene av Teheran. Han har offentlig kritisert Khatami for å ignorere almenhetens daglige problemer.

Etter to år som borgermester var Ahmadinejad en av 65 finalister for Årets borgermester i verden 2005[25] ut av 550 nominerte borgermestre. Bare ni av disse var fra Asia.

Ahmadinejad trakk seg fra sin post som borgermester av Teheran etter at han ble valgt til president. Hans oppsigelse ble akseptert 28. juni 2005. Ahmadinejads etterfølger som midlertidig leder av de lokale styresmaktene i Teheran var Ali Saeedlou, som hadde vært en av hans viseborgermestre.[26]

Utenrikspolitisk og forholdet til Vesten[rediger | rediger kilde]

Ahmadinejad med Brasils president Lula da Silva (til venstre) i Iran, 2010.
Demonstrasjon i Oslo i 2009 mot gjenvalg tav Ahmadninejad.

Ahmadinejads harde verbale utfall mot Israel og USA, samt hans samarbeidsproblemer knyttet opp til Irans atomprogram, har bidratt til å gjøre ham til en omstridt person i Vesten. Reaksjonene har vært særlig skarp fra USA, som flere ganger har truet med militært angrep på Iran. Også Israel har flere ganger truet landet med militært angrep.[27] Ett av de utspill som vakte størst oppmerksomhet internasjonalt kom under en tale han holdt i forbindelse med studentkonferansen «Verden uten sionisme» i oktober 2005. Her skal han ha gjentatt Ayatollah Khomeinis oppfordring fra 1980-tallet om å «fjerne Israel fra verdenskartet» samt at Israel burde flyttes til Europa.[28] Senere samme høst holdt han en tale der han sådde tvil om Holocaust. Uttalelsene ble møtt av sterke reaksjoner, særlig fra regjeringshold i Tyskland, USA og Israel.[29] Våren 2009 holdt han en omstridt tale på FNs rasismekonferanse i Durban i Sør-Afrika. Her kom han atter med harde utfall mot Israel, som han omtalte som en rasistisk stat.[30] Han kritiserte også USAs framferd i Afghanistan og Irak, og kritiserte USA for å ha forsvart det han kalte «rasistiske handlinger mot Gaza» (se Gazakrigen 2008–2009).[30] Flere EU-delegater forlot møtet i protest mot Ahmadinejads påstander. USA, Canada, Israel, Nederland og Australia hadde boikottet konferansen på forhånd.[30] I 2010 holdt han en omstridt tale i FNs generalforsamling der han gikk langt i å hevde at Terrorangrepet 11. september var planlagt og utført av USA selv, for å redde «zionistregimet» i Midtøsten. Flere delegater fra USA og EU forlot salen i protest.[31] Høsten 2010 var han på statsbesøk i Libanon der han blant annet gjentok den krasse retorikken overfor Israel. Han besøkte også den Sør-Libanesiske landsbyen Bint Jbeil, som ble tungt bombardert under krigen mellom Hizbollah og Israel i 2006. Besøket ble ansett som provoserende og destabiliserende fra israelsk hold.[32] Knessetmedlem Arye Eldad, fra det nasjonalistiske israelske partiet Nasjonal Union, mente at det israelske militæret burde benytte anledningen til å skyte Ahmadinejad når han var så nær grensen til Israel.[33]

Like etter at Ahmadinejad ble innsatt som president ble han fra amerikansk hold anklaget for å ha vært en av gisseltakerne under Gisselkrisen i Iran i 1979. Disse beskyldningene var basert på et fotografi fra gisselaksjonen, men påstandene ble blankt avvist fra iransk hold.[34] Påstandene ble etterforsket av CIA, som kom til den konklusjonen at det trolig ikke var Ahmadinejad som figurerte på bildet.[35]

Ahmadinejad har ført en kritisk linje overfor FN og har tatt til orde for grunnleggende reformer av organisasjonen. Han har i den forbindelse vært særlig kritisk til den mektige rollen som USA har der.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mahmoud-Ahmadinejad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Mahmud Ahmadinedschad, Munzinger IBA 00000025386, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Prabook, Prabook-ID 571760[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Mahmud (Mahmoud) Ahmadinejad, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ahmadinejad-mahmud-mahmoud, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Dagbladet - Fakta sjefene (15.7.2007)
  6. ^ a b NTB - Ahmadinejad: Politisk komet i Teheran (24.6.2005) «48 år gamle Ahmadinejad er sønn av en smed og ble i 1990 guvernør i Ardebil, en by med en konservativ religiøs befolkning. Her måtte han som leder forholde seg til et alvorlig jordskjelv og en flomkatastrofe på 1990-tallet.»
  7. ^ Lindstad, Trond Ali (Dagbladet) - Iran for de fromme og de fattige (16.6.2009)
  8. ^ Dagbladet - USA og Midtøsten (24.01.2009) «Det er heller ikke ventet at direkte bilaterale forhandlinger mellom Iran og USA kan komme i stand før etter det iranske presidentvalget i juni, og da bare dersom Ahmadinejad går av.»
  9. ^ Dagbladet - FAKTA Iran-saken (17.7.2007)
  10. ^ Dagbladet - «Israel er et råttent, dødt tre» (14.04.2006) «Irans president Mahmoud Ahmadinejad kom med nye harde utfall mot Israel på en konferanse til støtte for palestinerne i Teheran i dag.»
  11. ^ a b c Lodgaard, Sverre (Dagbladet) - Det diplomatiske spillet om Iran (13.6.2006) «DEN FORRIGE PRESIDENTEN, den liberale Mohammed Khatami, prøvde å komme Vesten i møte, men uten å oppnå konsesjoner. For den mer fundamentalistiske Ahmadinejad var det nærliggende å slutte at en myk linje ikke ville føre fram.»
  12. ^ Dagbladet - Kina, India og Pakistan støtter Ahmadinejad (16.06.2009)
  13. ^ Dagbladet - Iran ruster opp USAs bakgård (10.8.2007)
  14. ^ Dagbladet - Prestestyre mot atom-president (17.1.2007)
  15. ^ Dagbladet - EVIG DIN (15.2.2009)
  16. ^ Dagbladet - Vil bygge ti nye anrikingsanlegg (08.02.2010)
  17. ^ Dagbladet - Motekontroll i Iran (02.01.2007) «Helt siden president Mahmoud Ahmadinejad kom til makta ved valg i august 2005, har kleskodene blitt strammet inn.»
  18. ^ a b c Dagbladet - Mahmouds spill (21.9.2006)
  19. ^ ABC Nyheter Arkivert 14. juni 2009 hos Wayback Machine. – «– Ahmadinejad fortsetter som president», 12. juni 2009.
  20. ^ Asociated Press – «Iran supreme leader orders probe of election fraud», 15. juni 2009.
  21. ^ Artikkel fra Timesonline.co.uk
  22. ^ news.gooya.com – Artikkel
  23. ^ Roozonline.com - Nyhetsbilde Arkivert 21. juni 2005 hos Wayback Machine.
  24. ^ Irna.ir (Islamic Republic News Agency) Arkivert 1. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  25. ^ Worldmayor.com – Artikkel
  26. ^ Iransk Nyhetsartikkel Arkivert 18. oktober 2005 hos Wayback Machine.
  27. ^ Dagbladet - Israel truer Iran (21.01.2006)
  28. ^ Dagbladet - Vil kaste Iran ut av FN (27.10.2005)
  29. ^ Dagbladet - Israel bør flyttes til Europa. I tillegg sår Irans president tvil om Holocaust. (08.12.2005)
  30. ^ a b c Dagbladet - EU-land forlot rasismekonferanse i protest (20.4.2009)
  31. ^ Dagbladet - USA arrangerte 9/11-angrepene for å hjelpe Israel (24.9.2010)
  32. ^ Dagbladet - Ahmadinejad mottatt som helt i Libanon (14.10.2010)
  33. ^ ABC nyheter - Israelsk politiker truet Irans president på livet (14.10.2010) Arkivert 16. oktober 2010 hos Wayback Machine.
  34. ^ Aftenposten - Irans president var gisseltaker (30.06.2005)
  35. ^ CNN - Sources: CIA finds Iranian president likely not hostage-taker (12.8.2005)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Valg og profil[rediger | rediger kilde]

Kritikk og anklager[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Mahmoud Ahmadinejad – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mahmoud_Ahmadinejad&oldid=23361648»