Walter Brandmüller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Walter Brandmüller
Født5. jan. 1929[1][2][3]Rediger på Wikidata (95 år)
Ansbach[4]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1953–), kirkehistoriker, universitetslærer, teolog Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserFortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Ridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst av 1ste klasse
Våpenskjold
Walter Brandmüllers våpenskjold
Walter Brandmüller på Commons

Walter Brandmüller (født 5. januar 1929 i Ansbach i Bayern i Tyskland) er en tysk historiker, kardinal og titulærerkebiskop. Han er president emeritus for Den pavelige komite for historievitenskaper.[5]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Walter Brandmüllers far var katolikk og offiser; moren var protestant. Brandmüller ble døpt som luthersk protestant og konverterte senere til den katolske tro[6] i løpet av ungdomsårene.[7][8]

I 1948 tok han sin abitur ved Gymnasium Carolinum i Ansbach, studerte deretter katolsk teologi.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han mottok 26. juli 1953 prestevietsens sakrament i Bamberg av ekkebiskop Joseph Otto Kolb. Deretter virket han sopm kapellan i Kronach og i menigheten St. Martin i Bamberg.

Hans biskop fristilte ham for videre studier. Han studerte ved Münchens universitet og tok der doktorgrad med et kirkehistorisk doktorarbeid ved tittel «Das Wiedererstehen katholischer Gemeinden in den Fürstentümern Ansbach und Bayreuth», og habiliterte med et arbeide om Pavia-Siena-konsilet. Fra 1970 til sin pensjonering i 1997 var han professor i moderne og middelaldersk kirkehistorie ved universitetet i Augsburg. Fra 1971 til 1998 var han dessuten sogneprest i Walleshausen i bispedømmet Augsburg.[5]

Fra 1981 var han medlem av Den pavelige kommisjon for de historiske vitenskaper, og fra 1998 var han president for Den pavelige komite for historievitenskaper i Roma, og fra 1998 til 2006 president for Den internasjonale kommisjon for sammenlignende kirkehistorie.

I disse stillinger koordinerte han internasjonalt vitenakapelig samarbeide mellom historiker- og vitenskapsakademier som beskjeftiget seg med kirkehistoriske emner. Det dreide seg da ikke mindst om viktige forhold som tilfellet Galileo Galilei og om Konsilet i Konstanz og om Første Vatikankonsil. Brandmüller holdt foredrag ved instituttet for universalhistorie ved det russiske vitenskapsakademi i Moskva, ved Accademia Nazionale dei Lincei i Roma og ved Deutsches Historisches Institut Paris i Paris.

I 2009 gikk han i pensjon og overgav ditt embede i Den pavelige komite for historievitenskaper (PCSS) til Bernard Ardura.[9]

Kardinal og titulærerkebiskop[rediger | rediger kilde]

I 2010 ble Brandmüller utnevnt til titulærerkebiskop av Caesarea in Mauretania; han ble bispeviet av kardinal Raffaele Farina i Santa Maria dell'Anima i Roma den 13. november samme år. Medkonsekrerende var Bambergs erkebiskop Ludwig Schick og den emeriterte apostoliske nuntius Giuseppe De Andrea.

Den 20. november 2010 kreerte pave Benedikt XVI Brandmüller til kardinal med San Giuliano dei Fiamminghi som titteldiakonia.

Sammen med kardinalene Joachim Meisner, Carlo Caffarra og Raymond Leo Burke innla Brandmüller i november 2016 dubia til pave Frans og bad denne om å klargjøre visse elementer i den apostoliske formaning Amoris laetitia.[10]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Som forfatter:

  • Galilei und die Kirche. Ein „Fall“ und seine Lösung. MM, Aachen 1994, ISBN 3-928272-35-7.
  • Das Konzil von Konstanz 1414–1418. 2 Bände. Schöningh, Paderborn:
  • Das Konzil von Pavia-Siena 1423–1424. Schöningh, Paderborn 2002, ISBN 3-506-74675-8.
  • Briefe um das I. Vaticanum. Aus der Korrespondenz des Konzilssekretärs Bischof Fessler von St. Pölten 1869–1872. Schöningh, Paderborn 2005, ISBN 3-506-71359-0.
  • med Ingo Langner: Der Fall Galilei und andere Irrtümer. Macht, Glaube und Wissenschaft. Sankt-Ulrich, Augsburg 2006, ISBN 3-936484-81-3.
  • Licht und Schatten. Kirchengeschichte zwischen Glaube, Fakten und Legenden. Sankt-Ulrich, Augsburg 2007, ISBN 978-3-936484-99-1.
  • mit Ingo Langner: Vernünftig glauben. Ein Gespräch über Atheismus. fe-medienverlag, Kißlegg 2010, ISBN 978-3-86357-000-2.

Som utgiver:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Walter Kardinal Brandmüller, Munzinger IBA 00000029031, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brandmuller-walter[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b «Cardinals of the Holy Roman Church». Arkivert fra originalen 27. mai 2017. Besøkt 19. mars 2018. 
  6. ^ commonwealmagazine.org
  7. ^ m.augsburger-allgemeine.de m.augsburger-allgemeine.de
  8. ^ domradio.de
  9. ^ Vatikan: Ernennungen – Franzose löst „Chefhistoriker“ Brandmüller ab.[død lenke] I: Radio Vatikan. 4. desember 2009.
  10. ^ Westen, John-Henry. «Dubia Cardinal: Anyone who opens Communion to adulterers ‘is a heretic and promotes schism’». Lifesite News (engelska). Arkivert fra originalen 4. februar 2018. Besøkt 4. februar 2018. 
  11. ^ brandmu, lest 15. september 2022

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Walter_Brandmüller&oldid=22965535»