Zhou Yongkang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Zhou Yongkang
Født3. des. 1942Rediger på Wikidata (81 år)
Wuxi
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Minister of Public Security of the People's Republic of China (2002–2007)
  • Secretary of the Central Political and Legal Affairs Commission (2007–2012)
  • Medlem av Kinas politbyrå (2002–2012)
  • Statsråd (2003–2008)
  • medlem av politbyråets stående komité til Kinas kommunistparti (2007–2012) Rediger på Wikidata
Utdannet vedSuzhou Zhongxue (1958–1961)
Kinas petroleumsuniversitet (1961–1966)
EktefelleWang Shuhua (–2001)
Jia Xiaoye (2001–)
BarnZhou Bin
Zhou Han
PartiKinas kommunistparti (1964–2014)
NasjonalitetKina
Zhou Yongkang på Commons

Zhou Yongkang (kinesisk: 周永康, pinyin: Zhōu Yǒngkāng, fødenavn Zhou Yuangen; født i desember 1942 i landsbyen Xiqiantou 西前头村 i Wuxi i provinsen Jiangsu i Kina) er en kinesisk politiker. Han var i det øverste politiske ledelsesskikt inntil det fremkom korrupsjonsanklager som i juli 2014 førte til en åpen kunngjøring i statsmediene om korrupsjonsetterforskning, og før årets utgang var han blitt ekskludert fra kommunistpartiet.

Han var medlem av det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite, Folkerepublikken Kinas i praksis viktigste politiske organ, frem til sin fratreden under partikongressen i 2012. Der var han ansvarlig for retts- og sikkerhetsspørsmål (2007-2012).

Han betraktes som medlem av «Shanghaiklikken».

Selv om Zhou var rangert som nummer ni i politbyråets stående komite, og dermed befant seg sist i den formelle rangordningen, var han i virkeligheten den tredje mektigste mann i Kinas politiske system.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlige leveår[rediger | rediger kilde]

Zhou kom fra landsbyen Xiqiantou 18 kilometer utenfor byen Wuxi. Han fikk ikke farens opprinnelige slektsnavn (Lu), men morens (Zhou), fordi faren bodde hjemme hos slekt på morssiden.[2]

Zhou Yuangen var den eldste av tre sønner. Familien var fattig; familien livnærte seg ved småskala jordbruk og fangst av risål. Zhous fikk sin skolegang finansiert av venner av familien. I 1954 begynte Zhou på en av de to fremste ungdomsskoler øst i byprefekturet Wuxi. Det var på denne tiden at han endret sitt navn til Yongkang etter forslag fra en lærer, for å unngå forvekslingsfare med en annen i samme skoleklasse.[2]

Zhou hadde utmerkede skoleprestasjoner og fikk begynne på Suzhou høyskole, en av de mest fremstående videregående skoler i hele regionen Jiangnan, med røtter tilbake til Songdynastiets tid på 1000-tallet. Zhou fortsatte å gjøre det godt og engasjerte seg dessuten utenfor skolearbeidet som skolens politiske-ideologiske gruppe og i arrangementer for å fremme lesekyndigheten i befolkningen.[2] I 1961 bestod han gaokaoeksamen med strålende resultater, og ble opptatt på Beijings petroleumsinstitutt (det senere Kinas petroleumsuniversitet) i Beijing, og ble hemmelandsbyens stolthet.[2] Han tok slutteksamener med tyngdepunkt på geofysiske undersøkelser and eksplorasjon.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Zhou ble medlem av kommunistpartiet i november 1964. I 1966 ble alle Beijings utdannelsesinstutusjoner stilt på hodet av kulturrevolusjonen. Zhou fikk av foresatte beskjed om å «avvente stillingstildeling» mens de politiske stridigheter raste og skapte kaos i universitetssystemet. Han ventet i ett år. Han begynte så med geologiske undersøkelser i det nordøstre Kina i 1967, det han var blitt gitt en opplæringsstilling som tekniker ved fabrikk rn. 673 i Daqing-oljefeltet.[3] Dette innledet en lang karrière i Kinas oljeindustri i 1970- og 1980-årene.

Oljeindustrien i Liaoning[rediger | rediger kilde]

I 1970 ble Zhou forfremmet til å lede avdelingen for de geologiske undersøkelser i en lokalavdeling som kommunistpartiets øverste lederskap hadde satt til å medvirke til det ambisiøse oljeboringsinitiativet de hadde lansert.[2]

I 1973 ble Zhou forfremmet til leder for geofysisk eksplorasjon ved Liaohes byrå for petroleumeksplorasjon, som holdt til i Panjin i provsinen Liaoning. Liaohe ble etterhvert et av China National Petroleum Corporations (CNPC) største oljefelter.[2] I Liaohe møtte han Wang Shuhua (kinesisk: 王淑华), en fabrikkarbeiderske fra provinsen Hebei, som han senere giftet seg med. (Han ble enkemann mange år etter, og giftet seg på nytt.)

Hans avdeling vokste og han ble snart sjef for over 2.300 ansatte. Hans arbeidet gikk for det meste ut på å vurdere og prøvebore potensielle oljefelter.[2]

I 1983, fa sjefen for Liaohes byrå for petroleumeksplorasjon ble overføret til en stilling i Beijing, ble Zhou forfremmet til manager for den daglige drift av oljefeltet. Samtifig ble han borgermester for Panjin og byens vise partisekretær.[2] Zhous borgermesterverv ble hans første viktigere politiske embede.

Politiker[rediger | rediger kilde]

På midten av 1980-årene ble han viseminister for petroleumsindustrien, og fra 1996 leder for CNPC, Kinas største energiforetak.[3][4] I 1998 ble han minister for land- og naturressurser i Kinas regjering. Mellom 1999 og 2002 var han partisekretær i Sichuan, der han inntok en kompromissløs holdning i Tibet-spørsmålet og lot arrestere flere tibetanske munker.[5][6] I årene fra 2002 til 2007 var han minister for almen sikkerhet - et apparat av store dimensjoner og med et sammenlagt budsjett høyere enn de militære styrker[7] - og gjorde seg bemerket for sin harde innstilling til den utbredte drikkekulturen innen politiet som for sine tiltak mot Falungong-bevegelsen og andre annerledes tenkende.[5][8] Han var fra 2003 til 2008 dessuten statsråd.

I 2007 etterfulgte han Luo Gan som medlem av politbyråets stående komité, der han blant annet fikk ansvar for det kinesiske rettsvesenet i egenskap av ordfører for Partiets politisk-rettslige kommisjon.[9] Selv om Zhou var rangert som nummer ni i komiteen og dermed befinner seg sist på rangstigen, innebar ikke dette at han hadde minst innflytelse av komiteens medlemmer.

Flere lekkede amerikanske diplomatiske rapporter kjent fra Wikileaks har hevdet at Zhous var involvert i Beijings cyberangrep på Google,[10] skjønt det er blitt satt spørsmålstegn rundt korrektheten av meldingene.[10] Andre av rapportene hevdet at det var «velkjent» at Zhou Yongkang kontrollerte statens monopol innen oljesektoren.[11]

Etterforskning, beskyldninger[rediger | rediger kilde]

I august 2013 innledet den kinesiske regjeringen en korrupsjonsetterforskning av Zhou som ledd av en bredt anlagt kampanje mot embedsmisbruk i kjølvannet av rettssaken mot Bo Xilai.[12] Den 29. juli 2014 fulgte en skarpere kunngjøring i statsmedia om korrupsjonsanklagene.[13] Zhou er den høyest rangerende kinesiske kommunisten (2014) som er blitt gjenstand for slik offentlig korrupsjonsetterforskning.[1]

Skulle Zhang bli offisielt fjernet (som det ser ut til 2014), vil han ikke være den første kinesiske kommunistiske toppolitiker som opplever dette. Under Mao skjedde slikt flere ganger. Etter Maos død har det ikke skjedd så ofte. Det siste politbyråmedlem til å bli fjernet fra post var Zhao Ziyang - det hadde å gjøre med hans innstilling til protestene på Den himmelske freds plass i 1989; og de siste politbyråmedlemmer som ble stilt for retten og dømt, var fra den såkalte Firerbanden, i 1981 - det var på grunn av deres rolle under kulturrevolusjonen. Men i disse tilfeller var det ikke korrupsjonsanklager inne i bildet.

Arrest, eksklusjon fra kommunistpartiet og dom[rediger | rediger kilde]

Den 5. desember 2014 kunngjorde statsmedier at Zhou var arrestert og skulle stilles for retten for kriminelle handlinger og at han var blitt ekskludert fra det kinesiske kommunistiske parti.[14] I juni 2015 ble han dømt til livsvarig fengsel.[15]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fu Hualing: «Zhou Yongkang and Recent Police Reform in China», Australian and New Zealand Journal of Criminology, 2005, 241-253.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Zhou Yongkang: oil boss who became China's third most powerful man, The Guardian, 29. juli 2014.
  2. ^ a b c d e f g h «回顾周永康的青春岁月; Revisiting the times of Zhou Yongkang's youth». Caixin via Sina.com. 29. juli 2014. Besøkt 29. juli 2014. 
  3. ^ a b Jamil Anderlini (20. april 2012). «Bo fallout threatens China's security chief». Financial Times. 
  4. ^ Hu Jintao, Hu Jin Tao, China who's who, who's who in china, China's Celebrities, Famous Chinese. China Today. Retrieved on 30. mars 2012.
  5. ^ a b "Zhou Yongkang" fra BBCs hjemmeside, lest 2008-09-01.
  6. ^ Nyhetsbrev fra Canada Tibet Committee, lest 2008-09-01.
  7. ^ The Economist, 2. august 2014, s. 43
  8. ^ "China: Strike Hard against Beliefs, nyhetsbrev fra Amnesty International, lest 2008-09-01.
  9. ^ Den politisk-rettslige kommisjons hjemmeside Arkivert 28. oktober 2012 hos Wayback Machine. (på kinesisk).
  10. ^ a b Glanz, James; Markoff, John (4. desember 2010). «China's Battle with Google: Vast Hacking by a China Fearful of the Web». New York Times. Besøkt 6. desember 2010. 
  11. ^ Foster, Peter (6. desember 2010). «WikiLeaks: China's Politburo a cabal of business empires». The Daily Telegraph. Besøkt 6. desember 2010. 
  12. ^ Ben Blanchard (30. august 2013). «Former China security chief faces corruption probe: report». Reuters. Arkivert fra originalen 12. desember 2013. Besøkt 31. august 2013. 
  13. ^ Wen, Philip (30. juli 2014). «Xi Jinping's purge claims the biggest scalp yet: Zhou Yongkang». Sydney Morning Herald. Besøkt 29. juli 2014. 
  14. ^ «China Xinhua News on Twitter». Twitter. 
  15. ^ http://edition.cnn.com/2015/06/11/asia/china-zhou-yongkang-sentence/index.html

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Zhou_Yongkang&oldid=23681944»