Majolika

Italiensk majolikafat fra Castel Durante, omkring 1550-1570 (Musée des Beaux-Arts de Lille)

Florentinsk vase i mezzo-majolika, ca 1430

Istoriato fra Faenza, ca 1555 (Dallas Museum of Art)

Majolika er tinnglasert (oftest også blyglasert) leirgods i sterke farger som ble produsert fra 1500-tallet.

Navnet

Navnet majolika stammer trolig fra øya Mallorca (i pakt med gammel italiensk staving – Majolica). Denne øya var på 1300- og 1400-tallene en omslagsplass for spansk keramikk, avsett for viderebefordring til byene i Italia. Spanske fajansekar ble høyt skattet i Italia på denne tid, og inspirerte av disse begynte man her med tilknytning til en egen tradisjon å tilvirke en type av keramikk som senere ble kalt majolika.

Mezzo-majolika

De eldste karene, med ofte ganske primitiv dekorteknikk, kalles gjerne mezzo-majolika, for å kunne adskille disse fra dem som senere ble tilvirket av renessansens majolikamestere. Visse anser ikke mezzo-majolikaen som virkelig majolika og dermed begrepet uegentig.

Fra ca 1470

Omkring 1470 begynner den italienske keramikken å stadig tydeligere skille seg fra de spanske inspirasjonskilder. Det gotiske formspråket med løvverk og inskripsjoner med gotiske minuskler tok opp dekorelement fra renessansen som granateplemønster, rosetter, akantusslynger, arabesker og portrettbyster i samtidens stil. Rundt 1500 blomstret majolikakunsten ut i full blomst. Fra å tidligere fremst å ha bestått av albareller (en type smale apotekskar), kanner og krus begynte man nå å skape stadig flere former, og stadig mer påkostede gjenstander, samtidig som fargeprakten øket. Utviklingen gikk etter to linjer: ornamental og figurisk.

Den ornamentale kjennetegnes fremst av grotesker. I Faenza ble stilen utviklet til en sart planteornamentikk med palmetter og løvverk av akantus, avsluttet med maskaroner eller delfinkropper, festonger, kranser og vaser. Høydepunkt for stilen betegnes av Casa Pirottas verksted i Faenza omkring 1525, der man anvendte teknikken «a berettino» - med en lyseblå tinnglasur istedenfor en hvit, og utsparte motivet på en i mørkeblått malt bunn. I huset Medicis verksted i Caffagiolo knyttet man an til groteskstilen i Faenza.

Urbino og Castel Durante ble sentrum for figurmaleriet, som anses å representere høydepunkt i majolikatilvirkningen. Her la man an på figurale scener med historiske og mytologiska motiv eller genrebilder. Bildet fikk ofte dekke hele karets yte så ormanetet helt forsvant. Blant fremstående kunstnere kan nevnes Nicola Pellipario som arbeidet i Castel Durante, blant annet hos sin sønn Guido Durantino Fontana, som senere åpnet verksted i Urbino. Nicola Pellipario fikk stor innflytelse på malerne i sønnens verkstad, som Francesco Xanto Avelli og Orazio Fontana. Blant andre kjente majolikamalere i Urbinoskolen var Francesco Durantino.

I øvrige italienske byer ble det ofte skapt en middelvei mellom de to skolene.

Omkring 1550 kom en motreaksjon mot den fargesterke Urbinostilen og under innflytelse fra kinesisk porselen som via Venezia var kommet til Italia, der Faenza kom til å innta den ledende stilling. På hvit tinnglasert bunn utførte man en enkel dekor i blått og gult av enkle motiv med puttis, byster eller skjematiske ranker, kalt stilo compendario. Omkring 1600 intrådte en viss stagnasjon og produksjonen ble innrettet fremfor alt mot eksport av hvit majolika.

Tallerken fra Deruta, annen del av 15600-tallet (Victoria and Albert Museum)

Majolika utenfor Italia

I følge visse definisjoner er bare det som alene den italienske sterkildsfajansen som skal kalles majolika. De italienske verkstedene fikk imidlertid svært stor innflytelse på 1500-tallet, og mange av kopiene med italienske arbeidere er vanskelig å adskille fra produkter tilvirket i hjemlandet.

Et majolicaverksted i Budapest, med italienske krukkemakere hentet dit av Mathias Corvinus på sluten av 1400-tallet er den eldste majolikaproduksjonen utenfor Italia.

I Saint-Porchaire i Frankrike fremstilte man omkring 1525-1560 blyglasert leirgods av en finkornet, nesten hvit masse. Dekoren ble stanset og fylt av maleri i svart, rødt eller brunt. De mer påkostede karene ble utformet arkitektonisk og prydet med figural- eller groteskdekor. I Saint-Porchaire virket også Bernhard Palissy, som skulle bli nyskapende innen majolikakunsten med sina naturalistiske motiv.

Alt først på 1500-tallet hadde enkeltforsøk med tinnglasur blitt gjort i Frankrike, fremst av innflyttede italienske keramikere, blant andre Girolamo dela Robbia. I 1556 åpnet Sebastiano Griffo fra Genova og Domenico Tardessir fra Faenza et majolikaverksted i Lyon. De fleste produkter fra disse italienske verksteder var dekorerte i Urbinostil. På 1580-tallet tilkom verksteder i Nantes, Nîmes og Nevers.

Deutsches Apothekenmuseum Heidelberg: Majolika Renessansebeholder for farmasøytiske substanser.

Også i Syd-Tyskland og Sveits ble det laget kopier av italiensk majolika. Foruten den rene kopiering av italiensk keramikk tilkom den såkalte Hafnerkeramikken, relieffdekor med forbilder fra kopperstikk og tresnitt - fremst kakkelplater, men senere også kar av forskjellig slag.

Med anabaptister, som i 1526 måte forlate Sveits, spredte den italienskinfluerte keramikken seg også til sørlige Mähren. Anabaptistenes antall økte senere med fluktninger fra Tyskland, Tyrol og Holland, senere også Italia. De eldste karformene viser en tydelig innflytelse fra den italienske keramikk i Faenza.

Gjenopplivet

Ved midten av 1800-tallet begynte man å interessere seg for å gjenopplive den gamle italienske renessansekeramikken. Materialet er da vanligvis ikke fajanse, men oftere flintgods i forskjellige kvaliteter. Man gjenopptok imidlertid den italienske majolikas fargeskala og til å begynne med i modeller hentet fra italiensk renessanse. Ganske snart ble det imidlertid tilvirke også lignende saker i andre fargestiler. De første til å produsere 1800-tallsmajolika var Minton som presenterte sine verker på verdensutstillingen i London i 1851. Snart kom imidlertid kopier fra andre fabrikker ikke bare i Storbritannia, men også i andre land, særskilt i Tyskland og Østerrike ble de populære. I Sverige begynte både Rörstrand og Gustavsberg å tilvirke majolika i 1869. I 1889 begynte også Höganäs AB å tilvirke majolika, først bare med blyglasur og fra 1893 også med tinnglasur.

Litteratur

Albarello fra Siena, ca 1510, Louvre.

• Alan Caiger-Smith, Tin-Glaze Pottery in Europe and the Islamic World: The Tradition of 1000 Years in Maiolica, Faience and Delftware (Faber and Faber, 1973) ISBN 0-571-09349-3
• Cohen, David Harris and Hess, Catherine, A Guide To Looking At Italian Ceramics (J. Paul Getty Museum in association with British Museum Press, 1993)
• Cora, Galeazzo Storia della Maiolica di Firenze e del Contado. Secoli XIV e XV (Florence:Sassoni) 1973. The standard monograph on the main early centers, published in an extravagant format that now brings over $1200 on the book market.
• Faenza. Journal published since 1914 devoted to maiolica and glazed earthenwares.
• Honey, W.B., European Ceramic Art (Faber and Faber, 1952)
• Liverani, G. La maiolica Italiana sino alla comparsa della Porcellana Europea A summary of a century's study, largewly based on surviving examples.
• Mussachio, Jacqueline, Marvels of Maiolica: Italian Renaissance Ceramics from the Corcoran Gallery of Art (Bunker Hill Publishing, 2004)
• Osterman, Matthias, The New Maiolica: Contemporary Approaces to Colour and Technique (A&C Black/University of Pennsylvania Press, 1999) ISBN 0-7136-4878-3
• Rackham, Bernard. Italian Maiolica (London: Faber and Faber Monographs)
• Wilson, Timothy, "Ceramic Art of the Italian Renaissance (London) 1987. Bibliography.
• ---, Maiolica: Italian Renaissance Ceramics in the Ashmolean Museum (Ashmolean Handbooks, 1989) ISBN 0-907849-90-3
• Tjark Hausmann: Majolika. Spanische und italienische Keramik vom 14. bis zum 18. Jahrhundert. Berlin 1972.
• Rainer G. Richter: Götter, Helden und Grotesken – Das Goldene Zeitalter der Majolika. Ausst. Kat. der Staatlichen Kunstsammlungen Dresden, Kunstgewerbemuseum Schloss Pillnitz, Hirmer Verlag, München 2006, ISBN 3-7774-3195-8.
• Georg Ulrich Grossmann (Hrsg.): Feuerfarben. Majolika aus Sizilien, 1550–2000. Ausst. Kat. Germanisches Nationalmuseum, Nürnberg, 2000, ISBN 3-926982-70-5.
• Jirina Vydrová, Josef Ehm, Oskar Vogel: Italienische Majolika in tschechoslowakischen Sammlungen. Prag 1960.
• Nicola Moufang: Die Grossherzogliche Majolika Manufaktur in Karlsruhe. Karl Winter, Heidelberg 1920.
• Jörn Barfod: Des Kaisers Keramik. 100 Jahre Königliche Majolika-Werkstätten Cadinen. Husum Verlag, Husum 2003, ISBN 3-89876-129-0.
• Krutisch Petra: Im Sinne der Alten… Italienische Majolika des Historismus. (Ausstellungskatalog) Hatje, Stuttgart 1995.