Vladimir Solovjov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Vladimir Solovjov
V.Solovyov.jpg
Født28. januar 1853
Moskva
Død13. august 1900 (47 år)
Uzkoye
GravlagtNovodevitsjijkirkegården
Far Sergej Solovjov
Søsken Vsevolod Solovjov, Michail Solovjov, Q4428107
Utdannet ved Statsuniversitetet i Moskva
Yrke Filosof, poet, kommentator, universitetslærer, litteraturkritiker
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Språkrussisk
Medlem avVitenskapsakademiet i St. Petersburg

Vladimir Solovjov

Vladimir Sergejevitsj Solovjov (russisk: Владимир Сергеевич Соловьёв) (født 16. januarjul./ 28. januar 1853greg. i Moskva, død 31. julijul./ 13. august 1900greg. samme sted) var en russisk filosof, lyriker og kritiker, i sitt arbeide kjent for en mystisk tilnærming, der visdomsikonet Sofia var sentral.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans far, Sergej Mikhajlovitsj, var professor i historie ved byens universitet og har i ettertiden blitt anerkjent som en av landets ledende.[1] Solovjet studerte samme sted (1869–74) under blant annet Pamfil Jurkevitsj, og publiserte sine første verk innen teologi (1874).

Filosofisk og litterært virke[rediger | rediger kilde]

Solovjov ble etter å ha fremlagt avhandlingen Krizis zapadnoj filosofii (Krisen i den vesterlandske filosof) dosent ved Moskvauniversitetet i 1874 og ble der til 1877. Hans forskeropphold i London og Egypt ga ham tilbake sitt opprinnelige ortodokse livssyn.

Etter flytting til St. Petersburg (1877) var han byråkrat og tok samtidig doktorgrad i teologi (1880) ved byens universitet. Han holdt i 1880 forelesninger i filosofi ved Sankt Petersburgs universitet, men ble tvunget til å slutte med dette etter at han i en offentlig tale hadde oppfordret keiser Aleksander III til å benåde sin fars mordere.

Han lenve deretter som en enstøing.

Solovjov inntar en fremstående plass i det russiske tenknings historie. Han fordypet seg i tidens viktigste apørsmål av religiøs og sedelig art; han begynte som materialist, men sluttet som ren idealist med et sterkt mystisk anstrøk. Han stod slavofilene temmelig nær i sin tro på Russlands verdenshistoriske oppdrag som et «tredje Roma», men delte ikke deres trangsynte nasjonalisme eller deres tro på den russiske bondekommunens fortreffelighet.

I Sankt Petersburg ble han godt kjent med Fjodor Dostojevskij og antas å være modell i Brødrene Karamasov (utgitt 1880). Solovjov hadde en meget forsonlig holdning og ivret for en forening av alle kristne kirker med gjensidige konsesjoner, men var en avgjort motstander til tolstojanismen, særskilt dens sats om «ikke-motstand mot det onde». Han vakte stor oppseelse med sine forelesninger om det «gudemenneskelige» (Bogutjelovětjestvo) 1877–81 og om Fjodor Dostojevskij 1881–83.

Solovjov arbeidet i det vesentlige med epistemologi og filosofi frem til sin død. Med sin bror fremarbeidet han en oversettelse av Platon.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • The Crisis of Western Philosophy: Against the Positivists (1874). Hovedfagsoppgave ved universitetet i Moskva.
  • Philosophical Principles of Integral Knowledge. Arbeidet utgitt som artikler i Zhurnal Ministerstva narodnogo prosveshchenija (1877) og ikke ferdigstilt.
  • Lectures on Divine Humanity (1878). Tolv forelesninger ved universitetet i St. Petersburg. Også kjent under navnet God-manhood.
  • Critique of Abstract Principles (1880). Doktorgradsavhandling ved universitetet i St. Petersburg.
  • Russia and the Universal Church (1888).
  • Tri svidaniya (1897). Dikt om tre samtaler med Sofia.
  • The Justification of the Good (1898).
  • Three Conversations on War, Progress, and the End of History (1900).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Vladimir Solyolov fra The Internet Encyclopedia of Philosophy

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)