Weber-Fechners lov

Weber-Fechners lov er den første allment godtatte loven innen psykologifaget og ble opprinnelig utforsket av Ernst Heinrich Weber (1795–1878) gjennom Webers brøk, men endelig mer generelt formulert til å gjelde ulike forhold mellom fysisk påvirkning og psykologisk oppfattelse av Gustav Theodor Fechner (1801–1887). Loven er formulert innen psykofysikktradisjonen i psykologiens barndom.

Bakgrunn

I prosessen med å komme fram til loven eksperimenterte Weber med hvor langt fra hverandre en sansepåvirkning må være fra en annen før man kan kjenne at det er to sansepåvirkninger og ikke en, ettersom Weber hadde funnet ut at når to sansepåvirkninger, for eksempel to fingerberøringer, var tilstrekkelig nær hverandre, kjentes det bare ut som en påvirkning. Dette kalles gjerne en to-punktsterskel som Weber fant ut at varierte etter hvor på kroppen påvirkningen opererte eller ble påført, for eksempel fra noen millimeter på fingertuppen til flere centimeter på ryggen.

Denne oppdagelsen inspirerte Weber til å gå videre og utforske hvor mye endring av den fysiske intensiten av en stimulus eller sansepåvirkning som måtte til for at individet psykologisk bevisst skulle kunne oppfatte eller persipere at det var en endring. Dette forholdet fant han at kunne uttrykkes matematisk i en brøk hvor den merkbare psykologisk oppfattede stimulusendringen ble gitt betegnelsen dR som igjen ble dividert eller delt på R som står for "Reiz" og betyr stimulus og som i dette tiilfelle uttrykte den reelle fysiske stimulusintensiteten som ble påført et individ. Resultatet av denne divisjonen eller brøken ble gitt betegnelsen K. Med matematisk notasjon uttrykkes loven som følger: dR/R=K. Denne loven gjaldt i utgangspunktet bare forhold mellom vekter som ble plassert i håndflatene til et individ, men Weber antok at forskjellen kunne generalsieres til andre forskjeller mellom stimulusintensiteter.

Fechner utforsket på sin side mye av det samme som Weber hadde gjort. Imidlertid tok han mål av seg til å finne ut av hvordan forholdet mellom kropp og sjel var og fant ut at en fysisk påvirkning eller stimulus kunne måles matematisk i for eksempel centimeter og gram, mens psykisk oppfattelse kunne måles med Webers brøk som forholdet mellom endringen av intensiteten av en sansepåvirkninger og oppfattelse på en tenkt psykologisk skala. For å uttrykke forholdet mellom hvor mye fysisk påvirkning som skulle til for å oppnå tilsvarende psykologisk oppfattelse brukte han fomelen S=K log R. Han mente med andre ord at en fysisk stimulus måtte endres eksponentielt for å oppnå en tilsvarende stor endring i psykologisk oppfattelse. Forholdet ville ifølge hans formel dermed bli at en fysisk påvirkning vil øke geometrisk i forhold til psykisk oppfattelse som vil øke aritmetisk i et kausalforhold mellom stimulus og oppfattelse.

Denne oppdagelsen fra Fechner sammen med Webers tidligere arbeider er blitt stående som en merkestein i psykologiens historie, og markerer på mange måter starten på den vitenskapelige og ekseperimentelle psykologien. Likevel har loven vist seg å ha begrenset anvendt nytte, og brukes i dag hovedsakelig til en mulig forståelse av hvordan sammenhengen mellom fysiske stimuli kan være i forhold til psykologisk opplevelse.

Kilder

• Teigen, K. H. (2004): En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget