Leirklining

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Engelsk bindingsverkshus nær Warwick. Fagene er fylt med leirklining på flettverk av kvister. Utvendig kalkpuss er delvis defekt, slik at flettverket vises. Teknikken kalles «wattle-and-daub».

Leirklining er en blanding av leire, halm og kumøkk som over store deler av verden brukes eller har vært brukt som materiale til husbygging.

Leiren ble som oftest klint på et flettverk av kvister. Helt opp til begynnelsen av 1900-tallet ble det i nordeuropeiske hus av bindingsverk brukt leirklining på flettverk til å tette mellom stolpene i veggene.[1]

Leirklint flettverk er en av de tidligst påviste byggemåter for vegger, noe som bekreftes av etymologien for mange ord i germanske språk. Det norske ordet 'vegg' er beslektet med ordet 'vidje' og antyder at flettverk av vidjer er et eldgammelt veggmateriale.[2] Det tyske ordet for vegg, 'Wand', kommer fra en indoeuropeisk rot som betyr 'å vinde, flette eller sno'. På dansk bruktes ordet 'vendring' om innflettingen av tynne kvister mellom «staver» i bindingsverkets «tavler», før naboene i landsbyen ble invitert til dugnad eller «klinegilde».[3]

Ved arkeologiske undersøkelser finner man ofte leirklining i form av fragmenter av brent leire med avtrykk av flettverk på tuftene etter nedbrente forhistoriske langhus.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Myhre, Bjørn: «Synspunkter på huskonstruksjon i sørvestnorske gårdshus fra jernalder og middelalder.» I: Myhre, Stoklund og Gjærder (red.): Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år. AmS, Stavanger 1982, s. 108.
  2. ^ Falk, Hjalmar og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog, Kristiania 1903, s. 998.
  3. ^ Jensen, Chr. Axel: «Stolper og suler», I: Fortid og nutid 1916, s. 68.
  4. ^ «Det forhistoriske huset». I: Brekke, Nils Georg og Helge Schjelderup (red.): Hus på vestkysten i Norge gjennom 4000 år, Fortidsminneforeningen, Bergen/Stavanger 1997, s. 25.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]