Vrakfunnet i Narva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over Narva-vassdraget

Vrakfunnet i elven Narva ble gjort i mellomkrigstiden (1918–1939) i en av grenseelvene mellom Estland og Russland. Vrakrestene var etter et meget stort klinkbygd skip som formodentlig kan ha vært en lodi eller en alminnelig lodje. Funnet ble rapportert av G. Ränk i 1933.

Vrakfunnet[rediger | rediger kilde]

Meget lite av skipsvraket ble funnet, slik at man ikke vet hvor stort det opprinnelige skipet var. Arkeologisk sett skiller funnet seg ut fordi det er det eneste funnet av «tredobbelt bordlegning» på et klinkbygd skip i verden utenom det engelske storskipet «Grace Dieu». Dette siste ble sjøsatt i 1418, og hadde en total lengde på 66,5 meter, det største klinkbygde skip som hadde eksistert. På «Grace Dieu» var opptil tre lag bordplanker lagt sammen og sammenføyd med jernnagler, deretter festet til spantene med svære trenagler, der bordgangene møtte hverandre kunne det være hele fem bordganger.

Funnet i elven Narva, som ikke ble datert før det gikk tapt, besto av deler av en skipsside; den største hadde en lengde på 2,45 meter. Hudplankene var ikke festet sammen med jernsøm som på «Grace Dieu», men «sydd sammen» med søm, beskrevet som kvister eller tæger (røtter) fra treslekten gran gjennom en åpning på 1,5 cm diameter. De tre hudplankene var festet sammen med en syteknikk som var den vanligste båtbyggingstradisjonen i det nordøstlige Europa fram til begynnelsen på 1900-tallet.

Den østeuropeiske klinkbyggingstradisjonen i det nordøstlige Europa øst for Østersjøen mellom Skandinavia og Baltikum medregnet det russiske innlandet, var fra gammelt av kjent for bruk av eldre sammenføyningsmetoder som surret feste og sydd feste. Den lokale båtbyggeren boret hull på bordgangene fra innsiden for å føre sømmen gjennom til overflaten. Båtbyggeren kunne deretter enten surre sammen byggeemnene i båten eller sy disse fast med egnet materiale som for eksempel tråd, fibertau, tæger eller lindebast. Bøyelige og smidige kvister eller røtter fra trær ble også tatt i bruk til dette på større fartøyer.

Lodien, som i moderne tid hadde fått nye sammenføyningsmetoder med treplugger og nagler av tre med lite bruk for søm av jern, hadde aldri mer enn én hudplanke om gangen på sitt skrog. Beliggenheten av skipsvraket i elven Narva kan være et bevis for at det var trolig en lodi. Et viktig skipsfunn av en «skute» på over 15 meter lengde i Stockholm viser også at det kan være en stor lodje. Tekniske detaljer på vraket på Skeppargatan er meget lik de som ble beskrevet på skipsvraket i Narva, spesielt sammenføyningsmetoden.

Vraket som ble funnet i Stockholm i 1896 var av et stort, godt bevart skip, men ble hugget i biter uten at det først ble skikkelig undersøkt og dokumentert. Flere av bitene befinner seg i Statens Sjohistoriska Museum i Stockholm. Senere svenske skipshistorikere som Carl Olof Cederlund oppdaget hvordan kvister eller tæger hadde blitt brukt for å feste bordgangene til spantene fra innsiden. Det var ikke funnet rester etter spanter i Narva, men spor på bordgangene påviste denne tekniske detaljen. Dessuten var det mulig å se rester etter sømmen på plankene mellom to åpninger. Fra innsiden ble sømmen ført ut og deretter tilbake for å kunne feste sammen begge bordgangene i overlappende stilling.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ränk, G., Zwei sältene Bootfunde aus Estland Zitzungsberichte der estnischen gelehrten Gesellschaft 1933. Utgitt i Tartu, 1935
  • Carl Olof Cederland, artikkelen «The lodja and other bigger transport vessels built in the East-european Clinker-Building Technique», boken Sewn Plank Boats, 1985 ISBN 0-86054-352-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]