Lars Gule

Denne artikkelen er semibeskyttet på grunn av redigeringskrig.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lars Gule
Foto: Sonja Balci/OsloMet
Født24. juni 1955Rediger på Wikidata (68 år)
Oslo (Norge)
BeskjeftigelseFilosof, universitetslærer Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.art. (2003)
Utdannet vedDet humanistiske fakultet
NasjonalitetNorge
Generalsekretær i Human-Etisk Forbund
2000–2005
ForgjengerTove Beate Pedersen
EtterfølgerKristin Mile
Lars Gule på Commons

Lars Gule (født 1955) er en norsk filosof med doktorgrad. Han har vært førsteamanuensis ved Oslomet til han gikk av med pensjon 1. november 2022.[1][2] Ved OsloMet har han forsket på og undervist blant annet om ekstremisme, flerkultur og islam. Gule ble kjent for en større offentlighet i 1977 da han ble arrestert i Beirut med sprengstoff i bagasjen. Fra juli 2000 til desember 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Gule er en hyppig deltaker i offentlig debatt, blant annet som foredragsholder, kronikkskribent og spaltist.

Utdanning og forskning

Lars Gule gikk på ungdomsskole og gymnas i Larvik og startet å studere historie, filosofi og samfunnskunnskap ved Universitetet i Bergen våren 1978. Han ble mag. art. i filosofi i 1987, med historie mellomfag og samfunnskunnskap grunnfag som støttefag. Det faglige fokuset var på Midtøsten og islamsk politisk tenkning; tittelen på magistergraden var ««Adlyd Gud, Hans profet og de med autoritet blant dere». En introduksjon til legitimitetsoppfatninger i klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning». I 1987 administrerte han ved fagområdet Midtøstens språk og kultur og ved Senter for vitskapsteori, begge ved Universitetet i Bergen. I 1989 ble han knyttet til Chr. Michelsens Institutts (CMIs) menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat og en kort periode som administrator. Han arbeidet senere ved Universitetet i Bergen (Senter for utviklingsstudier)[3] som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000).

Gule tok doktorgraden i filosofi (doctor artium) ved UiB i 2003 da han forsvarte avhandlingen Social Development and Political Progress in Two Traditions om utviklingsoppfatninger i vestlige og arabisk/islamske kulturer.[3] Som postdoktor ved Senter for profesjonsstudier (ved HiO/HiOA/OsloMet) begynte han å arbeide med flerkulturelle spørsmål,[4] men terrorangrepet 22. juli 2011 førte til et endret forskningsfokus og Gule har arbeidet med begrepsmessige avklaringer og særlig islamistisk ekstremisme.[5][6][7]

Han har hatt flere forskningsopphold i Midtøsten (Egypt 1985, Syria i 1989, Syria/Egypt i 1991–92, Syria/Libanon/Egypt 2010, Libanon/Syria 2011) og enkelte kortere opphold.[8]

Yrkeskarriere

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

I 2000 ble Gule tilsatt som generalsekretær i Human-Etisk Forbund for en åremålsperiode på seks år og tiltrådte 1. juli samme år. Han virket i denne stillingen til 9. desember 2005. Etter uoverensstemmelse med forbundets hovedstyre valgte han å gå av som generalsekretær om lag seks uker før tiden. Gule skulle uansett over i ny stilling ved Høgskolen i Oslo 1. februar 2006.[9][10][11][12]

Gule var ved sin avgang den generalsekretæren som hadde sittet nest lengst i Human-Etisk Forbunds historie, 5 ½ år.[trenger referanse] Gule vektla livssynslikestilling og menneskerettigheter i sin periode,[13] og bidro hyppig i mediene og den offentlige debatt. Hans kritikk av fundamentalistisk islam var kontroversiell.[14] Han har forsvart muslimers religionsfrihet og rett til å være muslimer i Norge. Kontroversielt var også hans utspill om trossamfunns rett til å diskriminere, blant annet kvinner og homofile, fordi de som føler seg diskriminert jo kan melde seg ut. Etter Gules mening kan derfor ikke staten gripe inn i trossamfunnenes indre anliggender.[15] Han kritiserte også politiets diskriminering av rusmiddelavhengige ved å male over «segregasjonsstreken» ved Plata i 2003.[16]

I Paul Knutsens verk om Human-Etisk Forbunds historie beskrives Gule som en tydelig ideologisk leder av organisasjonen med engasjement for menneskerettighetene.[13]

HiO/HiOA/OsloMet

Fra februar 2006 var han studieleder ved SEFIA, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO, og i august 2007 gikk han over i en stilling som førsteamanuensis (etter nedleggelsen av SEFIA) knyttet til fagområdene flerkulturell forståelse og utviklingsstudier ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier, HiO. Fra januar 2009 var Gule også knyttet til HiOs (fra 1. august 2011 HiOAs) Senter for profesjonsstudier (SPS) i 1/2 stilling som postdoktor. Fra januar 2010 var han postdoktor i full stilling ved SPS fram til august 2013. Etter dette hadde han et engasjement som forsker (førsteamanuensis) ved HiOA (fram til 31. oktober 2014). Fra 1. november 2014 ble Gule fast ansatt ved HiOA i en delt stilling, så full stilling ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning. Ved HiOA, nå OsloMet, har han etter 2012 særlig forsket på og undervist om ekstremisme.[17] Han mottok HiOAs formidlingspris for 2014.[18] Gule gikk av med pensjon 1. november 2022. Han varslet sin avgang i et intervju med Khrono i april dette året. I intervjuet presenterte han også kritikk av utviklingen innen akademia.[19] Selv om Gule har blitt pensjonist, fortsetter han som foreleser og foredragsholder i mange sammenhenger.

Reise til Libanon og fengselsdom

I januar 1977 startet Gule en reise fra Norge som var ment å ta ham gjennom store deler av Midtøsten. I første omgang var målet Libanon, hvor de fleste trodde situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter halvannet år med borgerkrig. Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i organisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Han har i ettertid avvist intensjonen om å delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk».[20][21]

Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel, tenkt gjennomført i begynnelsen av juni 1977, som markering av tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat.

Gule har forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Han avviste disse målene da han var skeptisk til det som kunne anses som en ren terrorhandling. «Mistenkte hadde gjort det kjent for sine oppdragsgivere at han ikke ønsket å ta menneskeliv. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi.[22][23] Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon.[20]

Gule måtte selv velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel. Fordi det ikke var mulig å reise direkte fra Libanon til Israel, skulle Gule reise hjem til Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel etter noen uker. Han fikk en flybillett til Europa og 1 300 US dollar fra DFLP, til dekning av øvrige reiseutgifter.[24]

Khaled Nazzal, den ansvarlige for Ma'alot-massakren, var Gule sin føringsoffiser.[25]

Da Gule den 6. mai skulle forlate Libanon med kurs for Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut cirka 750 gram av sprengstoffet semtex[26] skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter avhør hvor også tortur ble benyttet,[20][27] tilsto han sitt samarbeid med DFLP. Gule har forklart at torturen blant annet omfattet slag under fotsålene og trusler om likvidering.[28][29][20] Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fenghetter og fire brev. Tanken var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.[20]

Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet.[30]

Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977. Da Gule ble løslatt fra libanesisk fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977 ble han avhørt av norsk politi. Påtalemyndighetene reagerte senere med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.[31][32][33][34]

Politisk aktivitet

Som gymnasiast i Larvik deltok Gule i offentlig debatt. Under den generelle radikalisering i 1970-årene inntok Gule radikale standpunkter i frihetlig sosialistisk og marxistisk retning. Han var en periode aktiv i SVU (som senere ble SU) og i SV.[35][36]

Gule argumenterer for en ikkevoldelig revolusjonær posisjon, blant annet som medlem av Folkereisning mot krig, i 1970-årene. På bakgrunn av et radikalt antiimperialistisk syn, ble Gule involvert i den palestinsk-israelske konflikten i 1977 og sa seg villig til å delta i en voldelig aksjon mot Israel. Gule var overbevist om at de imperialistiske og reaksjonære kreftene i verden ikke kunne omstyrtes uten bruk av vold. Det USA-støttede kuppet mot Salvador Allendes regjering i Chile (1973), var sterkt medvirkende til dette synet.[20]

Etter at Gule begynte ved Universitetet i Bergen (UiB) distanserte seg fra marxismen som ideologi og fra «venstresidas voldsromantikk» (blant annet i en selvkritisk artikkel i Dagbladet i 1979). I 1983 kritiserte han i tidsskriftet Ariadne den marxistiske teorien om klassekampens avgjørende betydning for den kommunistiske revolusjonen.[37]

Han ble medlem av AUF-stud. og var en kort periode leder av organisasjonen ved UiB (1984),[38][34] men har siden ikke vært aktiv i AUF (eller Arbeiderpartiet). Han har siden vært partipolitisk uavhengig,[39] men hans samfunnssyn og posisjoner i den offentlige debatt plasserer ham på «venstresiden».[40]

Interessen for Midtøsten etter oppholdet i Libanon i 1977, har Gule fulgt gjennom sine studier. Hans magistergrad i filosofi (1986), Adlyd Gud og de med autoritet blant dere, var en studie av klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Temaet islam og menneskerettigheter har Gule forfulgt siden, blant annet i doktorgradsavhandlingen.

Gule er i offentlig debatt kritisk til totalitære ideologier og religioner. Han støttet Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003.[41] Han deltar som kommentator og debattant i radio og fjernsyn i tilknytning til blant annet spørsmål om Midtøsten, islam, religion og kulturkonflikter.[42]

Gjennom sin periode som generalsekretær i Human-Etisk Forbund drev Gule religionskritikk. Han kritiserte kristendommen og har satt et særlig kritisk søkelys på islam.[43][44][45] Gule avviser og kritiserer det han oppfatter som unyanserte, feilaktige og/eller overdrevne framstillinger av en trussel fra islam.[46][47]

Gule er en sterk kritiker av staten Israel, som han har karakterisert som en rasistisk stat.[48] Han avviser at kritikk av Israel er en form for antisemittisme.[49][50]

Siden 2007 har Gule arbeidet med straffesaken mot en bangladeshisk mann som er tidligere kollega av Gule. Mannen skal ha utsatt sin bangladeshiske kone for vold, blant annet ved å henge henne opp ned etter føttene, ved en anledning i fire timer. I boken Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar fra 2010 gjennomgår Gule etterforskningen, de sakkyndige uttalelsene og dommene, samt pressens rolle, i saken.[51][52][53]

I 2009 tok Gule og Nina Hjerpset-Østlie initiativ til et opprop mot regjeringens forslag til blasfemibestemmelse i straffeloven. Forslaget ble trukket.[54][55]

Etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 har Gule blitt intervjuet og referert av både norske og internasjonale medier, som kommentator om terror og flerkulturelle spørsmål, og fordi han har diskutert med Anders Behring Breivik i kommentarfeltet på nettstedet Document.no.[56][57][58][59][60] Dette bidro til Gules orientering mot ekstremisme som forskningsfelt.

Gule fikk i 2011 og 2012 stipendmidler fra Faglitterært fond for å skrive om ekstremisme etter 22. juli-hendelsene (såkalte 22. juli-stipend).[61] I mars 2012 kom boken Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar som beskriver ulike former for ekstremisme og drøfter ytringsfrihet og ytringsansvar.[34]

På 2000-tallet ble Gule invitert til en humaniskonferanse i USA, men fikk beskjed av ambassaden i Oslo at han ikke ville slippe inn i landet.[62] I januar 2023 ble det offentlig kjent at han står på FBIs hemmelige liste over personer som ikke får være med fly som skal til USA , eller fly over landets teritorium. Lars Gule uttalte da at det aldri har vært aktuelt for ham å reise til USA.[63]

Gule er styremedlem (fra 2014) i BDS Norge. Han har vært varamedlem (2018-2022) til styret i Norsk PEN (2018-2022).[64]

Utvalgt bibliografi

  • «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» i Ariadne 1, 1983
  • «Islam og menneskerettighetene», Humanist, 2-88
  • «Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, 1991
  • «Politivold, forskning og rettssikkerhet: noen vitenskapsteoretiske og forskningsetiske utdypninger», i Lars Gule og Preben Falck (red.), Politivold, forskning og rettssikkerhet: et menneskerettslig søkelys på politivoldskomplekset i Bergen, 1991
  • «Islam and Democracy», Forum for Development Studies nr 2, 1992
  • «Hvor går toleransens grenser?», Samtiden nr. 2, 1996
  • «Trosfrihet i den muslimske verden», Mennesker og rettigheter, Nordic Journal for Human Rights, vol. 3, 2001
  • Social Development and Political Progress in Two Traditions – A Comparative and Conceptual Analysis of Western and Arab-Islamic Ideas of Social and Political Improvement, 2003
  • «Retten til å diskriminere», Samtiden nr. 3, 2003
  • «Islam og religionskritikk». Forord til den norske utgaven av Ibn Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, 2003
  • «Betingelser og begrensninger for livssynsfrihet», Religion og livssyn, 3/04
  • «Statens verdigrunnlag i et pluralistisk samfunn», i Didrik Søderlind (red.), Farvel til statskirken?, 2005
  • Islam og det moderne, 2006
  • «Niqabens paradoksale umulighet», MaiA 4 2006
  • «Humanisme og islam», Religion og livssyn, 4/06
  • «Islam og det moderne – en refleksjon», Minerva, nettutgave (17.09. 2007)
  • «Religionskritikk og folkeskikk. Om begrepene respekt og toleranse», i Didrik Søderlind (red.), Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn, 2007
  • «Sexsalg, sexkjøp og autonomi», i Liv Jessen (red.), Det ideelle offer. Andre tekster om prostitusjon, 2007
  • «Profesjon og flerkulturalitet», i Anders Molander og Lars Inge Terum (red.), Profesjonsstudier, 2008
  • Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar, 2010.
  • Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar, 2012.
  • «Ibn Khaldun - vitenskapen om sivilisasjonene», i Jørgen Pedersen (red.), Politisk filosofi. Fra Platon til Hannah Arendt, 2013.
  • «Venstreekstremisme og terrorisme», i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme. Ideer og bevegelser, 2013.
  • «Hvorfor reiser nordmenn til Syria for å kjempe? - om norsk salafi-jihadisme», i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Islamisme: Ideologi og trussel, 2016.
  • «Etiske utfordringer i ekstremismeforskningen i Norge», i Vidar Enebakk, Helene Ingierd og Nils Olav Refsdal (red.), De berørte etter 22. juli. Forskningsetiske perspektiver, 2016.
  • «De «ekstreme» i vår tid – fra radikalisme til ekstremisme: En skisse av ekstremismens nyere historie i Norge», i Bjørg Seland (red.). Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati, 2018.
  • «Hate and Identity - A social philosophical attempt to understand extremism», FLEKS - Scandinavian Journal of Intercultural Theory and practice. Vol. 6, 2019.
  • «Fremmedkrigere og terror», Kritisk juss. Vol. 45, 2019.
  • «Religious Attire, Equality, Trust, and Freedom of Expression», i Mona Wille (ed.). Freedom of Expression in Universities and University Colleges. More Democracy, More Openness, and More Humanity?, 2020
  • «Islamistisk protest i Norge - Om Profetens Ummah», Arr - Idéhistorisk tidsskrift nr.1, 2022.

Referanser

  1. ^ storbyuniversitetet, OsloMet-. «Festseminar for Lars Gule». www.oslomet.no (norsk). Arkivert fra originalen 2. desember 2022. Besøkt 2. desember 2022. 
  2. ^ Vartdal, Ragnhild (17. april 2022). «Gules farvel til akademia:— Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre». khrono.no. Besøkt 2. desember 2022. 
  3. ^ a b «Gule, Lars, Utvikling som fruktbar og nødvendig metafor, dr.art., disputas: 14.02.2003». www.uib.no. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 10. januar 2018. 
  4. ^ Gule, Lars (2008). «Profesjon og flerkulturalitet». I Molander, Anders; Terum, Lars Inge. Profesjonsstudier. Oslo: Universietsforlaget. 
  5. ^ Gule, Lars (2012). Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus. 
  6. ^ Gule, Lars (2018). «De «ekstreme» i vår tid – fra radikalisme til ekstremisme: En skisse av ekstremismens nyere historie i Norge». I Seland, Bjørg. Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati. Oslo: Cappelen Damm. 
  7. ^ Lars Gule (2022). «Islamistisk protest i Norge – om Profetens Ummah». Arr - idehistorisk tidsskrift (1). 
  8. ^ «Gule, Lars, Utvikling som fruktbar og nødvendig metafor, dr.art., disputas: 14.02.2003». www.uib.no. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 10. januar 2018. 
  9. ^ Slutter i Human-Etisk forbund. Adresseavisen, 29. november 2005, s. 4.
  10. ^ «En generalsekretærs avgang», Fri Tanke, 1-2006, s. 30 (PDF) http://fritanke.no/filarkiv/pdf/fri_tanke_0106.pdf. Besøkt 10. januar 2018. 
  11. ^ Fri Tanke 6-2005, s. 4 (PDF) http://fritanke.no/filarkiv/pdf/fri_tanke_0605.pdf. Besøkt 10. januar 2018. 
  12. ^ Forbund, Human-Etisk. «Roar Johansen: En generalsekretærs avgang - svar til Lars Gule». Fritanke.no - nettavis for livssyn og livssynspolitikk. Besøkt 10. januar 2018. 
  13. ^ a b Knutsen, Paul, (2006). Livet før døden: Human-etisk forbund 1956-2006. Oslo: Humanist Forlag. ISBN 8292622152. OCLC 80781136. 
  14. ^ Se blant annet debatten om utgivelsen av Ibn Warraqs bok Hvorfor jeg ikke er muslim (Humanist forlag) høsten 2003; for eksempel Oddbjørn Leirvik, «Humanetikk og islamkritikk», Dagbladet 13.12. 2003; http://folk.uio.no/leirvik/tekster/HumanetikkIslamkritikk.htm. Besøkt 2. juni 2018.  .
  15. ^ Gule, Lars: Retten til å diskriminere. Samtiden nr. 3/2003
  16. ^ «Politiet dropper streken på "Plata"». 9. juli 2003. Besøkt 1. juni 2018. 
  17. ^ «Lars Gule - HiOA». www.hioa.no (norsk). Arkivert fra originalen 25. desember 2017. Besøkt 10. januar 2018. 
  18. ^ «Lars Gule er årets formidler». Khrono.no. 19. mars 2015. Besøkt 10. januar 2018. 
  19. ^ «Gules farvel til akademia: — Det er mange som går på universitet som ikke har noe der å gjøre». 17.04.2022. Besøkt 2. desember 2022. 
  20. ^ a b c d e f Terje Emberland (1992). «Norges første internasjonale terrorist». HUMANIST (1). 
  21. ^ «Terrorist? Ekstremist?». 25.12.2016. Besøkt 26.12.2016. 
  22. ^ Forhørsrapport skrevet av politibetjent Nils Drolsum, 8.11. 1977
  23. ^ (Tveit 1996), s.620
  24. ^ (Tveit 1996), s.610-622
  25. ^ (Tveit 1996), s.622
  26. ^ Thoresen, Knut Flovik (2019). NORDMENN I KRIG. Historie & Kultur. ISBN 82-8323-025-3 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  27. ^ Fri Tanke[død lenke] - Intervju med Lars Gule i nr. 1, 2006.
  28. ^ Intervju med Gule i Gateavisa nr. 2, 1978.
  29. ^ (Tveit 1996), s.613-615 Tveit bygger blant annet på avisoppslag, politirapporter, intervjuer med Gule og Gules notater fra fengslet.
  30. ^ (Tveit 1996), s.617
  31. ^ (Tveit 1996), s.610-622
  32. ^ «Norges første internasjonale terrorist». Humanist. 1/92. 
  33. ^ Selbekk, Vebjørn (2001). Jødehat på norsk. Hermon Forlag. ISBN 82-7341-936-3. 
  34. ^ a b c Gule, Lars (2012). Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Spartacus. Arkivert fra originalen . Besøkt 31. mars 2016.  [Tekst i etterordet]
  35. ^ Gule, Lars (2012). «Etterord». Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus. 
  36. ^ «Då eg var 20: Lars Gule var oppteken av marxismen, anarkismen og fridomssosialisme». 04.08.2019. Besøkt 2. desember 2022. 
  37. ^ Gule, Lars: «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien», Ariadne 1, 1983
  38. ^ «Leder med "fortid" i AUF-lag». Aftenposten. 28. september 1983. s. 19. 
  39. ^ Gule, Lars (2012). «Etterord». Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar. Oslo: Spartacus. 
  40. ^ Protestfestivalen. «Lars Gule». Besøkt 2. desember 2022. 
  41. ^ Gule, Lars. «Ærlig talt, AKP!». Dagbladet. 
  42. ^ Lars Gule. «Fremmedkrigerne og norsk terrorlovgivning». www.jus.uio.no (norsk). Norsk senter for menneskerettigheter. Arkivert fra originalen 10. januar 2018. Besøkt 10. januar 2018. 
  43. ^ Lars., Gule, (2006). Islam og det moderne. Oslo: Abstrakt. ISBN 9788279351863. OCLC 191825703. 
  44. ^ Gule, Lars (11. oktober 2008). «Islams elendighet». Klassekampen. 
  45. ^ «Islams elendighet». www.honestthinking.org. Besøkt 10. januar 2018. 
  46. ^ «Hagens islamhets». Dagbladet.no (norsk). 16. juli 2004. Besøkt 10. januar 2018. 
  47. ^ «En advarsel». Dagbladet.no (norsk). 11. mars 2007. Besøkt 10. januar 2018. 
  48. ^ «Israel, rasisme og vårt ansvar». Klassekampen. 19. august 2006. [død lenke]
  49. ^ «Israel og antisemittismen». Bergens Tidende. 17. august 2006. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 22. juni 2007. 
  50. ^ «Israelkritikk er ikke antisemittisme». 07.07.2021. Besøkt 2. desember 2022. 
  51. ^ Den fjerde opphengingen : beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar. Larvik: Ariadne. 2010. ISBN 9788290477474. OCLC 819397309. 
  52. ^ «Dømd på tvilsamt grunnlag». Dag og Tid. 11. april 2008. 
  53. ^ «– Elendig politiarbeid». Dag og Tid. 1. oktober 2010. Arkivert fra originalen 2. oktober 2010. 
  54. ^ «- Stoltenberg var ukjent med Navarsetes retrett». VG (norsk). Besøkt 10. januar 2018. 
  55. ^ Thorenfeldt, Gunnar (4. februar 2009). «Bloggere senket regjeringens blasfemi-forslag». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 10. januar 2018. 
  56. ^ «Breivik's ideas 'shared by many'» (engelsk). 25. juli 2011. Besøkt 10. januar 2018. 
  57. ^ de Rosa, Marie (1. august 2011). «Gule: - Vi trenger et oppgjør med Breiviks «helter»». VG (norsk). Besøkt 10. januar 2018. 
  58. ^ Kvittingen, Ida (18. oktober 2011). «- Ekstreme holdninger må frem i lyset». Aftenposten. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 10. januar 2018. 
  59. ^ Nordis Tennes (22. juli 2011). «- Gjødsler ekstremismen». Klassekampen. Arkivert fra originalen 7. september 2012. Besøkt 10. mars 2012. 
  60. ^ Skartveit, Kjell (20. november 2015). «Anders Behring Breivik tar avstand fra kristen tro». Document. Besøkt 10. januar 2018. 
  61. ^ «Syv forfattere tildelt 22. juli-stipend». Bok&Samfunn. 1. september 2011. Arkivert fra originalen 1. juli 2014. Besøkt 26. mars 2012. 
  62. ^ Aftenposten 20. februar 2009
  63. ^ Svendsen, Christine (23. januar 2023). «Hemmelig liste lekket: Nordmennene som USA nekter å fly». NRK. Besøkt 23. september 2023. 
  64. ^ «Årsmøtet 2018: nytt styre og nye medlemskriterier». 2. mai 2018. Arkivert fra originalen 23. august 2018. Besøkt 1. juni 2018. 

Litteratur

Eksterne lenker

Wikiquote: Lars Gule – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lars_Gule&oldid=24387585»