Wertherdrakt

Wertherdrakt, på tysk Werther-montur og Werther-Tracht^[1], på fransk drakt à l'anglaise («i engelsk stil»), er en drakthistorisk betegnelse på en opprinnelig amerikansk eller engelsk mannsdrakt som oppstod på 1770-tallet. Drakten bestod av langskjøtet frakk med høy krage og breie slag, vest, trange bukser, høye skaftestøvler og sylinderformet hatt med brei brem. Den dannet grunnlag for seinere tiders «moderne», formelt herreantrekk i vestlig mote.

Werther-drakt er oppkalt etter hovedpersonen i Goethes populære roman Den unge Werthers lidelser fra 1774. Der bærer helten som fremskrittsvennlig borger engelskpåvirket drakt, et uttrykk for ungdommelig modernitet og personlig frihet og en protest mot gammeldagse manérer.^[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Louis-Léopold Boillys *Point de Convention* fra 1797 viser den overdrevne klesstilen i Paris i direktoartiden på 1790-tallet. Gentlemannen med mannsdrakt *à l'anglaise* og kastorhatt får støvlene pusset mens han snakker med en prostituert i nyklassisistisk «nakenmote».

Ifølge Goethes Den unge Werthers lidelser bestod Werther-drakten av en mørk blå frakk med messingknapper, høy, nedbrettet krage og brede slag (revers), en kort, gul vest, trange, gule bukser av lær eller hjorteskinn stukket ned i halvhøye ridestøvler samt en halvhøy, grå sylinderhatt med bred brem, forløperen til flosshatten. Romanen var del av samtidens romantiske ungdomsbevegelse Sturm und Drang og ble svært populær. Boka påvirket en mengde ungdommer som ville etterlikne sin følsomme helt, ikke bare i klærne, men av og til også ved å begå selvmord. «Selvmordssmitte» har derfor siden blitt kalt werther-effekt.

Wertherdrakten har røtter tilbake til den flamske barokkmoten tidlig på 1600-tallet. Denne ble i en forenklet utgave tatt med av de engelske nybyggerne til Amerika i form av en såkalt puritanerdrakt. Der utviklet den seg videre, delvis uavhengig av hoffmoten i europeiske kongehus, og kom tilbake til Storbritannia og Europa på slutten av 1700-tallet. Med denne engelske drakten kom nye strømninger i den europeiske herremoten. Krageløse, åpne justaucorpser, vester med lange skjøter, trange knebukser (culottes), strømper og sko ble nå erstattet av romsligere frac, vest som var skåret rett av ved livet, samt mellomlange pantalonger i stramme ridestøvler. Pastellfarget silke og brokade ble samtidig byttet ut med ull og grovere stoffer i kraftige, mer naturlige farger.

I Frankrike, der moten à la française («på fransk vis») fulgte hofflivets konservative, rokokkopregede Louis seize-stil, ble den nye klesstilen kalt à l'anglaise. Der gjorde den engelske drakten seg særlig gjeldende etter den franske revolusjonen i direktoartiden på 1790-tallet, en periode da drakten også ble etterliknet av incroyables, unge moteløver som karikerte stilen, ofte i kombinasjon med napoleonshatt. Werther-drakten ble videreført i den vestlige kulturen på 1800-tallet og utviklet seg i løpet av århundret til frakk og dress med langbukser, jakke, vest, skjorte og slips omtrent slik vi kjenner i formelle herreantrekk i dag.

Liknende motefenomener i samtida[rediger | rediger kilde]

Også i Frankrike ble den nye tids opprørstrang og frihetsbevegelser på slutten av 1700-tallet uttrykt gjennom klesdrakten. Under den franske revolusjonen fra 1789 kledte for eksempel sanskulottene seg i langbukser og luer etter forbilder fra klærne hos fiskere og arbeidsfolk. Langbukser og andre motetrekk ble en protest mot aristokratiets gammeldagse knebukser og pudderparykker. Det ble også tegnet reformdrakter i franske nasjonalfarger. På 1790-tallet oppstod dessuten en overdrevent jålete ungdomsmote blant såkalte incroyables og merveilleuses som en slags motbevegelse til politikken.