Carl von Clausewitz
| Carl von Clausewitz | |||
|---|---|---|---|
 von Clausewitz portrettert av Karl Wilhelm Wach | |||
| Født | 1. juni 1780[1][2][3][4] Burg bei Magdeburg (Kongeriket Preussen, Det tysk-romerske rike)[5] | ||
| Død | 16. nov. 1831[1][2][3][4] (51 år) Wrocław (Provinsen Schlesien, Kongeriket Preussen)[6] Kolera | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, militærteoretiker, skribent, filosof, militært personell, historiker, arméoffiser | ||
| Ektefelle | Marie von Brühl | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
| Gravlagt | Sachsen-Anhalt | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Gullsverd for tapperhet
4. klasse av Sankt Georgsordenen 2. klasse av Den røde ørns orden Jernkorset av 1. klasse Kommandør av den militære Maria Teresia-ordenen Knight First Class of the Order of the Sword Sankt Vladimirs orden Sankta Annas orden Jernkorset av 2. klasse | ||
| Våpenart | Kavaleri, infanteri | ||
| Militær grad | Generalmajor, oberst | ||
| Deltok i | Napoleonskrigene, Den fjerde koalisjonen, Slaget ved Jena-Auerstedt, Slaget ved Ostrovno, Slaget om Smolensk (1812), Slaget ved Borodino, Slaget ved Dennewitz, Folkeslaget ved Leipzig, Slaget ved Ligny, Slaget ved Wavre, Novemberoppstanden, Beleiringen av Mainz | ||
Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen Tyskland, død 16. november 1831 i Breslau) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.
So sehen wir also, daß der Krieg nicht bloß ein politischer Akt, sondern ein wahres politisches Instrument ist, eine Fortsetzung des politischen Verkehrs, ein Durchführen desselben mit anderen Mitteln.
Slik sett er altså krigen ikke bare en politisk handling, men et virkelig politisk instrument, en fortsettelse av den politiske virksomheten, en iverksettelse av den med andre virkemidler.
Carl von Clausewitz: Om krigen, bok 1, kapittel 2, avsnitt 24[7]
Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]
Clausewitz ble født i 1780 som den fjerde og yngste sønn i en middelklassefamilie i Preussen. Hans bestefar, sønn av en luthersk pastor, hadde vært professor i teologi. Faren var tidligere løytnant i den prøyssiske hæren og hadde holdt en mindre post i det prøyssiske skattevesenet.
Clausewitz vokste opp i Burg bei Magdeburg i middelklassens Preussen og ble innrullert i hæren som tolvåring.[8] Han deltok i sine første kamper allerede som 13-åring, og deltok i mange slag mot revolusjonære styrker fra Frankrike. Clausewitz var blant annet med under beleiringen av Mainz, da den prøyssiske hæren invaderte Frankrike under den franske revolusjonen, og han tjenestegjorde senere i Napoleonskrigene mellom 1806 og 1815. Clausewitz gikk inn i Kriegsakademie i Berlin, som på denne tiden også var kjent som det prøyssiske militærakademiet, i 1801[9] , ved en alder av 21 år.
Clausewitz var med under slaget ved Jena-Auerstedt den 14. oktober 1806[10], da Napoleon invaderte Preussen og skulle beseire den prøyssiske-saksiske armeen som var ledet av Karl Wilhelm Ferdinand, hertug av Braunschweig. Clausewitz ble tatt til fange i en alder av 26 år, og han ble holdt fanget i Frankrike frem til 1808.
Militærkarriere[rediger | rediger kilde]
Tilbake i Preussen etter å ha sluppet ut fra fangenskap, assisterte han Scharnhorst da denne ledet en reform av den prøyssiske hæren og staten. Han giftet seg senere med den sosialt fremtredende grevinnen Marie von Brühl, og han sosialiserte seg med Berlins litterære og intellektuelle elite. I opposisjon til Preussens tvungne allianse til Napoleon, forlot han den prøyssiske hæren, og tjenestegjorde senere i den russiske hæren fra 1812 til 1813 under den russiske kampanjen som blant annet inkluderte slaget ved Borodino.[11] I løpet av sin tjeneste for det russiske riket, hjalp Clausewitz til med å forhandle frem konvensjonen av Tauroggen i 1812, en avtale som beredte veien for den senere koalisjonen (mellom Preussen, Russland og Storbritannia) som til slutt beseiret Napoleon og hans allierte.
Clausewitz gikk tilbake til den prøyssiske hæren igjen i 1815, og han ble snart utnevnt til stabssjef for Johann von Thielmanns 3. korps. I denne stillingen gjorde han tjeneste i slaget ved Ligny og i slaget ved Wavre i 1815. Prøysserne ble slått ved slaget om Ligny, som ligger sør for Mont-Saint-Jean og landsbyen Waterloo. Hæren som slo dem ble personlig ledet av Napoleon. Det var Napoleons manglende evne til å faktisk ødelegge de prøyssiske styrkene ved dette slaget, som førte til hans tap noen dager senere i slaget ved Waterloo.
Clausewitz ble forfremmet til generalmajor i 1818 og utnevnt til direktør for Kriegsakademie i Berlin, hvor han tjenestegjorde frem til 1830. I løpet av det siste året hans der, brøt det ut flere revolusjoner i Europa, og en krise i Polen medførte snart en annen stor europeisk krig. Clausewitz ble utnevnt til sjef for den eneste hæren som Preussen var i stand til å mobilisere, som raskt ble sendt til den polske grensen. Han døde senere under et utbrudd av kolera i 1831. Historikeren Wilhelm von Schramm antar imidlertid at Clausewitz omkom av hjertesvikt, idet døden inntraff svært plutselig – i løpet av ni timer – og at han forut for dødsfallet hadde vært i karantene og ikke hadde vist tegn til foregående sykdom.[12]
Hans enke ble den som publiserte hans filosofiske magnum opus om krigen etter hans død, i 1832. Dette var en bok han hadde startet arbeidet på i 1816, men som han altså ikke rakk å fullføre.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Carl-von-Clausewitz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 161052, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0018152[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Carl von Clausewitz. «Der Krieg ist eine bloße Fortsetzung der Politik mit anderen Mitteln» (tysk). www.clausewitz.com. Besøkt 6. april 2015.
- ^ Clausewitz, Carl (Philipp Gottlieb) von[død lenke] Encyclopædia Britannica Concise, via Merriam-Webster.com, hentet 22. august 2012
- ^ Clausewitz, Carl (Philipp Gottlieb) von[død lenke] Encyclopædia Britannica Concise, via Merriam-Webster.com, hentet 22. august 2012
- ^ Oxford´s World Classics, ON WAR (forord)Scribd, hentet 22. august 2012
- ^ Oxford´s World Classics, ON WAR (forord)Scribd, hentet 22. august 2012
- ^ W. von Schramm (1982). Clausewitz. General und Philosoph. (tysk). München: Heyne. s. 35–36. ISBN 3-453-55091-9.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hobson, Rolf (1994). Fra kabinettskrigen til den totale krigen. Clausewitz-tolkninger fra Moltke til Aron (norsk). Oslo: Institutt for forsvarsstudier.
- Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom (1995). Militærmakt, krig og historie. En innføring i forskningen fra Clausewitz til våre dager (norsk). Oslo: Institutt for forsvarsstudier.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Nettsted om Carl von Clausewitz Arkivert 24. januar 2008 hos Wayback Machine. (engelsk)
- Gerhard Muhm : German Tactics in the Italian Campaign (engelsk)
- 'On War — Volume 1 by Carl von Clausewitz' – Project Gutenberg