Oslofjord festning
Oslofjord festning var en norsk kystbefestning i ytre delen av Oslofjorden. De to første fortene, Bolærne fort (Færder) og Rauøy fort (Fredrikstad), ble anlagt som del av det norske nøytralitetsvernet under første verdenskrig. Festningen ble i mellomkrigstida utvidet og besto ved utbruddet av andre verdenskrig av fire fort med et femte under oppføring. Festningen kom i strid med tyske styrker under angrepet på Norge i 1940, men lyktes ikke å hindre tyskerne å trenge inn i Oslofjorden. Under resten av krigen var festningens forter besatt av den tyske okkupasjonsmakta. Etter den tyske kapitulasjonen i 1945 ble festningen igjen overtatt av det norske Forsvaret og benyttet som forsvarsanlegg for Oslofjorden under den kalde krigen. Alle stridsanlegg ved festningen er i dag nedlagt.
Etablering[rediger | rediger kilde]
Festningen ble vedtatt etablert i 1914 for å forsvare Marinens hovedbase i Horten og Kristiania (Oslo). Vedtaket innebar bygging av en frontalsperre mellom øygruppen Bolærne og øya Rauøy i Oslofjorden. Begge ble kjøpt av Forsvaret i 1916, som bygget to provisoriske fort, Bolærne fort og Rauøy fort. Sammen med et minebelte fungerte fortene som nøytralitetsvern i 1916 til 1918.
De to fortene var underlagt Festningsartilleriet i Hæren under benevnelsen «Kristianiafjords fremskutte befestninger».
I 1918 ble fortene forsterket, for så å bli modernisert i 1934.
Opprinnelig ble det også planlagt å legge et fort på Mågerø og en eiendom ble ekspropriert av Forsvarsdepartementet i 1917. Det ble bygget en kommandantbolig og gjort enkelte andre forberedende arbeider, men Mågerø fort ble først påbegynt i 1933 med et tilnærmet provisorisk forsvar, som i en eventuell krigssituasjon skulle kunne bygges hurtig ut.
Det fjerde fortet i Oslofjord festning var Torås fort, som ble anlagt på Torås i skjærgården på Tjøme i 1939 og utstyrt med kanoner.
I 1938 ble Oslofjord festning sammen med resten av Kystartilleriet overført fra Hæren til Sjøforsvaret.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Nøytralitetsvern[rediger | rediger kilde]
Ved utbruddet av andre verdenskrig ble Oslofjord festning delvis mobilisert som del av Norges nøytralitetsvern. Oslofjord festning bestod da av fire fort: Rauøy, Bolærne, Måkerøy og Håøya fort. Kommandant for festningen var oberstløytnant K. Notland med standkvarter på Håøya fort. Festningen sorterte under Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt som igjen lå under 1. Sjøforsvarsdistrikt. Standkvarter for avsnittet og distriktet var henholdsvis Tønsberg og Karljohansvern i Horten.
Ingen av fortene ble satt opp med full besetning. På Rauøy fort ble det satt opp to batterier, nordre og søndre, med to 15 cm kanoner hver, og på Bolærne fort ett batteri med tre 15 cm kanoner. På Måkerøy og Håøya var det ingen nøytralitetsvakt, men 1. mars ble det satt opp for øvelse et batteri på to 21 cm kanoner på Håøya og et batteri på to 30,5 cm haubitser på Måkerøy. 8. april var den totale besetningen på Oslofjord festning 83 befalingsmenn og 613 korporaler og menige, mindre enn halvparten av den planlagte oppsetningen ved full mobilisering på 210 befalingsmenn og 1433 korporaler og menige.
Dersom fremmede fartøyer ble oppdaget på veg inn Oslofjorden, skulle fortene, ifølge nøytralitetsverninstrusken, først skyte et løst varselskudd med en 8,4 cm feltkanon satt opp for dette formålet, etterfulgt av et skarpt varselskudd for baugen.
Til beskyttelse mot landsettelse av fiendtlige stryker hadde festningen et infanterikompani, 2. landvernskompani av Akershus infanteriregiment nr. 4, innkvartert på Torød skole. 8. april 1940 var kompaniet fordelt med 16 mann på Håøya fort, 21 mann på Bolærne fort, 16 mann på Rauøy fort, 38 mann på Oscarsborg og 82 mann i reserve på Torød.
Oslofjorden var tenkt sperret mellom Bolærne og Rauer med minefelt, og Bolærne fort var det et 12 cm batteri anlagt for å forsvare minefeltet mot fiendtlig opprenskning. Dette minefeltet ble imidlertid aldri lagt, og under nøytralitetsvakten ble ikke 12 cm batteriet satt opp. I begynnelsen av nøytralitetsperioden lå disse minene om bord i mineleggerne, men da det viste seg at lagring ombord førte til isdannelse på minene, ble de flyttet til minemagasinet ved Jensskjærsund på Vestre Bolærne. Man regnet at det ville ta omtrent 12 timer fra en ordre om minelegging var gitt til minene kunne være klare til å bli lagt.
Angrepet på Norge 1940[rediger | rediger kilde]
8. april[rediger | rediger kilde]
Morgenen 8. april 1940 kunngjorde Storbritannia at de hadde lagt ut flere minefelt i norsk territorialfarvann. På bakgrunn av dette besluttet sjøforsvarssjefen for 1. Sjøforsvarsdistrikt, kontreadmiral Johannes Smith-Johannsen på eget initiativ å gi ordre om «skjerpet aktpågivenhet». Denne ordren ble ved Ytre Oslofjord sjøforsvarvsnitt tolket som en orde om «skjerpet beredskap». På Oslofjord festning ble fortene gjort klar til kamp. Kanonammunisjon ble fraktet fram og skarp ammunisjon delt ut til befal og mannskap. Ekstra strandvakter ble satt ut fra infanteristyrkene.
Kl. 1855 fikk festningen ordre om å kalle inn personell til de fire 12 cm kanonene på Bolærne og en ekstra lyskaster hver på Rauøy og Bolærne. Kl. 1935 kom ordre «skjerpet beredskap» og kl. 2300 fikk festningen ordre fra Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt om å gjøre klar minelinjemerkene for Fjordsperringen.
Omtrent kl. 2315 observerte man fra Rauøy en lysrakett «sørvest for Struten fyr». og også lyskasterktivitet samme sted . Raketten var skutt opp av den norske bevoktningsbåten «Pol III» som patruljerte innseilingen til Oslofjorden mellom Færder og Torbjørnskjær fyr. Det ble straks slått alarm og fortets lyskastere ble tent. Tåka var nå i ferd med å legge seg i fjorden slik at siktbarheten etterhvert ble sterkt redusert. Batterisjefen på Rauøy klarte likevel kl. 2330 å skimte konturene av to større krigsskip på veg nordover. Fra observasjonsposten fortet hadde på Missingen ble det meldt inn tre fartøyer og fra festningskommandanten fikk fortsjefen melding om at flere fartøyer var trengt forbi bevoktningen. Etter å ha fått disse meldingene ga fortsjefen orde om å avfyre varselskudd i henhold til nøytralitetsverninstruksen. Det skarpe varselskuddet ble gitt kl. 2332. De fremmede fartøyene fortsatte som før innover fjorden, men rettet to skarpe lyskastere mot fortet. På Rauøy fort fikk derfor søndre batteri ordre om å åpne ild med brisantgranater. Batteriet fikk avfyrt fire skudd mellom kl. 2336 og kl. 2343 før fartøyene forsvant i tåka. Sikten var da så dårlig at strandlinja ikke lenger kunne sees fra batteriet. De fremmede fartøyene besvarte ikke ilden. Rauøy forts nordre batteri tok ikke del i skuddvekslingen da fartøyene allerede var forbi batteriets skuddfelt mot vest da de ble oppdaget.
På Bolærne fort ble ikke signalene fra «Pol III» observert, fortet ble derfor først alarmert kl. 2330 etter at man så to signallys skutt opp av minesveiperen «Kjæk» som patruljerte som bevoktningsbåt mellom Fulehuk fyr og Missingen. Fortet ble gjort klar til kamp og lyskasterne tent. Et større og to mindre grå fartøyer ble sett på veg inn fjorden. Fortsjefen, major F. W. Færden, ga ordre om å åpne ild med brisantgranater. På tross av denne ordren bestemte batterisjefen, kaptein K. Telle, at man først burde skyte varselskudd i tråd med nøytralitetsverninstruksen. Det første, løse, varselskuddet gikk omtrent kl. 2340. Fartøyene fortsatte innover fjorden uten å åpne ild, men to lyskatere ble rettet mot fortet. Batterisjefen ga så ordre om avfyre skarpt varselskudd med den ene av fortets tre 15 cm kanoner og å lade de to andre med stridsammunisjon, men femten minutter senere forsvant fartøyene ut av synsfeltet uten at fortet hadde lyktes å avfyre noen flere skudd. Dette skyldtes hovedsakelig mangelfull øvelse blant soldatene, men også delvis trange arbeidsforhold på fortets kommandoplass.
Fortsjefen for Rauøy og Bolærne meldte straks fra til sine overordnede om hva som var hendt. Fortene hadde ikke maktet å bremse inntrengerne og heller ikke bestemme deres nasjonalitet, men norske myndigheter fikk nå de første konkrete meldingene om at landet var under angrep.
9. april[rediger | rediger kilde]
Det var den tyske Gruppe 5 ledet av den tunge krysseren «Blücher» som nå var trengt inn i Oslofjorden. Som en del av den tyske invasjonen av Norge skulle gruppa besette Oslo, Karljohansvern og fortene rundt Oslofjorden. Gruppe 5 besto av i alt tre kryssere, tre torpedobåter og åtte små "Räumboote" (minesveipere). Skipene transporterte omtrent 2000 soldater. Etter å ha trygt passert Bolærne og Rauøy delte tyskerne seg i fire grupper. Hovedgruppa, med alle krysserne og størsteparten av soldatene, skulle forsere Oscarsborg og besette Oslo mens tre mindre grupper skulle ta Karljohansvern, Bolærne fort og Rauøy fort. Minesveiperne «R 20» og «R 24», med omtrent 90 infanterister ombord, skulle besette Rauøy fort, mens minesveiperne «R 22» og «R 23» skulle besette Bolærne fort med like mange infanterister. I henhold til den tyske operasjonsplanene skulle angrepene på fortene finne sted ved daggry 9. april, kl. 0415, samtidig som hovedstyrken passerte Oscarsborg, men slukking av de fleste fyrlyktene og den tjukke tåka skapte navigasjons-problemer for tyskerne.
Kl. 0415 ankret «R 22» og «R 23» opp utenfor Valløy. Da tyskerne var usikre på hvor de befant seg, valgte de å landsette 20 soldater som skulle finne ut om det var mulig å nå Bolærne over land derfra. Mens minesveiperne lå der, kom de i kamp med den norske undervannsbåten «A 2» som ble tvunget til å overgi seg.
Kl. 0505 fikk Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt melding om at to mindre fartøyer holdt på å sette i land soldater ved Valløy. Som følge av dette fikk kommandanten for Oslofjord festning, oberstløytnant Notland, orde om sende infanteristyrken på Torød skole til Valløy for å avverge landingsforsøket. En styrke på 28 mann under løytnant L. V. Jensen ble sendt av sted. Framme på Valløy fikk styrken ordre fra avsnittsjefen, kommandør Tandberg-Hansen, å gå i stilling ved Vallø kirke og ikke åpne ild med mindre den ble angrepet. Det ble ingen skuddveksling på Valløy. Da de tyske soldatene fikk vite at det ikke var mulig å nå Bolærne fort derfra holdt de seg i ro i påvente av å bli tatt ombord igjen.
«R 22» og «R 23» satte etter hver kursen mot Bolærne igjen. Omtrent kl. 0600 ble de observerte fra fortet. Da avstanden var minket til 2000 m åpnet fortets kanoner ild. De tyske minesveiperne svarte med å styre i sikksakk, og ble ikke truffet, men det var tydelig for tyskerne at overraskelsesmomentet var falt bort. Minesveipernes bevæpning var også langt underlegent fortets. Landsettingforsøket ble derfor avblåst og minesveiperne forsvant nordover dekket av kunstig tåke.
Også «R 20» og «R 24» fikk problemer med å finne sitt mål og måtte sette i land menn på fastlandet for å orientere seg. Omtrent kl. 0430 fikk sjefen på Rauøy fort en telefon fra Engelsviken om at fremmede soldater hadde vært i land og spurt hvor fortet lå. Fortet ble dermed alarmert og alle kanonene besatt.
Kl. 0530 meldte sjefen for nordre batteri at tyskerne holdt på å sette i land soldater nordøst for batteriet. Dette var «R 20». Selve landgangsstedet var skjult bak en odde og kunne ikke sees fra batteriet. Batterisjefen besluttet derfor å danne ei skytterlinje med soldater fra kanonen og samtidig åpne indirekte ild med den andre. Etter å ha landsatte alle soldatene, satte «R 20» fart nordover mens den skulte seg bak kunstig røyk. Den norske kanonen skjøt flere skudd mot «R 20» men uten treff. Samtidig med dette hadde «R 24» satt i land sine soldater nær nordspissen av øya uten motstand. Disse tyskerne rykket nå sørover og forente seg med sine kamerater. På norsk side sendte man alle tilgjengelige mannskaper nordover som forsterkninger, inkludert det mest av besetningen for søndre batteri som ikke kunne beskyte landgangsomdrådet. Omkring kl. 0615 hadde man fått dannet ei skytterlinje på omtrent 100 mann støttet av to Colt-mitraljøser. Kampen utviklet seg nå til en stillingskrig mellom den norske og den tyske skytterlinja.
Kl. 0739 fikk kommandanten på Oslofjord festning ordre av Avsnittssjefen om at «Fiendtlighetene innstilles. Skytingen opphører.» Etter å fått ordren personlig bekreftet i telefon, sendte kommandanten ordren videre til fortene.
Fortsjefen på Rauøy mottok ordren om å innstille skytingen like før kl. 0800. Da denne ordren ble bekreftet også fra Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt, fant fortsjefen at han ikke hadde annet valg enn å stoppe kampen. På norsk side opphørte derfor ilden, men man lyktes ikke å nå fram til tyskerne med dette budskapet. Skytingen fortsatte dermed fra tysk side. I en telefonsamtale med festningskommandanten ba da fortsjefen om å få gjenoppta kampen. Til dette svarte kommandanten at ordren var å innstille kampen og at fortet skulle heise hvit flagg. Etter at Rauøy fort heiste ei hvit soldatskjorte festet til ei lekte, stanset også tyskerne skytingen. Under forhandlingen som fulgte krevde sjefen for den tyske landgangsstyrken at fortet skulle overgis intakt. Sersjanter, korporaler og menige skulle sendes hjem i sivil etter å ha levert inn alle militære effekter. Offiserer skulle inntil videre forbli på fortet i uniform. Fortsjefen framla disse kravene for festningskommandanten. Etter å ha konferert med sjefen for Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt, bemyndiget kommandanten fortsjefen til å overgi fortet på disse betingelsene. To nordmenn falt under kampen ved Rauøy fort. Tyske tap er ukjente, men antas å ha vært betydelige.
Ordren om å innstille fiendtlighetene bygde imidlertid på en misforståelse. Det var kun Marinens hovedstasjon, Karljohansvern, med standkvarter for 1. Sjøforsvarsdistrikt, som hadde overgitt seg. Da sjøforsvarsdistriktet dermed opphørte å eksistere som militær enhet, ble de underlagte avsnittene, inkludert Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt, fristilt av sjøforsvarssjefen til å handle videre etter eget skjønn. Omtrent en halvtime etter ordren om innstillelse ble gitt, sendte Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt ut kontraordre og, bortsett fra Rauøy fort, ble kampberedskap gjenopptatt.
I løpet av dagen ble Bolærne fort bombet flere ganger av tyske fly. Det første bombeangrepet kom mens ordren om å innstille fiendtlighetene fortsatt var gjeldende, og mannskapet hadde kommet ut av dekningsrommene. En fenrik ble såret. Ingen ble drept eller såret under de seinere bombeangrepene. Selve fortet fikk heller ingen materielle skader, men et par brakker brant ned og sjukehuset ble sterkt skadd. I henhold til mobiliseringsordren møtte om kvelden omtrent 50 menige kystartillerister opp i Tønsberg. Disse ble fraktet ut til fortet og væpnet.
I løpet av 9. april møtte det også opp omtrent 100 menige kystartillerister og noen befalingsmenn opp på Håøya fort. Et batteri på to 12 cm kanoner og to batterier med to 65 mm kanoner hver ble satt opp og øvelser satt i gang. Fra landvernskompaniet ble det sendt 25 mann fra Torød skole til Måkerøy fort, dette fortet hadde hittil ikke hatt noen dekningstyrke.
Kl. 2120 fikk Oslofjord festning via avsnittsjefen ordre fra Kommanderende Admiral om at: «Fortene skal holdes så lenge som mulig. Deretter skal skytset ødelegges og fortene evakueres.»
10. april[rediger | rediger kilde]
Morgenen 10. april ble det fra Bolærne fort observert et handelsfartøy på veg inn Oslofjorden i stor fart. På fortet mente man dette måtte være et tysk transportskip, men flagg eller annet nasjonalitetsmerke kunne ikke sees. I telefonsamtale med fortet forbød festningskommandanten derfor fortet å åpne ild mot fartøyet med mindre det kunne fastslås at fartøyet var tysk. På Bolærne fort ble det besluttet å avfyre varselskudd. Disse gikk av kl. 0720. Etter det tredje skuddet, som gikk rett over fartøyet, snudde det og styrte ut av fjorden igjen. Rett etter dette ble fortet igjen bombet av tyske fly. Da bombeangrepet var over fikk man se en tysk torpedobåt med to armerte trålere komme nordfra mot Bolærne. Bolærne fort åpnet ild på omtrent 8 000 meter. Ingen av de ti-tolv norske skuddene traff, men tyskerne snudde likevel. På omtrent 10 000 meter åpnet torpedobåten ild med sine 10,5 cm kanoner og fortet ble også beskutt fra Rauøy fort som nå var besatt av tyske kystartillerister. Alle tyske skuddene var for lange og falt i sjøen.
Etter denne skuddvekslingen ble igjen Bolærne fort bombet. Da de tyske flygerne oppdaget at fortet ikke hadde noe luftvern av betydning, begynte flyene å gå svært lavt. Underskuddvekslingene 9. og 10. april oppstod det flere ganger feil på kanonmekanismene. Disse ble utbedret av fortets våpensmed, men det begynte etterhvert å minke på reservedelene. Omkring kl. 1000 meldte derfor fortsjefen til festningskommandanten at to av de tre 15 cm kanonene var ubrukbare på grunn av manglende reservedeler, og for den tredje var det bare igjen en gammel slitt slagfjær som ventes å ryke på første skudd. Besetningen hadde ingen øvelse med kanonene i 12 cm batteriet og det var heller ikke ført fram ammunisjon til disse kanonene. Kommandanten meldte situasjonen på Bolærne videre til Avsnittssjefen, som ga ordre om at fortet skulle demolere kanonene, men fortsatt forsøke å hindre en tysk landgang på Bolærne. Et slikt forsvar anså fortet for håpløst. Etter ny konferering med Avsnittssjefen, ga festningskommandanten ordre om at det ikke skulle gjøres motstand mot overlegne landgangsstyrker.
Kl. 1230 ble det hvite flagget heist på Bolærne fort. En norsk kystartillerist ble drept av tyske bomber under flaggheisingen. Fortet ble bombet et par ganger også etter at det hvite flagget var heist. Ut på ettermiddagen kom en tysk hvalbåt, «Rau 7», og tok med fortsjefen til Horten hvor forhandlingene om overgivelse foregikk ombord i en tysk torpedobåt. Etter å blitt enige om at den norske besetningen skulle sendes hjem så snart tyskerne fikk besatt fortet, reiste fortsjefen med hvalbåten tilbake til Bolærne hvor han gikk i land sammen med en tysk løytnant og ti matroser. Omtrent kl. 2000, 10. april ble Bolærne fort overgitt til tyskerne.
Ettermiddagen 10. april flyttet kommandanten for Oslofjord festning med sin stab og sambandssentral fra Håøya fort til festningens kommandoplass på Vetan for å få bedre oversikt over forholdene på festningen. I løpet av dagen møtte nye 60 mann opp på Håøya fort og det ble der montert en 75 cm lyskaster for belysning av Vestfjorden. En infanteritropp på 24 mann ble også overført fra Torød skole til Håøya for å bevokte tilgangene til fortet.
11. april[rediger | rediger kilde]
Grålysningen 11. april observerte man fra Vetan og Måkerøy fort en konvoi på 14 transportskip eskortert av flere krigsskip komme inn Oslofjorden. Dette var de tyske 1. og 2. «Seetransportstaffel» på veg til Oslo med forsterkninger. Konvoien gikk kun sakte fram og lå en tid omtrent stille tvers av Fulehuk fyr. Avstanden til Måkerøy fort var da 10 000 – 11 000 meter. Det var klart, stille vær med god sikt. Skuddforholdene var derfor gode, men man kunne ikke på denne avstanden se hva slags flagg fartøyene førte og fortet hadde ordre om kun å skyte på fartøyer som kunne fastslås med sikkerhet å være tyske. Fortsjefen, kaptein Wølner, antok at fartøyene måtte være tyske, og spurte festningskommandanten om fortet ikke likevel skulle åpne ild. Kommandanten forela spørsmålet for Avsnittsjefen som ga ordre om at fortet ikke under noen omstendighet skulle åpne ild mot konvoien. Denne fikk dermed fortsette uforstyrret til Oslo.
Etter Avsnittsjefens mening ville, på grunn av den store avstanden, uøvde besetningen og mangel på framskutte observasjonsposter, en ildgivning mot konvoien kun medført at Måkerøy fort ble bombet og inntatt. Han ønsket isteden å bevare fortet intakt slik at det kunne støtte allierte sjøstridskrefter som han håpet ville inntreffe i Oslofjorden. I en konferanse senere på dagen 11. april mellom festningskommandanten og Avsnittsjefen ble det fastslått at Måkerøy fort skulle søkes holdes intakt så lenge som mulig og ikke åpne ild mot fartøyer som fortsjefen ikke var helt sikker på var tyske. Og selv da, med tanke på at ammunisjonsbeholdningen kun var 25 skudd per haubits, skulle det bare skytes om fortsjefen var sikker på å oppnå et godt resultat.
11. april ble det på Håøya fort arbeidet med å lage bombe- og splintsikre oppholdsrom. 2 befalingsmenn og 20 soldater ble avgitt til vakthold ved Torås fort, mens 10 soldater ble sendt som vakt ved kommandoplassen på Vetan. I løpet av 11. april møtte ytterliger 80 mann opp på Håøya fort, besetningen var nå oppe i 300 mann. Festningskommandanten var bekymret for den risiko besetningsøkningen innebar, med tanke på fortets manglende bomberom, og foreslo for Avsnittsjefen at det personell som ikke var nødvendig for fortets kampledd skulle dimitteres og sendes hjem. Dette forslaget ble godkjent. Etter dimisjonen var det på Håøya fort igjen en besetning på 150 mann.
I tillegg til Oslofjord festnings to gjenværende forter, rådde Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt på dette tidspunktet fortsatt over en del fartøysmateriell. De fleste av disse – bevoktningsbåter og gamle minesveipere og undervannsbåter – var av liten kampverdi. Dertil kom 1. Mineleggerdivisjon med «Laugen», «Glommen», «Nor» og «Vidar». Disse var også svært gamle, men med tung nok beskytning at de kunne brukes some artilleriskip. Ved middagstid 11. april kom sjefen for mineleggerdivisjonen, kaptein E. W. Schramm, til Håøya fort for å diskutere mulighetene for samarbeid mellom fortet og mineleggerne. Det ble avtalt at 1. Mineleggerdivisjon skulle opprette to framskutte signalposter, ved Barkevik i Tjømekjæla og på Årøy i Vestfjorden for å holde utkik å varsle om fiendtlige fartøyer. Signalpostene ble etablert og signalforbindelsen til Håøya fort utprøvd. Samme kveld besluttet kaptein Schramm å dra inn til Oslo for å orientere seg om forholdene i landet. Han ble arrestert av tyskerne i Drammen. Neste morgen ble signalpostene inndradd etter ordre fra nestkommanderende i minesveiperdivisjonen.
Om kvelden 11. april fikk festningskommandanten melding om at tyske patruljer hadde patruljert på Nøtterøy helt fram til Strengsdal. Han fryktet derfor at tyskerne kunne komme til å angripe hans kommandoplass på Vetan. Kommandanten besluttet derfor å flytte til Måkerøy fort hvor han ankom med sin stab 12. april kl. 0030.
12. til 14. april[rediger | rediger kilde]
Morgenen 12. april besatte tyske landgangsstyrker Stavern og Larvik uten kamp. Sjefen for Ytre Oslofjord sjøforsvarsavsnitt besluttet derfor å flytte sitt standkvarter til Skien. Som en følge av denne forflytningen fikk kommandanten for Oslofjord festning kommandoen over 1. Mineleggerdivisjon. Kl. 1300 var Avsnittskommandoen etablert i Skien, og telefonsamband med Oslofjord festning ble opprettet.
Ved middagstider 13. april fikk Oslofjord festning melding om at Tønsberg var besatt av tyskerne og at bevoktningsavdelingen hadde overgitt seg. Med besettelsen av Tønsberg ble også telefonforbindelsen mellom festningen og Avsnittet brutt.
1. Mineleggerdivisjon lå hele 13. april uvirksom i Melsomvik. Etter hvert deserterte flere av de menige og rømte opp på land, slik at 14. april hadde «Laugen» kun halvparten av sin besetning igjen, også «Glommen» manglet en god del. Ved middagstid 14. april kom tre mindre tyske krigsskip til Melsomvik samtidig som tyske fly kretset over. Kl. 1245 overga 1. Mineleggerdivisjon seg uten kamp og med fartøyene i intakt stand.
Ved 1100-tiden 14. april fikk kommandanten for Oslofjord festning melding om at Telemark infanteriregiment nr. 3 hadde overgitt seg. Med denne overgivelsen var festningen fullstendig avskåret fra andre norske styrker.
Samtidig var en større styrke tyske soldater kommet til Tønsberg. Via politikammeret i Tønsberg satte sjefen for denne styrken, major Ballart, seg i forbindelse med festningskommandanten, oberstløytnant Notland. Major Ballart framholdt at det var nå til sammen 1100 tyske soldater samt 6 kanoner i Tønsberg. Hvis ikke Måkerøy og Håøya overga seg, ville denne styrken gå til angrep. Samtidig ville fortet bli bombet av sterke tyske flystridskrefter. Oberstløytnanten mottok denne meldinga kl. 1445.
Oberstløytnant Notland fant at slik situasjonen nå var, med fortene avskåret uten forbindelse til høyere sjefer og uten luftvern og bomberom, måtte han gå med på å forhandle om overgivelse. Festningskommandanten ankom Tønsberg politikammer med sin adjutant kl. 1500.
Major Ballart krevde følgende vilkår for overgivelsen: Fortene skal overgis intakte uten ødeleggelse. Etter tysk besettelse av fortene skal norske befal og mannskap straks reise hjem etter å ha avlagt æresord på å ikke kjempe videre. De som ikke vil love dette vil bli satt i krigsfangenskap. Offiserer skal få beholde sine våpen, øvrige personell skal straks avlevere sine. Hvis ikke disse vilkårene ble akseptert, ville fortene samt Tønsberg by og Nøtterøy bli bombet av tyske fly og krigsskip.
Etter ha konferert med sin adjutant, politimesteren og ordføreren, de var alle for overgivelse, besluttet oberstløytnant Notland å akseptere tyskernes vilkår. Kl. 1630 14. april undertegnet han erklæringen om Oslofjord festnings overgivelse. Tyskerne besatte Måkerøy fort kl. 1800 og Håøya fort kl. 2000. Den norske besetningen ble sendt hjem utover kvelden og natten etter å avgitt løfte om ikke å kjempe videre.
Seinere bruk[rediger | rediger kilde]
Alle fortene ble senere benyttet og forsterket av okkupasjonsmakten.
Fortsatt benyttes Mågerø og Rauøy av Forsvaret men er pr. 2024 i en nedleggingsfase, mens Torås fort og Bolærne fort er solgt eller lagt ut for salg til sivile formål etter år 2000.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- E. A. Steen (1954). Norges Sjøkrig 1940–1945. II Det tyske angrep i Oslofjorden og på Norges sørkyst. Oslo: Utgitt ved den krigshistoriske avdeling. Gyldendal Norsk Forlag.