Yu Gong (Shujing)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Yu Gong ( 愚公) kan også vise til den kinesiske fabel om den narraktige gamle som ville flytte fjellet.

Yu Gong (forenklet kinesisk: 禹贡; tradisjonell kinesisk: 禹貢) etter Tributt til Yu er et kapittel i Xia-boken (夏書/夏书) som igjen er den del av Shujing, en av de fem klassikere i gammel kinesisk litteratur. Kapittelet omhandler den legendariske Yu den store og provinsene til hans tid. De fleste miderne forskere antar at det ble skrevet på 400-tallet f.Kr. eller noe senere.

Innhold og betydning[rediger | rediger kilde]

Mulig utstrekning av de ni provinser

Kapittelet er delt i to.

Den første del beskriver de ni provinser: Ji (冀), Yan (兗), Qing (青), Xu (徐), Yang (揚), Jing (荊), Yu (豫), Liang (梁), og Yong (雍), med de forbedringer som var utført der under Yu i hver provins.

Den annen del går gjennom Yus oversikt over rikets elver, etterfulgt av en idealisert beskrivelse av fem konsentriske domener, hver på fem hundre li, fra det kongelige domene (甸服 Diānfú) rundt hovedstaden og helt ut til det fjerne og ville domene (荒服 Huāngfú).[1] Dette ville senere være med på å tjene som en rettferdiggjørelse for konseptet Tianxia eller «Alt Under Himmelen» som støtte fdor senere kinesiske dynastiers territoriale og andre krav.

Opphav og versjoner[rediger | rediger kilde]

Selv om Yu Gong tradisjonelt er blitt datert til Xia-dynastiet (ca. 2070–ca. 1600 f.Kr.), anserde fleste nyere forskere at verket er vesentlig yngre.[1][2] Det er gammel tradisjon som dikterer at Konfucius (551–479 f.Kr.) kompiletyr Shujing om da medtok Yu Gong, men det er mer sannsynlig at dette skjedde senere. Wang Guowei (1877-1927) antok i sin New Confirmation of Ancient History (古史新证) at Yu Gong var forfattet tidlig under Zhou-dynastiet, men de fleste forskere er enige med Gu Jiegang (1892-1980) i synspunktet at dette var et produkt av De stridende staters tid, Qin-dynastiet eller det tidlige Han-dynasti.[1][3][4][5]

Omtaler av maritim historie i Analektene og i Yu Gong kan peke mot et sammenfallende opphav i en felles kultur, skjønt omtale av Vestelven (西河) og Sørelven (南河) i Yue Gong kan indikere at forfatteren var staten Wei.[6] I forordet til sin Commentary on the Yu Gong Map (禹贡图注) betraktet Ming-mandarinen Ai Nanying (艾南英, Ài Nányīng, 1583-1646) Yu Gong som «progenitor til alle geografiske tekster, gamle og nye».[7]

Kommentarer[rediger | rediger kilde]

Mange lærde har i århundrer skrevet tolkninger og kommentarer til Yu Gong. I 2006 publiserte Xi'ans kartforlag (西安地圖出版社) en kompilasjon av 55 titler fra Song- til Qing-dynastiet.[8] Herfra kan fremheves:

  • Mao Huang (毛晃) Yugong Zhinan (禹貢指南).[9]
  • Cheng Dachang (程大昌) Yugong Lun (禹貢論) and Yugong Shanchuan Dili Tu (禹貢山川地理圖).
  • Hu Wei (胡渭) Yugong Zhuizhi (禹貢錐指).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Artikkelen baserer seg i stor grad på engelsk og opprinnelig kinesisk wikipediaartikkel 禹貢
  1. ^ a b c Shih, Hsiang-lin (2013). Knechtges, David R.; Chang, Taiping, red. [[1] fra Google Books Ancient and Early Medieval Chinese Literature (vol. 2): A Reference Guide, Part Two Handbook of Oriental Studies. Section 4 China] Sjekk |url=-verdien (hjelp). BRILL. s. 814–830. ISBN 978-90-04-20164-4. 
  2. ^ Hou Renzhi (侯仁之), red. (1959). (Chinese). Beijing: Scientific Publishing (科学出版社). ISBN 9787507725797. 
  3. ^ Torajirō, Naitō (1931). Study of Works of the Yu Gong Era (禹贡制作年代考) (Chinese). Shanghai: Commercial Press (上海: 商务印书馆). 
  4. ^ Shaughnessy, Edward L. (1993). «Shang shu». Early Chinese texts: a bibliographical guide. Society for the Study of Early China. s. 376–389. ISBN 978-1-55729-043-4. 
  5. ^ Nylan, Michael (2001). The five "Confucian" classics. Yale University Press. s. 134, 158. ISBN 978-0-300-08185-5. 
  6. ^ Compendium of Rivers & Mountains Vol. 2 (河山集•二集) (Chinese). Sanlian Bookstore (三联书店). 1981. 
  7. ^ 《禹贡》一书,古今地理志之祖者。
  8. ^ Collection of Yu Gong Documents by Dynasty (歷代禹貢文獻集成). Xi'an Map Publishing Agency (西安地圖出版社). 2006. ISBN 7806709045. 
  9. ^ Mao Huang (毛晃). Guide to the Yugong (禹貢指南). 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]